Jason Isbell & Amanda Shires – Buckleys, Oslo – 04.12.2013

Kan det bli nok Isbell?

Før min kjære og jeg fikk barn var konserter en viktig del av livet mitt, men særlig etter at barn nummer to så dagens lys helt i starten av august har det blitt lite tid til utenomhjemlige aktiviteter. Fra å se nærmere en konsert i uka på det meste, er det nå blitt slik at det må noe helt spesielt til for å få meg ut av huset. Undertegnede trosset derfor bleier, ransfare og julebordshorder og tok turen ut i den kalde Oslo-kvelden for å se turneavslutningen til Jason Isbell på Buckleys, for å se om det er noe i ordtaket: «Ikke nok Isbell.»

Buckleys

Tilfeldighetene vil ha det til at arbeidsplassen min har kontor rett rundt hjørnet for Buckleys, så jeg har gått forbi lokalet ganske mange ganger. Basert på alle konsertplakatene som henger på veggene og tønnegjerdet rundt utearealet er det ingen tvil om at stedet satser hardt på live-musikk. Dette inntrykket holder seg når man kommer inn også. Lokalet er lite og intimt, men de har fått plass til en etter forholdene stor scene. Det eneste som trekker ned når det gjelder Buckleys som konsertlokale er de digre bjelkene som deler lokalet og som reduserer utsikten for de som kommer litt sent og får plass bak i lokalet. Isbell kommenterte også lokalene, han sa: «This looks like the kind of place where you would go to sell your bear pelts after you return home from a whaling expedition».

Publikum

IMG_5638
(Foto: Pål Rognstad)

Gårsdagens konsert var utsolgt nesten før den ble annonsert og etter jamringen på sosiale medier å dømme så kunne de nok fylt et mye større lokale. De rundt 170 heldige sjelene som hadde fått tak i billetter til konserten visste tydeligvis at de var heldige, for de hadde bestemt seg for å nyte hele konserten. Fra det øyeblikk Amanda Shires steg opp på scenen til hun sammen med sin man Jason Isbell gikk av tre timer senere, var øyne og ører rettet mot scenen og alle munner var satt på pause. Jeg fristes til å sitere Knut Borge: «For et fantastisk publikum».

Shires entret scenen og stillheten senket seg blant publikum. Selv har jeg ikke hørt mye på Shires før, men spesielt «Bulletproof» og «If I» har gitt undertegnede lyst til å høre mer på hennes plater. Når hun så avslutter settet med å spørre om hun kan få lov til å invitere Isbell opp på scenen så er oppvarmingen et faktum. De stemmer opp instrumentene med kommentaren: «This is how we spend most of our time at home, not playing – tuning». Deretter gir de oss «Wasted and Rollin» og «Drop and Lift». Til rungende applaus går de av scenen for første gang denne kvelden.

Jason Isbell

Etter en liten tisse- og vannepause er vi klare for kveldens hovedperson. Isbell inntar scenen og publikum sitter som tente lys, klare til å ta i mot alt han har å gi. Og som han gir! Han starter med «Live Oak» og fra første stund blir vi sugd inn i hans triste univers av død og ulykke. Hvordan kan det ha seg at man kommer ut på andre sida og er så lykkelig? På samme forunderlige vis blir humøret bare bedre av at Isbell gir oss «Different Days» og «Streetlights».

Og så var det slutt på singeltilværelsen for Isbell, han henter kona si fram på scenen igjen. Shires plukker opp fela si og scenen er satt for en strålende aften med et eksepsjonelt ektepar. For et samspill, for en harmoni og for en kjærlighet!

Vi får det som må være den beste versjonen av «Tour of Duty» jeg har hørt, før de fortsetter å hypnotisere oss med «Goddamn Lonely Love» og «Alabama Pines». Underveis klarer jeg på mystisk vis å vri oppmerksomheten bort fra scenen et lite øyeblikk. Det synet som møter meg hadde vært verdt inngangspengene alene! På første rad sitter det fem karer som skolegutter på første skoledag, fulle av forventning og glede. Blikket er fokusert, men samtidig drømmende låst fast på de to på scenen. Munnene deres henger enten halvåpne, som for å lage minst mulig lyd når de puster, eller så beveger leppene seg hviskende i synk med Isbells vokal. Når musikk kan få folk til å føle seg på den måten, så er det gjort riktig!

IMG_5677
(foto: Pål Rognstad)

Isbell leder oss gjennom repertoaret sitt med små fotnoter om hvordan sangene har blitt til, flørting med sin kone, inspirasjonskilder, obligatorisk skryt av Oslo og en liten dose svenskehets. Vi får «Decoration day», «Cover me up», «Relatively easy» og «Outfit». Og så spiller han litt på oppfordring. Først fra hans kone, som ønsker seg: «In a Razor Town». Siden får vi «Elephant», «Stockholm», «Dress Blue» og «Codeine». Jeg beklager at det bare blir opplisting av sanger, men jeg føler ikke at jeg er i stand til å yte dem rettferdighet med de superlativene jeg har til rådighet. La meg prøve meg med det forslitte, men dekkende: MAGISK!
Som avslutning på det ordinære settet spilte de en fantastisk versjon av Townes van Zandts «Pancho and Lefty». Publikum takket for innsatsen med å gi dem en velfortjent stående applaus. Og applausen ga seg ikke før de to var tilbake på scenen for et par ekstranummer. Som siste Isbell låt ga de oss passende nok «Flying Over Water», før de avsluttet kvelden med Warren Zevons «Mutineer».

Og så var det over

Shires sa etter sin første sang: «I think this is as happy as we’ll be for the next three hours or so». Nærmere tre timer senere må jeg si meg uenig, tekstmessig hadde vi vært gjennom en del sorger, men jeg tror ikke det var noen som forlot Buckleys på onsdag som ikke var i bedre humør enn da de kom. Det eneste skåret i gleden er at dette nok var siste gang vi fikk oppleve Isbell på en så intim scene. Jeg unner selvfølgelig flere gleden å få oppleve Isbell live, men egoisten i meg vil gjerne ha ham for meg selv.

Nok Isbell?

Ble det nok Isbell? Nei! Vi vil ha mer!

Postludium

Etter å ha vært på en deilig reise, langt vekk fra hverdagens plikter, var det på tide å vende snuten hjem. Det ble en litt hard retur. Eldstejenta hadde feilstilt den interne klokka og våknet flere ganger i løpet av natten. Hjemme hos oss er arbeidsfordelingen slik at mor tar seg av å amme minstejenta, mens far bringer vann og trøst til den eldste. Det ble med andre ord en god del oppvåkninger på far i løpet av natten. Hver gang jeg våknet surret det en Isbell-låt i hodet mitt. Jeg antar at det var underbevistheten min som prøvde å fortelle meg at det definitivt ikke var nok Isbell!

Setlist:
alone:
-Live oak
-Different days
-Streetlights
with Amanda:
-Tour of duty
-God damn lonely love
-Alabama pines
-Travellin alone
-Decoration day
-Relatively easy
-Outfit
-In a razor town
-Elephant
-Stockholm
-Dress blues
-Codeine
-Pancho and Lefty (Townes van Zandt)

Encore:
-Flying over water
-Mutineer (Warren Zevon)

Setlist Amanda Shires:
alone:
The garden song
Devastate
Bulletproof
If I
with Jason:
Wasted
Drop and lift

[nggallery id=17]

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here