“DET É SÅ JÆVLIIIIII BRAAAAAA”. Stemmen til Asgeir Eide Olsen som står bak ved miksepulten runger gjennom kjelleren på Garage mellom to låter. Det oppsummerer egentlig hele kvelden for alle som krøp ned i den svette, varme og særdeles utsolgte kjelleren i Christies gate like før jul. For det var nettopp det det var. Jævlig bra.

Pompel & The Pilts hadde sleppefest for samleplaten Skostredet for alltid, som er utgitt på Apollon Records, og som samler det meste av det Pompel festet på plate i sin storhetstid.

Du kan si mye rart om Bergen og bergensere. Korrupsjonsmistenkte ordførere tilgis “fordi hon é jo så skjønn”. Folk jubler når det settes rekord i antall nedbørsmillimeter over et år, og blir pisse sure når nedbørsrekorden for antall kontinuerlige døgn med regn ikke brytes.

Men ÉN ting er unikt i Bergen. Blir du først elsket i Bergen, så er du elsket for livet. For Bergen gir minst like mye som byen tar. Og denne byen elsker sine band med et stort, rødt bankende hjerte.

For en innflytter som falt pladask for Bergensrocken den gang internett ikke engang eksisterte, så var det temmelig vanskelig å følge med. Vi fikk våre drypp gjennom særdeles sporadiske avspillinger i riksmedia, og av og til var spennende band nevnt i Beat og Rock Furore. En gang gikk det til og med rykter om at Pompel & The Pilts hadde spilt på Lillehammer. Og jeg må innrømme at jeg har kjørt opp og ned langs E6 i Gudbrandsdalen mer enn én gang og hatt hjertet i halsen når jeg har møtt blå bandbusser, i håp om at den skulle ha en Dvergelogo på.

Jeg antar vel også at Det ingen andre vil ha solgte sånn rundt regnet ett eksemplar på platesjappen i Lillehammer den gang jeg kjøpte den i 1992.

Til slutt tok man til vettet og flyttet til Bergen. Men da var Pompel & The Pilts allerede historie. Jeg har sett Piddi i flere sammehenger. Med Syk Pike, Piddien og di, med Fenrik Lane, med Havarikommisjonen, med Evig Din For Alltid og Piddien solo. Han var oppvarmingsbandet mitt den gang jeg debuterte på Hulen (vi liker å si det på den måten, det høres så mye bedre ut enn at “Piddi spilte før oss, og spilte ræva av oss). Jeg var oppvarmingsband for Piddi den gang han debuterte på Backyardfestivalen min. Jeg har et dypt og inderlig forhold til alle låtene, og det har vært en fryd hver gang jeg har fått høre dem live.

Men jeg har aldri sett Pompel & The Pilts. Hver gang de har kjørt en liten gjenforening, så har undertegnede vært opptatt med mindre viktige ting. Bergenske venner har i alle år gnukket og gnidd. “Har du isje sætt Pompel laiv?”. Nei, jeg har altså ikke det. Det har blitt behørig forklart hvor innforjævlig tøft det er, og jeg har jattet med. Ikke fordi jeg har mistrodd dem, men mer fordi jeg hater å ha gått glipp av ting.

Men endelig klaffet alt. Og det var dessuten hyggelig å være på Garage og stort sett se jevnaldrende (og eldre) mennesker rundt seg. Det er en stund siden sist…

Stemningen på Garage er elektrisk lenge før bandet går på scenen, og de høster applaus bare for å komme gående over gulvet mot scenekanten.
Det lyder trampeklapp i lokalet. FØR første tone er spilt. Og så fyrer bandet løs.

“Det finnes ingen djevel, det é bare gud når han é full.”

Piddi Fjedstad vrenger lyd ut av gitaren, og ordene smeller i veggene på Garage. Frode Unneland fosser frem på trommene, og på bass har de måttet kontakte Manpower for å finne en vikar for Morten Ørbech. De fant Frantz Hammer, som ligner mistenkelig på Frank Hammersland.

Pompel-Garage6
“HEI! Du som tar bilde! Ska eg rive håvve av deg?”. Han sa ikke det altså, Piddien er en snill og fredselskende mann. Men tenk hvor tøft det hadde hørtes ut, og det SER jo ut som om han roper noe obskønt til herværende fotograf… Men han var altså bare midt i en sang.

Fjeldstad, Unneland og Hammersland er dønn samspilte, og denne kvelden er de enkelt og greit verdens beste rocketrio. De spiller jo fast i Evig Din For Alltid, og det kan merkes at de sitter i ryggmargen til hverandre, for her er alt tight og alt leveres uten å nøle.

Men den store stjernen denne kvelden er publikum. For maken har jeg knapt opplevd.
Den største utfordringen for de fleste som besøker Bergen for å spille musikk er å få publikum med på å synge. Don McLean besøket Grieghallen for noen år siden. Han har skrevet en av verdenshistoriens mest kjente låter, det er vel ikke en person over 30 som ikke har hørt (og sunget med til) “American Pie”. Men når han ymtet frempå om litt allsang, så var spredt mumling det eneste han fikk.

Piddi fyrte igang “Djevel” som første låt, og fra første strofe var Publikum med. For alle sang med. Hele tiden. På alle låtene. Og vi snakker ikke lett mumlende usikkerhet på versene og så fullt øs på refrengene folk kunne best. Neida, for alle kunne alt. Alle refreng, alle vers. På alle låter.

Med unntak av “Beina først”. Den kunne ingen. Låten fra Kjellerteipen var også kveldens mest obskure, så alle var tilnærmet unnskyldt. For resten satt som en kule.

Piddi lente seg flere ganger tilbake fra mikrofonen, og kunne med et fett glis konstatere at publikum tok ansvar, og sang så det gjallet i veggene.

Et perfekt eksempel er “Mine fineste klær” (Takk til Jan Aase som hurtigopplastet til YouTube for å demonstrere.). Saken fortsetter under videoen.

Konserten var til de grader utsolgt, og kampen om billetter til konserten har vært stor de siste dagene. Ephemera spilte også en liten gjenforeningskonsert forrige uke, foran et utsolgt Ole Bull Teater. De ymtet frempå om dette ikke kunne gjøres til en månedlig foreteelse, for det var så hyggelig. Og det var det virkelig.

Men skal man dømme etter billettsuget og ikke minst publikums reaksjon på Garage, så kunne vi heller driste oss til å foreslå en ukentlig Pompelkonsert? Hørte jeg noen rope “JA TAKK”?

Hva gjør Pompel & The Pilts så bra at de fyller Garage 21 år etter at de ble oppløst?

Enkelt og greit; tekstene til Per Arne Fjeldstad. Han skriver rett og slett norske tekster som ingen andre. Det er en dybde og en intensitet i hvert ord, og han lager setninger og vendinger som er umiddelbart gjenkjennelig – og som skapt for rock’n’roll.

Og samspillet mellom ham og Unneland er et fundament ethvert band kan misunne dem. Unneland driver låtene fremover, fyller inn der det mangler noe, og er trommis, perkusjonist og rytmegitarist på én gang. Og så er Piddi rett og slett en forbasket god gitarist som driver melodiene fremover og underbygger sin egen vokal perfekt.

Det er en magisk førjulskveld på Garage. Piddi synger. Allsangen runger. Alt publikum trenger er Hammerslands bassintro til “Mine fineste klær”, så er det i gang. Hele første vers er avsunget allerede før Piddi nærmer seg mikrofonen. og det er fasit for hele kvelden.

Vi får “Brenner i butikken”. Vi får “Leggevann og billig konjakk”, vi får “Baby blå”, vi får “Mannen med saksen”, “Skikkelige piker”, “Bensin”, “Hansen”, “Klikk klakk” og mange mange flere, og ikke minst mine to personlige favoritter “Gnist” og “Blå dager” – som begge leveres i versjoner som vil sitte som pikret i hjernebarken på undertegnede. Når konserten avsluttes med Pompels gnistrende versjon av Gasolin’s “Strengeleg” – så er kvelden komplett – og alle går hjem som en stor samling av byens mest fornøyde glis.

Oslo har sin faste tradisjon med Young Neils den 22. desember.
La dette bli en fast Bergenstradisjon. Pompel på Garage 22. desember.

Fy faen for en kveld!

Pompel-Garage3

Pompel-Garage4

 

Hele konserten ser du her:

Forrige artikkelSpilleliste – Desember 2015
Neste artikkelLemmy 1945-2015
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here