fbpx
Forsiden Alle poster Americana Ryan Bingham – Fear and Saturday Night

Ryan Bingham – Fear and Saturday Night

Ryan Bingham har alltid stemmemessig hørt ut som svært sliten og nesten utbrent mann. Rolling Stone beskrev en gang stemmen hans som Steve Earles medtatte far. Og sant skal sies, han vokste opp med en mor som døde av rusproblemer og en far som tok selvmord. Med en slik bakgrunn er det fort gjort at han blir skyggesidens talsmann. Hans femte studioalbum er nok en tur ned i mørke bakgater, segneferdige barer og mennesker som sliter. Eller er det egentlig det? Han åpner der, i bakgatene, men så skjer det saker og ting.

Han starter opp med «Nobody Knows My Trouble», en laidback viseaktig opptakt. Enkelt, rett på sak, og langt vekk fra den kvalmende sentimentaliteten som mange av dagens såkalte store countryartister ofte omgir seg med.

Ryan Bingham vet ikke hva jåleri er. Han er The Real Deal, har alltid vært. «Broken Heart Tatoo» er også en rolig sang som øker i intensitet utover i låta. Bingham maler frem bittersøte bilder om knuste hjerter og ruinerte drømmer. På «Top Shelf Drug» er Bingham over i bluesterritorium, en kjærlighetshistorie der dop er den store lidenskapen. Eller er det en dame som er som dop?

«Island In The Sky» er Bingham på sitt mest optimistiske. Han vil tro på fremtiden, og bedre tider kommer for den som venter. Ikke den mest spennende låta på album, men mer enn godkjent.

Vi krysser grensa til Mexico, rent musikalsk og reiser til The Big Apple, tekstmessig. «Adventures Of You And Me» er Tex-Mex med driv og mye moro. Har knapt hørt Ryan Bingham så fornøyd. Bingham gjør rett og slett en Happy-Go-Lucky-låt.

Ryan_Bingham_credit_Anna_Axster«Fear and Saturday Night» er tittelsporet og man skulle tro, som tittelen kunne indikert at festen er over. Men festen fortsetter, men slett ikke i samme gode humør. «But I don’t fear nothing except for myself, so I’m gonna go out and raise me so hell. I take my chances, I was born to run wild. It’s saturdaynight. I’m going to town». Stemningen er nedstemt og Ryan har det egentlig ikke så gøy lenger.

I «My Diamond Is Too Rough» gjør på han på mange måter en moderne Guthrie. Han er dømt til å vandre ensom langs bortgjemte landeveier. Han klarer ikke å holde på noe av verdi, og ingen prøver å holde ham igjen. En nydelig on the road-vise. «I’m walking down this road with a burden I can’t bear».

Så langt er alt vel på den nye plate til Bingham, men selv om det jevnt over er høy kvalitet er det som noe mangler litt. En kraft, en melodi som skiller seg ut, den som vil bli en av Binghams klassikere. Men det er ennå muligheter, syv sanger er gjort unna og fem gjenstår.

Så drar han i gang «Radio», vet ikke om tittelen er et lite frieri til de viktige radiostasjonen som har svært mye å si for om man bygger seg opp et navn eller ikke i USA og Canada. En lettvekter til Bingham å være, men fengende, og med et refreng som sitter. Ikke akkurat klassisk Bingham, men kanskje hans mest kommersielle øyeblikk.

Og så kommer den, låta jeg har ventet på. «Snow Falls In June» er muligens den vakreste sangen jeg har hørt fra Binghams rikholdige katalog. Her våger han å være myk mann, til og med stemmen er mindre rusten enn vanlig. ikke typisk Bingham, dette, men jeg faller pladask for denne vakre låta.

Det er helt klart mest vekt på de rolige låtene på Fear and Saturday Night. «Darlin’» er nok et eksempel på det. Den følger egentlig pent i skyggen av forrige låt. Ikke like blendende, men den vokser. Har Bingham blitt myk? Det er overaskende mye rolige og pene ting på denne skiva.

Endelig svinger det igjen litt. «Hands of Time» er en stomper, en slik som du tramper takten etter, om du vil heller ikke. Gitarene bråker igjen litt, men det er ikke så rufsete som jeg forventer fra Ryan. Brukbart, ikke mer.

«Gun Fightin’ Man» er siste spor, og la det være helt klart. Bingham har levert sin definitivt mykeste plate. Det brenner ikke så ofte under føttene hans, men han er en strålende låtsnekker og kan også lage lettfattelig musikk og tekster. Siste låt er ikke uventet en rolig affære, som sakte toner ut uten at jeg helt blir hekta.

Det kan hende Bingham kommer til å finne et nytt og større publikum med denne skiva, men jeg er ikke sikker på at de gamle fansa er veldig fornøyd. Jeg for min del tenker at det er godkjent, og håper han snart finner mer tilbake til de brune kneipene og flere forblåste veier. Det er i slike landskap Ryan Bingham er aller best.

Fysisk format kan du kjøpe her – Ryan Bingham

Streaming Spotify – Ryan Bingham – Fear and Saturday Night

[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/playlists/56162400″ params=”color=ff5500&auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false” width=”100%” height=”450″ iframe=”true” /]

 

[youtube]http://youtu.be/aDFpHvTucw4[/youtube]

Forrige artikkelFredagsvideo: David Mayfield: Show
Neste artikkelThe Decemberists – What A Wonderful World, What A Terrible World
Pål Hilmar Sollie
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here