The Dogs, ass. Kristopher Schau, ass. De står for årets første omtale, og har nesten gjort det til en tradisjon å slippe album tidlig på året. Dette er den fjerde fullengderen på like mange år, og bare for å konstatere det med en gang; dette er utvilsomt det beste de har gjort så langt. Og bare for å nevne det; de foregående skivene har vært alt fra gode til bunnsolide.

I 2012 kom de med debuten Set Yourself On Fire and Follow the Smoke, ei skive som var både fengende og svært så lyttbar. Det var allikevel noe ufullendt med det albumet, som riktignok inneholdt stilige garasjerock-killere som «She Was Good» og «Dead Moon Is My Heavy Metal». To år senere kom The Tears Are Voodoo, som var to knepp til høyre og minst tre opp. Jeg ble fan umiddelbart, og så dem samme år under Buktafestivalen da de spilte låter hovedsaklig fra denne skiva. «Crime Is Sexy» var en Little Steven-favoritt og mye omtalt, mens jeg likte spesielt «You Drive» og «In This Bed» fryktelig godt. Det var fortsatt garasjerock som var i fokus, men noe mer melodiøst denne gangen. Fjorårets Black Chameleon Prayer hørte jeg åpenbart for lite på, selv om jeg på ymse spillelister kjørte på med fin-fine «Those Blackouts», orgel- og vrengfesten «I Don’t Wanna», og den bluesaktige «G.U.I.L.T.Y.». Helt klart ei skive som er sterk som Fanden, og som kommer til å stå seg langt bedre enn mange av skivene jeg vurderte som bedre i 2015.

TheDogs-SwampGospelPromisesNår det gjelder Schau så trenger han ingen nærmere presentasjon, medieløve som han er. Fyren var hysterisk festlig på radio sammen med Espen Thoresen, og har hatt sine knakende fine tv-show der han har stått på egne bein, eller sammen med Eia, Tufte Johansen og Antonsen. Men, selv om jeg er av de som synes han er både morsom og dyktig som programleder og konseptinnovatør, så liker jeg han enda bedre som musiker. Han er og blir en sann rocker, og jeg ble imponert allerede da han var frontmann i The Cumshots. Jeg husker fryktelig godt første konserten jeg så med bandet på Blårock, da han kom ut på scena, utstyrt med et par «leke-seksløpere» i lankene og patronbelter på kryss over brystet, tre-fire minutter etter at bandet hadde startet opp komp og riff, og fyrte løs med pistolene sine i takt med musikken i et par-tre minutter til. Det hele mens han alvorlig og med sitt beste cowboytryne stirret oss på fremste rad i senk. Fyren er artig og rocka, noe som svært ofte går hånd i hånd når det kommer til de kuleste i bransjen.

Ok, hva er det så som får meg til å kategorisk påstå at dette er det feteste The Dogs har gjort så langt? Vel, for det første så er de langt mer eklektiske denne gangen. Skiva er mer variert i form og uttrykk enn tidligere, og det er noe som treffer meg godt, spesielt når de kjører på med en miks av punk, garasjerock, pur rock’n’roll, og pop gjort på det mest delikate powervis. At bandet bare blir mer og mer tight ettersom årene går er heller ikke et minus. The Dogs har rett og slett blitt et av landet beste rockeband. Punktum.

I tillegg til vokalist Schau består bandet av gitarist Mads Martinsen, bassist Roar Nilsen, trommis Henrik Gustavsen, på perkusjon og munnspill herjer bjerkvikingen Kenneth Simonsen, mens Farfisa-mannen heter Christian Spro.

Årets album åpner med «You Never Loved Me At All», og det første ethvert normalt menneske vil gjøre er å vrenge opp lyden, fordi riff, komp og vokal ligger fryktelig lavt. Når du har rukket å skru opp volumet slipper de bikkjene løs, og en dødsfet låt åpenbarer seg. Jeg får en Queens of the Stone Age-feeling, fra Rated R-æraen, og skiva får en noe uventet og tung start. Tema er samlivsbrudd, den iltre perioden som ofte følger, og bare nok en sementering av det faktum at menn og kvinner er forskjellige.

Where did they go those things we did
How could they just go off the grid
Did they happen, will they live forever
Inside a memory where we’re together

Etter den saftige starten roer de ned på andrelåten, den første singelen jeg hørte fra albumet, Are You With Him Now. Vi skjønner tegninga, bruddet som er av det kjipe slaget, sjalusien som lurer i kulissene, og det traurige, traurige savnet. Nå er vi over i powerpopens verden, og etter å ha lest et intervju i iTromsø med Schau, der han valgte seg Riverboat Gamblers sitt fin-fine album To the Confusion of Our Enemies som skiva han måtte ha med seg til ei øde øy, så er jeg ikke fryktelig overrasket over denne pop-vendinga til The Dogs. Jeg bet meg merke i at Schau sa at dette er skiva han spiller til resten av bandet når han ønsker å forklare for de andre hvordan han vil at de skal høres ut. Koringen, den feite bassen, det lekre, poppa gitarspillet, og Farfisaen; alt er strøkent, mens Kristopher setter skapet på plass så det synger etter. Intonasjonen, måten han drar ut ordene, spørsmålene han slenger ut – dette er faensteike en vokalprestasjon det står respekt av. En instant classic her på Senja, særlig med såre meldninger som..

We lost a future
that had only just begun
And, now you’re making a new one..
With him

Midtveis på A-siden får vi servert den religiøse kilevinken «Amen». Det går unna i svingene, og her går tankene i retning Nick Cave, først og fremst fordi Schau fyrer løs med meldingene sine som en ilsint pastor, mens resten av bandet svarer i beste The Bad Seeds-stil. Det monotone orgelet er lekkert plassert bak i lydbildet, Simonsen blåser heftig sine bluesakkorder på munnspillet, Martinsen spiller gitar som en jævla helt, og i det hele tatt er dette tettere enn papp, med en trommis som kakker borti alle skinn og en bassist som bruker hele halsen på en strøken måte. Allerede på tredje låt skjønner jeg at dette er nøyaktig så variert som jeg hadde håpet på. Energien og spillegleden er felles nevner, og minste felles multiplum er sterke låter. Herlighet som The Dogs leverer!

Amen!
And who the fuck are you!?
Amen!
To tell me what to do!?
Amen!

«Mortal Tragedy» kjører på videre med Lemmy-bass og et deilig, skittent riff, for så å klaske rett inn i en pop-melodi som gir meg solide Sugar-vibber. Dette er powerpop fra øverste hylle, og en skikkelig gladlåt, til tross for tema og tittel. Unge sjeler som virker å være gira på å starte band, men som glir fra hverandre og mister fokus. Mortal Tragedy er tydeligvis bandnavnet, og tvetydigheten i det hele, samt ordspillet «all gone now, but somehow it ain’t lost, ‘cause we were Mortal Tragedy», gjør at vi skjønner at siste akkord for det fiktive bandet ikke er spilt.

Den første siden avsluttes med «They Were Wrong», og her er The Dogs i mer kjent farvann. Beinhard garasjerock, ikke veldig ulikt det The Cumshots gjorde da de var i storform. Et tungt komp, Vræle-Schau, og et heftig orgel som herjer greit gjennom hele låten.

Won’t you please shut up
The first time I told you was enough
These two dead bodies will bury themselves
If you can’t fuckin’ take it I’ll find someone else
So, please, please shut up

B-sida starter med «Swamp Church», og igjen må jeg til Australia for å finne en referanse som duger for min del; Beasts of Bourbon. Her er det energi nok til å få lys i hele bygda, selv med alle julelysene til litauerne som har bosatt seg her tent (Dæven, det er mange som går helt «Hjelp, det er juleferie» her ytterst på Senja). The Dogs har ikke solgt sjela si til popen, og sparker oss rett i potetene med denne rocka saken. Om Schau vrælte på «They Were Wrong», så spytter han ut meldingene her, med litt Iggy-stønning her og der, og jeg kjenner at de skal gjøre mye galt på siste del av albumet for at jeg ikke allerede nå sitter og lytter på årets norske album. Eller, alle de andre i businissen må virkelig jobbe på for å toppe dette.

Så svipper vi innom popen igjen, nå med feedback, frenetisk orgel, og et swingende komp. «Curse of Them Black Chameleons» er nok en låt som gir meg assosiasjoner til Bob Mould, men nå mer i Hüsker Dü-land. Energi, intens vokal og pedaler som vrenger gitaren er god knall, og et refreng som får fram lysten til å synge ut gjør dette til en höydare på skiva.

And now I’m everywhere
Changing colors through the air
I’ve never been less scared
Come join me if you dare

«Just Can’t Stand Us» er en herlig rakker av en låt, der bandet korer som helter og The Dogs høres ut som de veteranene i faget de begynner å bli. Igjen tyter referansene innen garasjerocken på, men jeg tror jeg rett og slett må konstatere at de først og fremst høres ut som seg selv. De er våre egne konger av garasjen, de spiller fletta av det meste i sjangeren, og når så Kristopher Schau høres ut som en sint Ebbot Lundberg, og resten av gjengen framstår som et overpotent Soundtrack of Our Lives, ja, da serverer jeg kun fortjente superlativer.

Every time that we seemed to be good, that was you
Everything you said, I understood that was you

Så klasker de pinadø til med det som muligens er skivas høydepunkt, «Faster On Our Own». Dette er den lengste låten på albumet, hele 5:04. Det trengs på albumets seigeste komp, og med en melodi som ikke er veldig langt unna det du forventer å høre når doom metal-band roer ned, så skjønner man at de virkelig har jobba med Swamp Gospel Promises. Men, dette er gjort på en særdeles lekker måte. De er igjen i det litt poppa og lekne hjørnet i refrenget, og byr i tillegg på et slags mannskor, så langt unna det de drev på med i Berlevåg som det er mulig å komme. Dritstilig.

På skivas siste låt fyrer de av alle kanoner, og lar oss ikke roe ned på noe vis. Igjen må jeg berømme gitarist Mads Martinsen, som er både kjapp og vill med sine seks strenger, og det på det viset jeg liker. Tight og stødig, og alt annet enn herjing opp og ned på halsen for å imponere fjortiser, men med en feeling og intensitet som bringer tankene til «Fast» Eddie Clark, noe som seg hør og bør i disse dager. «I’m Not Impressed» er albumets kjappis, der den klokker inn på 1:44, noe som igjen kler låten utmerket.

Who’ll guess what the future holds
Lord have mercy on my soul
Whatever your heaven might be
I’m not impressed

Ahh! Faen så deilig det er når band du virkelig liker nærmest overgår seg selv. Ingenting sitter bedre i hjertet og sjela enn de skikkelig knakende gode albumene som tar deg litt på senga. Da er rock’n’roll på sitt festligste, og gir ihvertfall meg ufattelig mye. Når det attpåtil er The Dogs som står for den positive overraskelsen, et band som begynner å ligne rutinerte slitere i bransjen, typer som kombinerer jobb, familie, studioarbeid og musikk, så er det ekstra tøft. De fortjener virkelig et løft nå, både kommersielt og når det kommer til status. Nå er det på tide at flere får opp øynene for den rocka skatten vi har innenfor egne grenser.

Vi er ikke tilhengere av terningkast her på Dust of Daylight, men jeg klarer ikke å høre dette albumet uten å se for meg seks øyne. Steike!

Turnélisten ser slik ut, og platen finner du f.eks hos Big Dipper

14. jan: Sjøboden, Mandal
15. jan: Harvest, Kvinesdal
22. jan: Glassmagasinet
29. jan: Familien, Trondheim
30. jan: Soundgarden, Elverum
05. feb: Feelgood, Halden
06. feb: John Dee, Oslo
11. feb: Trashpop, Kristiansand
12. feb: Martinique, Stavanger
13. feb: Garage, Bergen
18. feb: Rokken, Volda (Veka med Shining)
19. feb: Bakeriet, Årdal
20. feb: Felix, Lillehammer
27. feb: RIP, Skien

Forrige artikkelFrem Fra Glemselen: Jason Isbell & The 400 Unit (2009)
Neste artikkelJohn Moreland / Jason Isbell – Sentrum Scene 06.01.2016
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here