Jackson Browne spilte litt over en time på Bergenfest. Det var minst en time for lite. For et stort hyggeligere møte med den legendariske låtskriveren Jackson Browne skal man vel lete lenge etter.
Han hadde den litt utakknemlige jobben å følge energibomben St. Paul & The Broken Bones, som med Jackson Browne stående på siden av scenen blåste festivalstøvet av et spent Bergenfest publikum.
Det ble litt som å hoppe etter at Wirkola hadde satt ny verdensrekord. Men Jackson Browne fikk publikum over på sin side halvveis i svevet, og satte et fjellstøtt nedslag som nok en gang befestet hans posisjon i rockhistorien.
Fokus denne kvelden var heldigvis på den nye, og aldeles utsøkte platen Standing In The Breach, som burde vært omtalt her på bloggen forlengst. 5 av de 9 “valgfrie” låtene i settet kom fra Standing In The Breach, og nettopp her kommer ønsket om en lengre konsert inn – for jeg skulle gjerne hørt alle de nye låtene i livetapning med det gnistrende bandet han har med seg på veien denne gangen.
Jackson Browne kommer slentrende inn på scenen og starter med en nydelig versjon av “The Barricades of Heaven” fra Looking East. Deretter får vi fire låter fra den nye platen på rekke og rad.
Vakre “Long Way Around” er først ut av de nye låtene, og mellom låtene snakker Browne om forholdet til Norge, hans tantes kafé og slekten fra Sogn. Han har bodd i Bergen nesten hele denne uken, og har møtt slekt og familie og skal man dømme etter den joviale tonen og alle smilene fra scenen – så har han tydelig kost seg i Bergen denne gangen.
“Leaving Winslow” er neste låt ut, og hans britiske gitarist Shane Fountayne (som blant annet spilte i v.2 av Lone Justice) briljerer. Låten som er et lite nikk til hans store hit (for The Eagles) “Take It Easy” funker aldeles overordentlig bra på Plenen denne kvelden. Det er vel uoffisielt Europamesterskap i antall gitarer på scenen denne kvelden, og en rask opptelling tilsier minst 30 gitarer, og da er Jackson Brownes gitarer tildekket og umulig å telle. Men han får tildelt ny gitar foran hver låt, så under 40 hadde de vel neppe med seg.
Station to station, coast to coast
Not that much of anything in mind
No expectations, way less than most
But I wanted to see Winslow one more time
Tredje låt fra Standing In The Breach er “I Could Be Anywhere”, og er helt ok men ikke mer enn det. Litt politisk debatt følger, der han tydeligvis ikke har fått med seg den siste regjeringsendringen i Norge – da han klager på at politikerne i USA enkelt og greit kjøper valgseieren. Han mener at politikk kunne funket hvis pengene ble fjernet fra regnestykket rundt valgkampen. Mannen har unektelig rett, og vi får naturligvis høre “Which Side Are You On?” fra Standing In The Breach. Valgkamp var ikke helt det folk ventet i et Bergen som er drittlei politikere som ikke er i stand til å ta den minste beslutning uten å krangle, gå av, bli venner igjen, og til slutt trekke seg i protest. Låten er temmelig monoton, så til tross for en god og viktig tekst – så mister han litt av publikums fokus akkurat her… til tross for at de to koristene hans leverer dagsbeste under denne låten.
“Our Lady Of The Well” er nok plukket ut som neste låt nettopp av denne grunn. Den lille gullklumpen fra For Everyman er en seig countrylåt som setter igang svingende smådansing over hele plenen. Nok en låt fra Looking East følger, denne gangen er det tittelsporet – og Shane Fountayne får leke seg vilt i den saftige rockeren.
Bandet begynner å finne foten og det er akkurat nå man skulle ønske kvelden kunne vare evig. For de fyrer avgårde bestesporet fra Standing In The Breach, “The Birds Of St. Marks” – og kvelden er for min del bortimot fullkommen.
Han spiller alle de “viktigste” låtene fra Standing In The Breach, men jeg skulle så gjerne hørt de to låtene han ikke har skrevet selv – hans versjon av Carlos Varelas “Walls and Floors”, og ikke minst “You Know The Night” fra samme plate – der Woody Guthrie har laget teksten, og Jackson Browne har skrevet musikken og gjort både tekst og låt til sin egen.
Delen av settet med de “valgfrie” låtene er over. Jeg ser enkelte etterlyste “These Days” fra For Everyman, men for min del var det viktigere at han spilte “Running On Empty” fra liveplaten av samme navn. Jeg tror aldri jeg har hatt en eneste samlekassett med bilmusikk uten denne låten på. Det er den perfekte kjøremusikken, og versjonen på Plenen i går var til å få tårer i øynene av. Revitalisert og gnistrende, og spekket med deilig koring og Fountaynes aldeles overjordiske gitarspill.
Det er forlengst klart for alle at kvelden nærmer seg slutten, og da kommer helt naturlig “Take It Easy” og allsangen runger over Plenen.
Takk for nå, Jackson Browne – det var en nydelig kveld. Håper du kommer tilbake for å spille en LANG konsert neste gang.
