Mandag morgen har sjelden kommet tidligere enn dette…sabotasjespøkelset hadde for sikkerhets skyld klinket til med endring i flyavgangen til musikantene så vi måtte komme oss avgårde litt tidligere enn det opprinnelige skjemaet tilsa.
Sleipe-Stian hadde parkert rett utenfor hotellet (jepp, vegg i vegg med kinoen) mens jeg måtte rusle et stykke for å hente turnébil nummer to.
Eneste tegn til liv før kl 5 om morgenen i Arendal var måkene.
Klokken hadde fremdeles ikke slått 5 da jeg kom frem til Juken som heldigvis fremdeles sto der jeg hadde parkert den kvelden før.
Ingen hadde sabotert vekkerklokkene, så bagasje og bandmedlemmer var på plass når det nærmet seg tid for å tråkke på gasspedalen. Her sjekker Bob at ingenting mangler.
Tre stykk trøtte regnmakere på vei inn i Juken. Og jada, alle kaffekoppene ble med inn i bilen før vi kjørte.
Trygt fremme på Gardermoen uten at sjåfør Eddie sovnet bak rattet (selv om det var nære på at jeg gjorde som Rich, Pat og Jeff og duppet av når morgenrushet sneglet seg frem mellom Asker og Oslo).
Pat tok ansvar for å besørge enkel bagasjetransport.
Stian beordret posering for en siste snikreklame for Auto XL.
Instrumenter, bagasje og musikanter samlet før de siste meterne frem til flyterminalen.
Tid for innsjekk og øyeblikket Rich Ruth ble utpekt som offer for sabotasjespøkelsets siste avskjedssprell. Før han gikk inn hadde han sjekket flightdetaljene via mobilen, men da han skulle logge inn igjen inne på terminalen viste det seg at DET ikke fungerte…
Grei skuring altså for Bob, Pat og Jeff å sjekke inn, mens Rich som skulle en litt annen rute for å komme seg hjem til Nashville klødde seg i skjegget.
Fremdeles intet hell med å finne innsjekksdetaljene via mobilen…
Rich måtte tilslutt innse at han trengte bistand fra damen bak skranken.
Å sende bagasjen skulle vise seg å heller ikke være sabotasjefritt… Rich fulgte alle instrukser men skjermen repliserte surmaget med meldinger som “Bag is too long”.
Da denne meldingen spratt opp måtte vi innse at slaget var tapt for å ordne flytur for bassgitaren uten hjelp fra profesjonelle.
Se her var det litt enklere å få levert inn kassen med bassen!
Bob bryter inn i dokumentasjonsboblen til sjåfør/videograf/crew/kompis Eddie med en avskjedsklem (snakk om å ødelegge for fotografen, makan til fyr altså!). Med dette ufokuserte og dårlig komponerte bildet som siste dokumentasjon av regnmakerne på norsk jord forsvant gutta gjennom sikkerhetskontrollen og begynte den lange ferden hjem. Og for sabotasjeutsatte Rich ble det en ordentlig lang ferd hjem, for med innstilte fly både her og der tok det vel innpå 3 døgn før han var hjemme i Nashville…og diverse updates på Facebook underveis vitnet om at selv det tilsynelatende urokkelige godhumøret till herr Ruth begynte å slå sprekker innen han hadde køntristøv i skjegget igjen.
Etter en liten matbit med turnésjef Stian satte jeg kursen for Billingstad for å avlevere turnébilen. Og selvsagt fikk The Rainmakers en skikkelig øsepøse-avskjed som iallefall Rich ikke satte særlig pris på – for dette var dråpene som forsinket take-off og sørget for at hjemreisen hans tok en smule lenger tid enn beregnet. Ikke bare moro å kjøre bil i styrtregnet heller, men siden sabotasjespøkelset var opptatt med å fotfølge Rich gikk kjøreturen til Billingstad ganske så knirkefritt. Med turnébil parkert var eventyret ugjenkallelig over for denne gang, og arbeidet med å gå gjennom tyve tusen bilder og utallige timer med video kunne begynne…det er pokker meg hardt arbeid å dokumentere rockestjerner, men jeg er jaggu klar neste gang også – bring on the rain!
Og mens Eddie var på vei hjem for å sove i tre dager, så fulgte vi andre Rich Ruths kamp mot SaboSpøkelsets siste krumspring… (red. Rune)
