Bendik Brænne – Personal Best?

Personal Best? spør Bendik Brænne. Enhver artist skal naturligvis anse sitt siste verk som det beste vedkommende har laget. I Bendik Brænnes tilfelle må jeg si at hans litt forsiktige spørsmål så til de grader kan bekreftes.

I vår snakket jeg med en kompis som hadde snakket med Brænne, og fått høre et par låter fra den (på det tidspunktet) kommende platen. Jeg fikk gjenfortalt et par setninger fra telefonsamtalen, som gikk noe i retning av “Dette er det beste jeg har laget. Det blir ikke bedre enn dette”.

Presseskrivet sier følgende: “Etter å ha nådd sitt kreative toppunkt på denne plata – derav tittelen – har Brænne bestemt seg for å avslutte sin solokarriere, siden det ikke kan bli bedre enn dette. Muligens.”

En tanke som har dukket opp i hodet mitt den siste tiden er dette med sjangere, og hvor vanskelig det er å bryte ut av en sjanger der media har etablert deg. Særlig her hjemme, hvor Americana foreløpig ikke har blitt en sjanger som alle kjenner til. Brænne havnet, naturlig nok, kjapt i Countrysjangeren med debutplaten How To Fake It In America, men de påfølgende platene har vist en artist som raskt har utviklet seg – særlig sjangermessig.
Til tross for at man lager musikk som er alt annet enn, så har man det stempelet – countrymusikeren. Popmusikeren. Punkeren… og til tross for at det man lager slettes ikke tilhører sjangeren som “folk flest” har puttet musikeren i, så er de stuck der. Og jeg frykter at enkelte ikke vil gi dem en sjanse fordi de har bestemt seg for hvor de hører hjemme.

Det samme opplever andre artister, se for eksempel på Trond Svendsen, som til tross for at han og Tuxedo er et rockeband nærmere Heartlandsjangeren og Springsteenland, så havner de i countrybåsen og blir invitert til countryfestivaler. Northern Belle har beveget seg mer vekk fra countrymusikken, og nærmere tidlig søttitalls vestkystrock. Men her hjemme blir man stuck i “utgangssjangeren”, om vi kan si det slik.

Der borte i Sambandsstatene har vi de senere årene sett artister utvikle seg som aldri før, og det virker mer godtatt – siden de har blitt plassert i Americanasjangeren. Der man putter ting som liksom ikke helt passer noen andre steder. Sjekk bare ut platene til Andrew Combs, hvordan de har utviklet seg. Og jeg trenger vel ikke nevne artister som Sturgill og Margo Price? En av Brænnes samarbeidspartnere er jo det optimale eksemplet, for ingen ville vel prøvd å tvangsbeholde Daniel Romano i countrybåsen etter de siste par årenes maktdemonstrasjoner på utgivelsesfronten?

Jeg har ikke noe stort og luftig poeng her, mer et sukk og en tankerekke som ender med at jeg frykter dyktige artister mister lyttere og lyttere går glipp av glitrende musikk fordi de “tror” at artister oppholder seg i en sjanger de normalt sett ikke følger.

Brænne har, i tillegg til å lage Personal Best vist seg som en særdeles habil produsent, der han har en egen evne til å finne frem til lydbildet som passer artistene “hans” akkurat der og da. Mighty Magnolias & Odd Erik Lothes Rust er ett eksempel, Jack Stillwater enda ett glitrende sådan. Og jeg er mildt sagt spent på hva han får til med den kommende platen til Robert Moses. Og så er jeg så enkel i hodet at jeg synes det er rasende moro at han på pressebildet er kliss lik Bjella. De to skulle jo ut på turne sammen når pandemien traff oss, og det er mulig det er gjort med overlegg. Den gamle ukebladspalten “Skilt ved fødselen” hadde kost seg glugg fordervet.

Uansett, når det gjelder Brænnes egen karriere, så har han altså hatt en rasende musikalsk utvikling på plate. Forrige album, Benedictionary var et sterkt personlig album – innspilt hjemme i stuen, med meget personlige tekster og en stemning som var aldeles utsøkt.

Når Brænne nå slipper det han selv anser som sin aller ypperste produksjon, så har han gått all in, og all out. For Personal Best har blitt alt annet enn det vi fikk på forrige plate. Det virker for det første som om Brænne er på et mye bedre sted personlig, han virker glad, kanskje til og med lykkelig. Gledesstrålende postet han om at hans førstefødte kom velskapt til verden for et par dager siden, og på platen så sprudler han. Musikalsk. Tekstmessig. Vokalt.

Her har han hentet alt det vakre vi kjenner fra orkestrert popmusikk, og jeg tror Brian Wilson ville lent seg tilbake i lenestolen for å nyte denne platen og prøve å dissikere alle små detaljer som den er spekket med. Det er mye Brian Wilson. Veldig mye. Her er litt Bacharach, Ike Turner, Phil Spector, og tør jeg si det – fandenivoldskheten til Jack Nietzsche.

Det er store produksjoner, gjennomført i store rom, med påfølgende stor lyd. Og så låter det bare så… luftig. Fint. Så lykkelig. Du blir så glad av å høre disse låtene, for det låter som om det er laget med enormt overskudd og tuftet på rein spilleglede.

Slagverker Heming Valebjørg fra Telemark er et viktig element her. Han tar seg vanligvis av slagverk i Oslo Filharmonien, og er kreditert med følgende: Vibraphone, tubular bells, crotales, glockenspiel, timpani, gong, wood blocks, tamburin, sleigh bells. Strengene til Mari Persen er et annet element som gir egenart, og ellers har han med seg et stjernelag bestående av Bjørn Sæther,Yngve Jordalen, Øystein Skjælaaen, Nikolai Grasaasen,
Richard Gjems og broder Mattis Brænne Wigestrand. ‘

Den personlige Brænne fra forrige plate er heldigvis ikke pakket vekk. Åpningslåten “Bruisin’ for a cruisin'” starter med Brænne som tar et oppgjør over litt dystre trommelyder.

I’m tired of these songs I sing
so sad and slow, and so boring.
I wanna live a million miles away.

Og så åpner låten opp med sprettende strykere og deilige 60-talls surfgitarer. Og vi forstår umiddelbart at vi er med på en reise av de sjeldne. Det finnes plass til litt George Martin ved siden av Wilson og Bacharach og mest av alt så er det plass til Bendik Brænne som virkelig skal vise frem sin musikalske visjon.

Herfra er det bare en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Det er en fryd å stupe ned i Brænnes musikalske univers, og andrelåten “I Give You” er rett og slett bare Brænne som oppsummerer for oss og for alle hva dette overflødighetshornet av musikalsk glede har å by på. Han gleder nerdene blant oss med en henvisning til rollespill fra 80-tallet, og hver gang du hører låten så finner du noe nytt. Melodien og riffet er en fryd, og det er rett og slett rein lykke å lytte til.

Dybden i tekstene hans flettes vakkert sammen med alt det fine fra 70-tallets orkestrerte melodier i vidunderlige “Every Day Of The Week”, der koringen og harmoniene bare toppes av melodistrukturen og oppbyggingen av låten som bygger mot et crescendo av instrumenter og stemmer som vil gi Brian Wilson gåsehud av glede.

Ike Turner ville med glede lånt med seg melodien og produksjonen på “Needless To Say” til en Ike&Tina låt, og måten Brænne bruker alt musikkhistorien har lært oss om hva som funker og ikke er forbilledlig. Lytt til gitarlydene og klokkespillene, med strykere som smyger seg rundt langs veggene. Nydelig!

“Just a Gloomy Dream” henter en ørliten dråpe med Whiter Shade of Pale inn i et drømmende lydlandskap som så perfekt kler temaet i låten, der musikken gir deg den følelsen du får når du plutselig våkner klokken 03:33, og ikke aner hvorfor, hvor du er og hva som skjer. Og du prøver å få grep på drømmen og hva den dreide seg om der du ser den forsvinne i et difust skyggelandskap litt langt borte.

Og så kommer høydepunktet da. Eller, hele platen er et høydepunkt. Men “I’m Your Biggest Fan” er altså noe av det mest gledefremkallende jeg har hørt på evigheter. Blir du ikke glad av å høre på dette så må du nesten sjekke om du egentlig er laget av stein. Gitargroovet, og den elleville lekenheten som bare gir deg lyst til å hoppe opp og ned og synge med av full hals er en fryd.

Det vil glede mange at han har funnet plass til en erkedeilig countrylåt, “Gone” er en skikkelig orkestertung countryperle som ville gjort Music Row i Nashville lett erigert om de hadde fått den servert på et sølvfat i 1976.

Det er intet annet enn på sin plass at platen avsluttes med tittelsporet “Personal Best”, som er en instrumental der Richard Gjems er stjernen på munnspillet som løfter låten til stratosfæriske høyder.

Så ja. Bendik Brænne har nådd sitt kreative høydepunkt med denne platen. Men jeg tror det bare er foreløpig. Jeg er overbevist om at han har mer musikk inne i seg som kommer til å gi oss mer å glede oss over i årene som kommer.

Heldigvis slapp han denne platen nå, som småbarnsfar blir det lite tid til slik moro. Nå venter bleieskift, gleden av å bli tisset på – gjerne midt på natten, våkenetter og lite tid til å skrive og komponere. Men snart, snart så kommer overskuddet tilbake, inspirasjonen og utgangspunktet for låtskrivingen endrer seg med farsrollen, og Brænne kommer til å lage enda mer og om mulig – enda bedre plater.

Personal Best? slippes på Bendik Brænnes egen 33 års dag, så vi kan ikke annet enn å gratulerer med dagen, gratulerer med platen og takk for at vi fikk denne gaven i et år hvor vi virkelig trengte det.

Personal Best? trenger ikke et spørsmålstegn. Personal Best er et mesterverk, og Bendik Brænne har levert sitt sterkeste album så langt. Gi denne platen gjentatte runder på platespilleren, for denne har så mange fantastiske lag og så mye å oppdage at du vil fryde deg i dager og uker. Jeg hadde nær sagt God Jul.

Kjøpes på vinyl hos Big Dipper. Følg Bendik Brænne på Facebook.