Let’s party like it’s 1954! I føljetongen “Plater vi aldri rakk å anmelde i 2010” er turen kommet til platen “The Secret Sisters” som kom ut i desember i fjor, og som samtidig passer perfekt inn i nyttårsløftet om å omtale fler kvinnelige artister.
The Secret Sisters er søstrene Laura og Lydia Rogers, de ser ut og synger som det skulle være midt på 50-tallet. I litt over en halv time blir man transportert tilbake til en tid der musikken var enklere – mange vil si ærligere og bedre, og tekstene var uskyldige og søte.
Tilbake på 2000-tallet så kan vi vel allerede konstatere at dette blir T-Bone Burnetts år. Etter utallige år i bransjen, så får han endelig den internasjonale anerkjennelsen han fortjener. Etter å ha levert som produsent på soundtracket til “O’ Brother, Where Art Thou” og det fantastiske sountracket til “Crazy Heart” fra 2009 – så leverte han i fjor etter min mening sitt foreløpige høydepunkt når han produserte albumene “Junky Star” for Ryan Bingham og “Woman + Country” for Jakob Dylan, samt “Country Music” for Willie Nelson og “No Better Than This” for John Mellencamp.
I 2011 leverer han blant annet som produsent for Steve Earle og Lucinda Williams, artister som bør passe perfekt for T-Bone.
Men på tampen av 2010 kom altså platen “The Secret Sisters”, etter sigende T-Bone Burnetts favorittband. Han har i all enkelhet oppdaget dem, skaffet dem platekontrakt, fungert som mentor – og er “Executive Producer” på platen “The Secret Sisters”.
Det er rett og slett blitt opprettet en helt egen underlabel hos Universal, kalt Beladroit Records. Det sier vel litt om hvor mye man tror på søstrene og ikke minst T-Bone Burnett. At denne typen musikk ville gies ut på Universal, underlabel eller ikke, er vel ikke akkurat noe man hadde forventet i dagens autotune- og silikonpuppe-industri (eller musikkindustrien, som den også kalles).
Oppvokst som de er i Muscle Shoals, Alabama – så har de et musikalsk grunnlag som få andre er forunt, der de lærte seg å synge fra plater deres far spilte for dem – og på familiepiknikker og lignende tilstelninger som folk i sørstatene i USA er så gode på.
Det sterkeste kortet for disse jentene er jo stemmene og harmoniene. De synger nesten uansvarlig vakkert, og harmoniserer perfekt i alt de gjør. De minner meg ganske mye om en kvinnelig utgave av The Everly Brothers, noe som kun er positivt i min verden.
De fleste låtene er coverlåter, men de to låtene som jentene selv har skrevet stikker seg frem som noen av de beste på platen, og passer perfekt inn blant de andre – både melodimessig og ikke minst tekstmessig.
Det skal litt til å klare å skrive såpass “søtt” og naivt som låter fra 50-tallets countrystjerner var. Lydbildet er trofast mot æraen, alt er gjort analogt og vokalen er sunget inn i en felles mikrofon – som duettgrupper gjorde den gangen. Samtidig har man gitt musikken akkurat den riktige dæsjen av oppgradering som trengs for at det skal fungere i vår musikalske hverdag.
Et godt eksempel på romantisk naivisme i tekstene får vi i en av låten de har skrevet, “Tennessee Me”;
“Come, come and Tennessee me
Tennessee me waiting here
I’m lonely tonight
But feeling alright
Why don’t you come over here?”
Andre høydepunkter er George Jones’ “Why Baby Why”, den ultratradisjonelle “My Heart Skips A Beat”, “Something Stupid”- som Frank Sinatra jo gjorde til sin egen, og en helt fantastisk versjon av Hank Williams “House Of Gold”.
Som T-Bone Burnett så falt jeg pladask for disse jentene og denne platen. Som selvsagt finnes på LP. Eller på CD og MP3 for de som liker slike nymotens greier. Finnes i din lokale platebutikk.
Siden Universal er et stort skummelt selskap, så dropper vi streaming denne gangen – og gir heller til beste et par offisielt godkjente videoer. Som strengt tatt er minst like bra, siden disse jentene jo kler seg som i 1954, og DET er i hvertfall ikke negativt…
