Min dag på Bergenfest 2013 er over. Gårsdagen var min og jeg fikk omtrent det jeg ventet. Jeg fulgte det planlagte programmet mitt ganske så til punkt og prikke, et par snarveier her og der, men slik blir det jo alltid.
Jeg fikk heldigvis sett halve konserten med Dig Deeper, trodde en stund jeg skulle gå glipp av alt på grunn av trafikken inn og ut av Bergen på denne tiden av døgnet. Et lite hint til arrangørene der altså. Konserter før klokken sju på vanlige hverdager er egentlig helt ubrukelige greier uansett, men det gjør det ikke noe bedre at det å komme seg utenfra og inn til byen med bil på en torsdag ettermiddag er omtrent en like krøkkete oppgave som å drukne seg selv i et glass med vann.
Einar Kaupang og de andre i Dig Deeper har laget nytt materiale og jeg hørte i hvert fall en ny låt mot slutten av settet deres. Det blir spennende å høre hvor den “vanskelige” andreplata tar bandet i musikalsk retning. Spilleglede har bandet i bøtter og spann. Det var bra lyd på den delen av settet jeg hørte og det var omtrent et par hundre mennesker som nikket og smilte og klappet høflig i duskregnet ved Bastionen scene.
En kjapp middag ble så inntatt, en lunken hot-dog med to typer saus, gul og rød, på langs av kjøttstykket og et glass med en lokalprodusert gyllen drikk til å skylle bort det klebrige pølsebrødet fra ganen. Alt til den herlige pris av 105kr. Typisk festivalmåltid til en like typisk pris.
Steve Earle hadde jeg litt forventninger til. Jeg har riktignok sett han en del ganger live, men det er alltid en viss forventning ute og går i forkant av en konsert med en av mine store musikkhelter. Jeg kan ikke si at jeg er direkte skuffet, men det var mye som var smårustent og uinspirerende med settet til Earle. Chris Masterson er definitivt stjernen i det bandet som stod på scenen på Plenen i tiden mellom kvart over fem og halv sju i går. Personlig synes jeg at det allikevel manglet mye trøkk og intensitet til å nå opp til de legendariske konsertene Earle tidligere har gjort med fullt band i Norge.
Siden det var konstant kø utenfor Magic Mirrors teltet ble det ikke noe tur inn der for å se Empty Bottle Broken Hearts fra Bergen. Det var klin umulig å komme inn, så det ble litt venting før Band of Horses satte i gang. Da de endelig kom i gang, kom også det velkjente bergensfenomenet, striregn, for fullt. Band of Horses leverte allikevel varene så det holdt. Ben Bridwell har en utstråling som er få forunt. Lyden var helt strålende når Band of Horses spilte. Det som er synd er at sangene deres til tider er så like at jeg faller litt av lasset etter den tredje, fjerde låta. Allikevel en meget bra konsert og en bra booking for både Bergenfest og Norwegian Wood.
Erfaringene med køen utenfor Magic Mirrors gjorde sitt til at jeg gikk dit i god tid for å få med John Grant. Det var visst lurt, for tjue minutter før oppsatt konsertstart var det begynt å bli mye folk der inne. Ti minutter forsinket ankom John Grant scenen og sammen med sine islandske venner i bandet tok han Magic Mirrors til en annen dimensjon. En stor, stor stemme og noen utrolig vakre melodier. At det var en del heftige arrangementer og eksperimentelle og psykotiske lydbilder får vi, countryfolket, bare sette på kontoen for alternative musikkopplevelser. Det var allikevel ikke tre bortkastede kvarter av livet mitt, langt derifra.
Tilbake på Plenen til Nick Cave. Jeg kjente at jeg var for trøtt og sliten til dette og ble stående ganske langt bak å se på storskjermen. Jeg skulle tross alt opp igjen halv seks fredags morgen og hadde jeg presset meg inn i sildetønna på Plenen er det fare for at jeg hadde glemt både tid og sted. Mannen er en levende legende, ingen tvil om det. Hvilken fantastisk kontakt med publikum han har, helt utrolig. Musikalsk fungerer han og The Bad Seeds sammen på en måte som svært få andre band og artister kan vise til. Hele tiden er det intenst, psykedelisk, sårt, mørkt osv, grensene mellom stemningene er umerkelige. De veksler og flyter i hverandre hele tiden. Nick Cave beviste for meg at han på mange måter er en av rockens siste stjerner, jeg har mine store tvil om at vi får se noen av dagens rockere på en festivalscene om 30 år, jeg klarer ikke å se det helt for meg. Rekrutteringen til rockestjernebransjen har som kjent stått med bremseklossene konstant inne siden Kurt Cobain døde.
Alt i alt en super dag for musikk på Bergenfest i går. Jeg har ikke flere dagspass, men i kveld skal jeg på årets beste booking, Lee Bains III & The Glory Fire, i byen. Det gleder jeg meg som en unge til.
[youtube_video]http://youtu.be/MYZ0-_0rOUE[/youtube_video]
