Fredag 18. september startet med en omvisning på legendariske Ryman. Sceneteknikerne var i full gang med å rigge til kveldens konsert med Billy Idol, så backstagetouren var ikke tilgjengelig denne dagen. Det var likevel mye å se i de utrolige lokalene som har huset stort sett alt som kan krype og gå av det siste århundrets største artister. Etter et besøk hos Rich Ruth, så var vi invitert til å feire Rootsy Music. Rootsy har vært adskilt i en live-del og en del som styrer plateselskapet. Nå er alt samlet i ett selskap; Rootsy Music. Dette ble behørig feiret med en bedre meksikansk middag, i selskap med Rootsyfolk, venner og artister.
Etter middag gikk turen som vanlig til Cannery, der festivalens kremkveld lå klar foran oss. Først tvang T-Bone oss til å se Corb Lund, som var et litt over middels ok sett, med en noe pregløs frontmann – men med gode tekster, gode låter og et hengivent publikum. Resten av turpersonellet tok turen ned til Cannery Ballroom for å se JD “Snekkeren” McPherson, og kunne rapportere om ett av festivalens beste sett.
Neste artist ut var på forhånd det som man håpet ble turens høydepunkt. The big man himself; John Moreland.
En konsert med John Moreland er temmelig spesielt. Han kommer inn på scenen, setter seg ned og kobler opp gitaren og boksene sine.
Når han føler seg klar, så begynner han bare å synge. Og så snart første ord er ute i rommet så blir det stille. Moreland var dessverre booket i Mercy Lounge, som er Cannerys “festlokale”, der folk henger bakerst i den lange baren og skravler – uten å bry seg særlig om musikken.
Noen hundre mennesker stod temmelig lamslåtte foran scenen og slukte hver låt, for Moreland har en utstråling som er ti ganger større enn mannen selv. Det lyser bare talent av mannen fra Oklahoma, og han leverte et sett så gnistrende godt at det rett og slett er urettferdig overfor alle andre. Det ble litt mye skravling bak i lokalet til at opplevelsen ble like optimal som vi håpet, men uten at vi visste det så skulle dette rette seg opp allerede neste dag… (fortsetning i soga om Moreland følgjer)
I High Watt spilte Spirit Family Reunion et gnistrende sett, men her traff jeg endelig Ninebullets-kollega Bryan (autopsyIV) for første gang, og gleden over møtet var naturlig nok stor…
Kveldens høydepunkt, og turens andre hovedmål gjorde seg etterhvert klare å scenen, og det var endelig klart for American Aquarium.
Et overlegent sett fra North Carolinas etterhvert store sønner, og spesielt frontmann BJ Barham viste seg å være akkurat så karismatisk som vi hadde trodd. Han har en veldig spesiell fremtoning på scenen, der han nesten virker å stå og fundere over sine egne tekster MENS han synger – der han kikker drømmende ut i rommet samtidig som han leverer den ene kanonteksten etter den andre.
Bandet er akkurat så tight som et band som logger over 200 giger hvert år kan bli, og flyter avgårde på sjarm, talent og reinspikka eleganse.
Etter konserten lovte opptil flere personer (jeg ser på deg Björn. Og på deg T-Bone) at vi skulle få se en sensasjonell konsert med Whitey Morgan på legendariske Roberts i downtown Nashville.
Men på Robert’s spilte et skikkelig skakkjørt og dårlig coverband, mens bandet til Morgan hang i baren. Morgan selv var forlengst gått hjem til hotellet for å lade opp til neste dag.
Downtown Nashville på natterstid er fullt av folk, og av lys…
Rootsys Vibeke Sjøvold cowboybootser over Americanareklamen på fortauene i Nashville.
