Jamie Cullum inntok Plenen på Bergenhus Festning klokken 17:30, og holdt en oppvisning i god gammeldags entertainment. Cullum er ikke akkurat en typisk Dust of Daylight-artist, men hans evne til å underholde og fange sitt publikum er udiskutabel.
Allerede i løpet av første låt hadde han beveget seg (og smilt) mer enn Steve Earle gjorde under hele sin særdeles uinspirerte konsert på torsdag. Cullum hadde publikum i sin hule hånd fra første tone. Et publikum i hovedsak bestående av forholdsvis unge jenter – tradisjonen tro komplett med snuslepper og total mangel på regnklær i sipaværet. Bergenfest har forøvrig en egen snusbod i år, slik at jentene skal få tilgang til sine hamsterbind for å bygge opp sine ytterst sjarmerende klumper under overleppa.
Cullum tok regnværet på strak arm, og dro igang en låt som fusjonerte “Singing In The Rain” og Rihannas “Umbrella” på sin vanlige slentrende og elegante måte. Rihanna fikk forøvrig nok et besøk seinere i settet, når han dro gjennom “Don’t Stop The Music” til stor stemning og allsang fra publikum. Og ganske så mye mindre enerverende enn Rihannas original.
Favoritten for min del var ikke overraskende “The Wind Cries Mary”, som i motsetning til jenten bak meg mente, ikke er skrevet av Jamie Cullum – men av en ung herre som het Jimi Hendrix (google it!). Cullum er en mester i å lede bandet sitt, og med et så dønn solid og samtidig lekent band i ryggen så er det ikke spesielt vanskelig å leke og improvisere. Solistene i bandet får utfolde seg litt her og der, og selv fyker han rundt som en sprettball og har tilsynelatende en uutømmelig kilde av energi.
Låtmessig har ikke Cullum alskens å by på, det skal sies. I hvertfall hvis man tenker innhold og tekster. Men ingen var på Bergenfest denne kvelden for å høre tekster (med unntak av de som så Tønes i Magic Mirrors). Hverken Rival Sons, Imagine Dragons eller som sagt Jamie Cullum har stort å by på for de som vil ha litt innhold i musikken sin.
Men i Cullums tilfelle så trengtes det heller ikke. Melodiene, arrangementene og “improvisasjonen” er en kunstart i selv selv, og den rollen løser han med glans. Han stortrives på scenen, og er en mester i å formidle det – som igjen smitter over på publikum. På slutten av konserten fikk han hele Plenen til å hoppe opp og ned på kommando, og deretter forlot han publikum smilende. Perfekt booking til Plenen, og Bergenfest sørget på den måten å trekke store mengder til festivalområdet tidlig på ettermiddagen.
