24. november 2018 spilte Pompel & The Pilts sin avskjedskonsert på Verftet i Bergen. Et av de få gjenlevende band fra den mellomste BergensBølgen valgte å takke av med en maktdemonstrasjon av en konsert – der de fikk takket sitt trofaste publikum på et dønn utsolgt Verftet med et saftig rockeshow som fikk folk til å ta helt av.

Og idag slipper de liveplaten iLive på Apollon Records, tatt opp på avskjedskonserten.

Pompel & The Pilts har ikke gitt noen originale studioalbum siden 1992, men kom med et samlealbum i 1997 og ett i 2015. Populariteten har alltid vært enorm i Bergen, og de ytterst få konsertene de har gjort hvert år har vært utsolgt i månedsvis på forhånd.

Hovedårsaken er naturligvis låtene til frontfigur og låtskriver Per Arne «Piddi» Fjeldstad. Gnistrende gode tekster, skrevet på Bergensk i en periode da de fleste samtidige band fra den andre BergensBølgen skrev på engelsk (Pogo Pops, Poor Rich Ones, Ephemera, Chocolate Overdose og Barbie Bones). Det var i hovedsak De Musikalske Dvergene og Unge Frustrerte Menn som skrev rockelåter på Bergensk i de tider.

Besetningen på avskjedskonserten bestod av originalmedlemmene Per Arne «Piddi» Fjeldstad på gitar og vokal og Frode «Frodis» Unneland på trommer og vokal. Originalbassist Eirik Trenchard sluttet tidlig på 90-tallet – han ble etterhvert erstattet av Morten Ørbech, som heller ikke er med nå. De siste årenes vikarbassist Frank Hammersland (jada, han fra Pogo Pops) må vel etterhvert regnes som fast medlem. Gjest på tangenter var (Sgt.) Petter Folkedal. De fire spiller til vanlig sammen under navnet Evig Din For Alltid.

Det er med andre ord fire av byens og landets mest meritterte musikere som skal skrive siste kapittel i boken om et av byens høyest elskede band. Avskjedskonserter og avskjedsplater blir for meg en mimrestund over minner man har hatt med musikken og opplevelser der musikken har vært soundtrack. Og i de harde 90-åra så ble det spilt mye Pompel & The Pilts på fester i Gudbrandsdalen. Selv den gangen, da det å synge på Bergensk gjorde at man slettes ikke fikk platekontrakt eller spillejobb øst for Hardanger, så hadde de et publikum på andre siden av fjellet. For ekte rock treffer uansett dialekt og språk.

Forventning i publikum. Skjermen på scenen viser klipp fra Pompels historie…

En gang for mange år siden ble et gammelt band jeg spilte i invitert til å spille på De Musikalske Dvergenes 25 års jubileum. De feirer 40 år i år, så dere kan selv regne dere frem til resten.

Vi skulle spille 3 Dvergelåter oversatt (av meg) til Gudbrandsdøl (i etterkant feilaktig omtalt av like legendariske Engelen i BT som Hallingdalsdialekt!). Vi hadde blant andre selskap på scenen av alle tidligere Dvergemedlemmer og selveste EL-Regn (som heller ikke spilte så ofte den gang).

Og før vi skulle på scenen, fikk jeg beskjed om, så skulle selveste Piddien spille. En nervøs Gudbrandsdøl var mildt sagt svett i nevene ved tanken på at ungdommens helt skulle VARME OPP for Alenemorprodusentene – og frykten for å bli blåst av scenen av en proff musiker var så til de grader tilstede. Jeg hadde sett Piddi live bare én gang – med Fenrik Lane (uten rørleggeren) som backingband. Så dette var stort for en enkel sjel fra bygda.

Vi ble beroliget av arrangøren (jubilantbandet selv) med at Piddien hadde ikke spilt på lenge, og skulle bare spille to låter fra Syk Pike-prosjektet sitt, som ikke var like kjent for publikum som Pompel-låtene hans.

Hulen var totalt og fullstendig utsolgt denne kvelden, og den enorme gjestelisten førte til at det var stappende fullt. Fire svette gudbrandsdøler måtte derfor ta turen fra Hulens backstage i god tid før Piddi gikk på scenen, for å i det hele tatt rekke fram før Bård Ose skulle introdusere oss. Undertegnede måtte innom toalettet tre ganger på turen mellom backstage og scenen. Og trengte egentlig en tur til, men det var umulig å komme seg tilbake når man først var kommet bort til scenen. Nervøsiteten var særdeles tilstedeværende. Foran oss stod selveste Piddi fra Pompel & The Pilts. Han høstet naturligvis stor applaus, men ingen kjente de nye låtene så godt – så det var bare en jevnt munter stemning i lokalet som vi fint kunne følge.

Men etter siste låt så ble det veldig til klappsalver, og Piddi spurte forsiktig om han kunne ta én til? Publikum sa naturligvis ja, og dermed flerret han igang «Mine fineste klær». Og huletaket LØFTET seg. Det veier tusenvis av tonn, det er tross alt en ekte steinhule langt inne i fjellet vi her snakker om. Men det løftet seg. For folk sang med. Det er tross alt byens andre nasjonalsang vi fikk servert. Og hvem skal så følge den ekstatiske utløsningen og jubelbrølene? Lille, totalt ukjente Alenemorprodusentene fra Frya, Vinstra, Harpefoss og Søre Lia…

Du kan snakke så mye du vil om å hoppe etter Wirkola. Prøv å spill på Hulen etter at Piddi har spilt «Mine fineste klær». Lykke til!

På døren din står det selgere uønsket
Men eg e her for å gi kjærlighet gratis
Du lukker ikkje opp men står innenfor og hyler,
du skal nå gjøre alt så dramatisk

Vi var så heldige å ha med oss gjestetrommis Karstén Olsén (det var Dvergenes legendariske trommeslager Karsten Olsen i forkledning), og han holdt oss i tømme.

Noen år senere prøvde jeg å gi Piddi en tilsvarende opplevelse, da vi spilte før ham på en festival. Tanken min var å stagedive på siste låt for å legge lista og vise at også Gudbrandsdøler kan rock’n’roll. Det gikk som det måtte. Piddi satt backstage og fikk det ikke med seg, og jeg veltet PAen. Så Piddi leder fortsatt med god margin.

Det blir liksom sånn når en avskjedsplate skal omtales. Det raser på med minner, og selv om jeg ikke har fått se Pompel & The Pilts live så mange ganger jeg selv skulle ønske – siden jeg bodde på feil side av fjellet i så mange år – så har jeg spilt platene i fillebiter og ikke minst fått meg meg alle konsertene de siste årene. Og låtene og bandet har vært med meg siden jeg kjøpte Det ingen andre vil ha på Basement på Lillehammer i 1992.

Men hva er det så med dette bandet, som får herrer i sin beste alder til å bli våte i blikket det ene øyeblikket, for deretter å få overtenning på fest i det neste?

God stemning på scenen

Det første er jo kjemien i bandet. De er samspilte (det hjelper selvsagt at de spiller i et annet band sammen, samtidig). Dette er kompisgjengen som fortsatt lager rock’n’roll slik de gjorde den gang bakkene opp til Fløien ikke var like bratte som idag. Og det merkes live. Unneland er i sitt ess bak trommene, og groovet han lager sammen med ex-vikar Hammersland er dønn tight, og samtidig akkurat løssluppent nok til å låte ekte rock’n’roll.

Det andre er naturligvis låtene og tekstene til Fjeldstad. De traff selv en ung Gudbrandsdøl, som vel var i overkant interessert i Bergenske tekster, men de hadde et navn selv der borte. Ungdommens Radioavis på NRK var fans, og dermed fikk vi høre Pompel & The Pilts også på østlandet – i en periode der man i hvertfall ikke skulle synge på norsk – og for all del ikke på Bergensk. Men det er noe med den direkte tonen i tekstene til Fjeldstad, beskrivelsene av hverdagssituasjoner – gjort med et litterært språk og en snev av filosofisk undring over såvel situasjonen i teksten som utviklingen i situasjonen og resultatet.

Her går eg og drikker av en fransk rødvin,
som kostet mer enn 100 kroner
Og mater løsbikkjer med Kong Haakon konfekt,
og nynner på sentimentale toner, sentimentale toner

Med iLive, så har Pompel & The Pilts laget en slik skikkelig, steintøff liveplate som vi husker fra den tiden liveplater var en viktig greie i alle bands portefølje. Annenhvert år kom det et studioalbum, og ca hvert fjerde år kom det en liveplate fra siste turné. Det skader naturligvis ikke at bandet er tight, velspilt og låter friskt. Piddi er en steikandes god gitarist, Unneland er dønn stabil bak trommene, og Hammersland har det perfekte Pompelgroovet i bassen.

Per Arne «Piddi» Fjeldstad

Piddi fortalte meg i forkant av dette plateslippet at han aldri var 100% fornøyd med det de fikk vist på studioplatene. De fikk aldri vist hvordan Pompel faktisk låt live – og jeg må si at  at en stor del av Pompel & The Pilts er live-energien. De skal naturligvis dele credits for den med et alltid entusiastisk publikum. Første gang jeg så Pompel live så sang alle ALT, hele konserten. De skaper alltid topp stemning, og synger naturligvis for sin egen menighet – de som var ungdommer på 90-tallet, og stod i svette, røykfylte lokaler og digget. Nå er de alle tilbake til de dager for en stakket stundt, og de vet å sette pris på det de får levert.

Alt dette får vi presentert med gnistrende god lyd på iLive, der Pompel & The Pilts fremstår slik Piddi har drømt om. Det hele er mikset slik en liveplate SKAL mikses, det er masse gitarer, det er masse publikum og det føles som om du står midt i folkemassen på Verftet, hopper opp og ned og synger med av full hals.

Frank Hammersland

Jeg tilbrakte kvelden innenfor sperringene med et videokamera denne kvelden, og fikk vimse rundt backstage og oppleve både lydsjekk og stemningen backstage både før og etter konserten. Bandet var like fornøyd som publikum, og på et tidspunkt var jeg tjukk nok i huet til å bevege meg bakover i salen for å sjekke et kamera lengre bak – og det tok sikkert tjue minutter å komme tilbake til plassen min. Folk stod som sild i tønne, hoppet opp og ned – og det var svære smil overalt!

Det er plukket ut 11 av låtene som ble spilt denne kvelden, av de 18 som var på settlisten. De to akustiske numrene er naturlig nok plukket vekk, men vi håper at disse dukker opp når konsertvideoen dukker opp.

Stemningen er der hele veien, og platen er full av livefavoritter. «Baby Blå» treffer publikum så til de grader, og får allsangen igang. Åpningen der Hammersland og Unneland virkelig får vise seg frem er full av trøkk, og publikum elsker det. «Gnist» har vært en av mine favoritter siden den kom ut – den gnistrer på ekte denne kvelden.

«Mannen med saksen» er en livekiller, og skulle man fått rock på blå resept så hadde denne vært en del av blandingen.

Her i denne verden henger alle i en tråd
her henger alle i en syltynn tråd
og venter på mannen med saksen
skal komme og banke på

Det samme må man si om «Djevel», som jeg er sikker på at vi spilte på alle fester mellom 1992 og 2000. Introen er noe av det deiligste jeg har hørt på en liveplate på en evighet.

Det finnes ingen djevel
det er bare gud når han er full
det er bare gud når han raver rundt i by’n
og bare preiker tull

Frode «Frodis» Unneland

Allsangen på «Mine fineste klær» sier alt om hva dette bandet har betydd for mange, og hvilken posisjon de har hatt og fortsatt har i Bergen.

Vi sier takk for turen, og oppforder til å tilbringe de neste 50 minuttene i selskap med Pompel & The Pilts og alle oss som var tilstede på den siste dansen på Verftet. Det er en søkkandes god liveplate, og et verdig minne over ett av mine – og veldig mange andres –  favorittband.

 

Eg har mine fineste klær på
Eg har mine fineste klær på
Eg har roser, konfekt og en flaske god Chateau
Og eg har mine fineste klær på

Apollon selger platen, OG de leverer den på døren din hvis du bor i Bergen.
Den bestillingen fikser du på Apollons Facebookside. Hvis du bor andre steder i verden så kan du bestille på Big Dipper.

(Alle foto i denne artikkelen: Arnulf Østerdal)

Sjekk ut promovideoen fra konserten!

Forrige artikkel…mens vi venter på Rough and Rowdy Ways
Neste artikkelDaniel Romano’s Outfit: «Okay Wow» (Live)
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here