Lørdag skulle vise seg å bli enda bedre enn fredag. Gjengen stod tidlig opp til oss å være, og suste avgårde – uten frokost – til Nashvilles mest sjarmerende lyskryss for å sjekke ut maratonkonserten til Last Chance Records i bakhagen til platesjappen Fond Object. Vi ankom i god tid, og kunne observere at Micah Schnabel fra Two Cow Garage var i god gang med å koble opp utstyret sitt, til tross for at klokken knapt var passert 12:30.
Last Chance Records har noen av våre største favoritter på artistlisten, så denne dagen hadde vi sett frem til i lang lang tid. Brent Best hadde ikke overraskende avlyst sin opptreden, men resten av gjengen skulle vise seg å holde i bøtter og spann. (Klikk gjerne på bildet over for en fjong panorama av hagen pre konsert) Først ut var altså Micah Schnabel, og en mer ydmyk og hyggelig fyr skal man virkelig lete lenge etter. Et kanonsett fullt av verdens beste betrakninger rundt tenåringsangst og litt-eldre-enn-tenåring-men-fortsatt-full-av-angst ble levert, og etterpå signerte han villig vekk plater og solgte t-skjorter i hopetall. La oss håpe vi snart ser ham i Norge (Vibeke!). 
Etter at Micah var ferdig, måtte vi få i oss litt mat på den sjarmerende kafeen rett over gaten, og mens T-Bone holdt vakt i bakhagen slik at ikke JP Harris skulle unnslippe uten å ha signert platene hans, så hørte han settet til Joey Kneiser og Kelly Smith, og kunne rapportere om særdeles gode harmonier og sjarmerende låter. Harris kom etterhvert ned fra taket hvor han holdt på å snekre, og T-Bone fikk sine signaturer. Etter lunsj småløp vi tilbake til bakhagen. Det vil si, etter å ha blitt avsporet av et møte med James Wilson fra Sons of Bill. Han visste ikke om konserten, så at man treffes helt tilfeldig på en kafé i et gatekryss i Nashville er visst helt normalt der borte. I hagen gjorde Jason Kutchma seg ferdig med et sett jeg så gjerne skulle hørt mer av, men de tre låtene jeg fikk servert ga virkelig mersmak. Nok en artist vi gjerne ser her hjemme… En som ER på vei til Norge er Austin Lucas. Han var nervøs for konserten, da han var redd han hadde blåst stemmen under konserten på The Five Spot kvelden før. Men den gang ei. Austin sang som det gjaldt livet, og ga oss et sett spekket med gode låter som lover godt for den kommende Europaturéen. På slutten fikk han selskap av den særdeles sjarmerende Emily Barker, som sang Kelly Smiths stemme fra låten “Alone In Memphis”. 
Og så, mine venner. The big man himself. John Moreland. Som vanlig setter han seg ned, kobler opp utstyret sitt – og når han er klar så begynner han bare å synge. Ingen introduksjon, ingen “Hello, I’m John Moreland”. Han snakker sjelden mellom låtene, og hvis han gjør det så er det et enkelt “thanks”. John Moreland sier alt han ønsker å si i sine tekster. Og i det sekund han åpner munnen for å synge, så blir det helt stille i den lille bakhagen. Jeg sverger på at til og med sirissene holdt kjeft. Hans 40+ minutter lange sett var en stilstudie i musikk, og mannen sang så publikums kollektive hjerter knustes i fillebiter flere ganger. Det eneste som høres er John Moreland. Stemmen. Mannen med Oklahomas største karisma. En ufattelig utstråling fra en utrolig sterk stemme. Han fyller ikke bare et rom med tilstedeværelse, han fyller også et uendelig uterom. 
Hagen var fylt til randen av dyktige låtskrivere som hang fast til hvert ord. Austin Lucas, Jason Kutchma, Joey Kneiser, Emily Barker, Jon Latham, Todd Farrel, Adrian Krygowski, Micah Schnabel. De var alle like vrengt som oss vanlige musikkelskere denne formiddagen i en liten bakhage på Nashvilles sjarmerende østkant. Turens udiskutable høydepunkt for undertegnede. Etter konserten fikk jeg mumlet et pent takk til Moreland, før jeg snek meg vekk for å ikke drite meg ut med sedvanlig fanboy-rabling. 
Litt mingling og nettverking var på sin plass, og vi traff både spennede up-and-coming artister vi garantert kommer tilbake til her på bloggen, samt plateselskap-eier Cory fra en av våre favoritter – This Is American Music, som takket sine norske kunder – som han heldigvis hadde mange av. Travis som eier Last Chance Records hilste villig vekk til sin norske favorittkunde Roald, og hagen var ellers full av ansikter man bare har sett på platecovre tidligere. Men dagen var jo alt annet enn over… på vei fra det ene til det andre, så kjørte vi forbi storkonserten i Amfiet downtown – og i et lyskryss i Nashville fikk vi både se og høre dette: [youtube]https://www.youtube.com/watch?v=mmtRD0L1sJ0[/youtube] Vel fremme på Cannery (nok en gang) fant vi Josh Rouse i full gang på Mercy Lounge, men det var Sean McConnell i High Watt som lokket mest. Han leverte et strålende sett, som var en flott opptakt til kveldens høydepunkt. For i Mercy Lounge skulle vi få se Andrew Combs med fullt band. Det var akkurat så bra som jeg hadde håpet. Combs er en fantastisk vokalist, som har funnet sin helt perfekte form i den litt countrycrooneren han kjørte på den siste platen. Alle låtene var hentet derfra, med unntak av “Too Stoned To Cry” og en aldeles gnistrende versjon av “Devil’s Got My Woman”, begge fra debutalbumet Worried Man. Kveldskonsertenes høydepunkt for min del. Uten tvil. 
I High Watt gjorde etterhvert Lilly Hiatt seg klar. En lang rad utrolig fengende låter, og en sjarm hennes far bare kan drømme om hjalp dessverre ikke lydmannen i High Watt, som bestemte seg for å skru vekk vokallyden og heller kjøre alt trøkk i den groteskt overstyrte Vox-forsterkeren på scenen. Alt for høy cleanlyd på en Vox kan drepe en hvilken som helst konsert, men unge frøken Hiatt lot seg ikke affisere, og gjennomførte en konsert som stod til høy karakter – på rein sjarm og innsats. 
Calico gjorde sitt aller beste for å sjarmere oss til å stå løpet ut denne siste kvelden i Nashville, men fem utslitte herrer tok pent farvel med sne nye venner – far og sønn Latham og trasket ned trappene, ut på parkeringsplassen og tok bilen hjem til soveplassen. Nesten 30 timers reise ventet dagen etter. Ulempen ved billige flybilletter. Men ved veis ende var alle enige om at det var verdt både reise og venting… 
Takk for denne gang, Nashville. Until next time… 
