Israel Nash Gripka – Garage, 25.04.2014

Et solfylt og sydenvarmt Bergen kunne fredag ta imot Israel Nash Gripka, som endelig var tilbake for å gjøre godt igjen etter at han i fjor vinter måtte avlyse sin konsert på Garage. Den karismatiske artisten trakk et imponerende publikum denne fredagskvelden, og har vist en imponerende evne til å bygge publikum. Første gang han spilte i Bergen var vi rundt regnet åtte stykker som møtte opp, men gradvis har også det norske publikum oppdaget det som våre svenske naboer innså for flere år siden – at Israel Nash Gripka har noe helt spesielt.

Etter konserten ble jeg stående sammen med medredaktør Jan Eiesland og diskutere hvordan vi skulle angripe denne lille omtalen. Mitt forslag var tre enkle ord i fet skrift og store bokstaver. For en dekkende uttalelse etter gårsdagens rockeshow er strengt tatt “Å Fy Faen!”. Jan mente at selv om han har billetter til både Drive-By Truckers i mai og Neil Young i august, så så han ikke helt vitsen med å gå på de konsertene. Det kan være “etter-konserten-endorfinene” som snakket, men i går natt, i dag tidlig, og i dag formiddag føles det egentlig som om man har sett rockens fremtid. Jada, jeg vet at den der er brukt før – men helt alvorlig talt; Israel Nash Gripka er vår generasjons Neil Young. Han er alt Neil var den gang han var ung og sulten på 70-tallet. Han har bygget seg opp en imponerende låtkatalog, der tekstene er gnistrende, melodiene er umulig å ignorere, arrangementene er til å bøye seg i støvet for, og så har han en stemme som de fleste vokalister vil misunne ham. Når man i tillegg legger til Israels karisma og utrolig hyggelige vesen, så kan jeg ikke forestille meg hvordan han kan unngå å bli et av sjangerens største og mest respekterte navn.

Jeg vil gå så langt som å sammenligne ham med Jason Isbell. Der Isbell er Americana-sjangerens gullgutt i  skjæringen mellom folk, country og sørstatsrock, så er Gripka sjangerens potensielt tilsvarende gullgutt i den råere enden av skalen, der Americana møter vestkystrock, 70-talls retrosound, og med et lite dryss av alt.country.

Oppladningen til gårsdagens konsert startet backstage på Garage, hvor vi filmet et par låter med Gripka og hans akustiske gitar, i samme setting som vi første gang møtte ham i Bergen. Bare mann, stemme og gitar. Vi fikk blant annet teipet en låt han ikke har spilt live før, så her kan vi snart by på en skikkelig godbit i vår Dust of Daylight Sessions.

Når han seinere på kvelden inntok scenen på Garage, etter at Dig Deeper hadde lagt listen temmelig høyt med sin gnistrende opptreden, så blåste han og bandet det lille håret undertegnede har igjen til skogs og vel så det.

Publikum var med fra første øyeblikk, og Gripka ba flere ganger om unnskyldning for at han måtte avlyse sist gang. Han var helt tydelig tilgitt fra første sekund, ga rett og slett alt og litt til. Sist gang jeg så tilsvarende intensitet i et rockeshow var fjorårets konsert med Sons of Bill i Odda. Ikke engang min første Drive-By Truckers-konsert kan måle seg mot gårsdagens intense rivjern av en utblåsning. Det nærmeste jeg kommer er vel Son Volt i 1998. Og det sier litt, for den konserten troner høyt for min del.

Gripka var virkelig tent i går, og i motsetning til hans akustiske konserter, så var det lite snakking mellom låtene. Han fortalte det han hadde behov for i tekstene sine, og publikum hang fast til hvert ord. Han tilpasset hele veien settlisten til stemingen i rommet, og vi fikk såvel låter fra den nye Rain Plan, som låter fra New York Town og fra Barn Doors & Concrete Floors. 

Favoritter som “Goodbye Ghost”, “Baltimore”, “Wichita” og “Lorraine” var omgjort til monumentale rockeepos som bare steg og steg og steg til værs under Garages lave tak, der bandet var tight og samspilt, og de instrumentale jammene var like imponerende som de var velspilte. Vi fikk selvsagt “Woman At The Well”, og en Pink Floyd-cover i “Fearless” – som strengt tatt var kveldens eneste svake låt…

Avslutningen med “Mansions” var intens og direkte. Teksten betyr mye for Gripka, og forteller om viktigheten av familie og samhold i et samfunn hvor myndighetene gjør stadig mer underlige ting. En perfekt avslutning på en perfekt kveld.

[Show as slideshow]