Ian «Lemmy» Kilmister ble født til denne verden i forblåste Stoke-on-Trent julaften i fredsåret 1945, og rakk ikke sin egen dåpsermoni før foreldrene ble skilt. Mora fant seg nye menn, mens Lemmy aldri fant sin egen familie. Han ble tidlig en outcast, og fikk altså kallenavnet sitt fordi han alltid spurte gutta i gata om å få låne en femmer (lemmy a fiver..?).
I 1963 var han i Liverpool og så The Beatles på legendariske The Cavern, og det var da han skjønte at han måtte bli musiker. I sin ungdom elsket han Elvis, Fats Domino, Chuck Berry og Jerry Lee Lewis. Han var avhengig av Little Richard. Han studerte blues og de legendariske deltamusikerne. Og over det hele lå The Beatles, som opphøyde guder. De var alt for ham lenge, og han har aldri sluttet å påpeke den absurde innflytelsen the Fab Four har hatt på all populærmusikk i ettertiden.
«Alle» kjenner vel til hans inngang til rock’n’roll-sirkuset. Han startet som roadie for Jimi Hendrix i ’67. London var rockens mekka på den tiden, og Lemmy ble kjent med alle. Keith Moon i The Who, Eric Burdon i The Animals, Ray Davies i The Kinks, Eric Clapton, Keith Richards, John Lee Hooker. You name it, alle visste om Lemmy, og alle likte ham. Han var en fyr som det var umulig å mislike, og nye generasjoner rockere har på rad og rekke sett på Lemmy som The Godfather of rock.
Gutta i Hawkwind ville i 1972 ha Lemmy med i bandet sitt, kun fordi han var morsom, kul og mer rocka enn dem. Han fikk utlevert en bass, et instrument han aldri hadde tatt i, annet enn når han tømte trailere for andre band. Det kule med det var at han utviklet sin svært så særegne stil (spiller akkorder som på en gitar), en stil han aldri har endret på. Få kan buldre som Lemmy på bassen, og ingen makter å lage samme veggen av lyd og komp.
Det hele tok slutt i ’75, da han ble arrestert i Canada med lommene fulle av kokain. Trodde tollerne, og slapp han ut etter ei lita uke. «Problemet» var at det aldri var kokain, et stoff Lemmy hatet hele sitt liv (dop for wannabes og amatører), men rikelige mengder amfetamin. Speed fulgte ham hele livet, og ble etterhvert synonymt med mannen.
Han stappet alltid mengder inn i skrotten, og fant sin mix av speed og Jack & Coke som fikk han gjennom 80- og 90-tallet på en bølge av fest, legendariske konserter, damer i bøtter og spann, og syke, syke påfunn.
Hawkwind sparket Lemmy, og han startet opp bandet Bastards. De skiftet kjapt navn til Motörhead, litt for å irritere sine eks.kolleger (låten Motörhead var en låt han skrev da han var medlem av Hawkwind), og mye fordi det er slang for en speedfreak, det som fikk ham sparket fra bandet.
Motörhead har nesten alltid vært en trio. Originalbesetningen var Lemmy på bass og sang, trommis Phil «Philty Animal» Taylor (RIP) og «Fast» Eddie Clark på gitar. Den selvtitulerte debuten kom i 1977, året da punken eksploderte i London, mens de absolutte toppskivene var de som fulgte. Overkill (79), Bomber (79), Ace of Spaces (80), det legendariske live-albumet No Sleep ’Til Hammersmith (81) og Iron Fist (82). Faen for ei rekke han lirte av seg på tre små år!
Når det er sagt, så har alle albumene til Motörhead noe ved seg. Signaturen er umiskjennelig Lemmy, og han har aldri klart å lage ei skive uten noen gullkorn. Personlig digger jeg Another Perfect Day (83), Orgasmatron (1986), 1916 (91), Bastards (93), Overnight Sensation (96), Inferno (04), The Wörld Is Yours (10), Aftershock (13) og årets Bad Magic fra bandets rikholdige katalog. Totalt ble det 33 studio- og liveskiver i løpet av bandets 40-årige levetid, samt en hel bråte av bootlegs og samlere.
Årsaken til at jeg personlig ble så hekta på bandet i 1980 var at de spilte kjappest og høyest av alle, noe en tass på vei inn i tenårene anså som det viktigste i verden. Låten Ace of Spades ble sunget en million ganger, og lufttrommer, luftgitarer og ikke minst luftbasser ble finstemt. De ble bindeleddet mellom heavy metal og punk, de to sjangrene jeg elsket over alt på jord, og Lemmy klarte kunststykket å bli aktet og beundret i begge leire. Motörhead er som Lemmy sier selv pur rock’n’roll, men samtidig så drev de med heavy punk, eller punka metal, om du vil.
Jeg skal la alle band som ble inspirert av Lemmy ligge, men bare konstatere at band i Oslo, Helsinki, Amsterdam, Roma, Paris, Liverpool, Los Angeles, New York, Sydney og Rio oppstod som et resultat av at en eller annen rockespire hørte Lemmy & co. Motörhead spredtes som et virus over hele verden, og ble tatt i mot med åpne armer av bataljoner av rockere.
Selv var jeg til stede i Tromsøhallen i ’85, altfor liten til å komme inn på konserten, men stor nok til å skjønne at jeg måtte være der. Jeg og noen kompiser trente daglig i denne hallen, og vi kjente til alle innganger, alle kriker og kroker, og kom oss selvsagt inn så vi fikk sett gudene, selv om det ikke var mange minuttene. Det ble spilt så høyt at vi hørte hele konserten, noe folk også gjorde i Hamna (nord-øya) og i Vesterlia (sydspissen), og jeg ser ikke bort ifra at selv tromsdalingene fikk nyte Born To Lose, Jailbait og Ace of Spaces.
Neste møte med Lemmy var i 2006, og nok en gang var det i Tromsø. Buktafestivalen hadde lyktes med å få Motörhead oppover som headlinere, og det var en absurd følelse å se Lemmy brøle utover Telegrafbukta, et område jeg nærmest er født og oppvokst i. Orgasmetronisk! Jeg var selvsagt sammen med bermen rett foran scena, og det ble hoppet og brølt i en solid time, noe som førte til øresus i fire dager, og en stemme som hadde fått Jørn Hoel til å implodere i ren misunnelse. Den natta sov jeg som et barn, lykkelig over å ha konstatert at Lemmy fortsatt kunne levere varene.
De siste par årene har det derimot vært noe trist over konsertene til bandet, ikke minst pga tilstanden til hovedpersonen. Stemmen har vært delvis borte, han har hatt pusteapparater parkert rett bak scena, han har avbrutt konserter etter kun få låter, eller han har tatt seg en pust i bakken før han har fortsatt. Når han så i tillegg byttet ut Jack & Coke med Vodka & appelsinjuice skjønte vel de fleste av oss at det utenkelige var nær forestående; den udødelige var på vei i grava.
Så, da jeg fikk nyheten av kona mi i natt, på fatterns 70-årsdag (han er fire dager yngre enn Lemmy, men i langt bedre fysisk forfatning, naturlig nok), så tenkte jeg først at han endelig har fått fred. Før jeg ble skikkelig trist til sinns. Så spilte jeg Overkill og gikk til sengs.
I dag spiller jeg meg gjennom katalogen til bandet, filmen Lemmy skal puttes i BluRay-spilleren etter lunsj, og jeg tenker glad og fornøyd: Hvil i fred, gamle helt, du har servert rockehjertet mitt mer enn de fleste.
Godt skrevet Johnny! Om du vet noe ikke jeg gjør så legger jeg meg flat, men: det skal vel være “Stoke-on-Trent”, selv om feilen ble passende? Ser også du nevner “Ace of Space”, som jeg antar er “Ace of Spades”?
Hehe.. Jeg vet nok ikke noe ikke du vet, så her er det bare slurv som ligger til grunn.
Stoke, ja. Mer presist bydelen Burslem, selv om Stone-On-Trent hadde vært noe.
Ace of Space ble jo òg en fin-fine skrivefeil, så spaca som Lemmy var til tider..:-)
Hei, Johnny. Synes det er litt ufint å skrive hederskaren Wurzel, en mann Lemmy selv var veldig glad i, ut av historien ved å si at bandet alltid var en trio. regner med at dette var en kjapp forglemmelse i sorgens stund.
Enig, Eivind. Såpass ufint at det vil bli rettet opp. I utgangspunktet litt urutinert å tenke at sånne detaljer får passere, men..