Oblivians er Jack Yarber, aka Jack Oblivian, Greg Cartwright, aka Greg Oblivian, og Eric Friedl, aka Eric Oblivian, og siden Jack er den eldste så er det på sin plass med en liten presentasjon av ham først.
Født i Corinth, Mississippi i det Herrens år 1967, spilte han i et par lokale band allerede som fersk tenåring. Trommene i Johnny Vomit & the Fry Heaves var hans, under pseudonymet Johnny Goopa (her snakker vi i det hele tatt om et par karer med aliaser nok til ei hel bygd), og det var først da han tok flyttelasset med til Memphis at gitaren og mikrofonen fikk gjennomgå. Han ga ut sin første 7″ med bandet The End (You Never Called/People Talk) allerede i 1984, men da hans musikalske utvikling var alt annet enn kompatibel med resten av bandet begynte han å se seg om etter andre samarbeidspartnere. Det fant han så det holdt i nevnte Greg. Sammen startet de det fantastiske bandet The Compulsive Gamblers (liker du rock’n’roll og disse har unngått radaren din, så er det mye snadder i vente..), og resten er, som det så fint heter, historie. Det må òg nevnes at Jack har spilt inn låter og skiver med et utall band og artister, så som Loose Diamons, Andre Williams, The Cool Jerks og The Limes.
Greg ble født i Memphis, Tennessee i 1972, og ble tidlig hektet på rock’n’roll. Han koste seg i hele oppveksten med farens “British Invasion”-7″-ere, og ble tidlig en musikkelsker som omfavnet alt fra country og rockabilly, til punk og soul. Dette har definitivt preget hans utgivelser. Som nevnt møtte han Jack, og sammen startet de The Painkillers (som var navnet på bandet som etter kort tid ble The Compulsive Gamblers). Når de ble lei av å stange hodet i veggen med nesten null oppmerksomhet fra bransjen, trakk han og Jack seg ut og startet Oblivians, og da har vi flyttet oss til 1993. Greg har spilt inn skiver med fryktelig mange fine artister, og de som bør nevnes er The Detroit Cobras (fast gitarist en periode), ’68 Comeback (fast trommis), Parting Gifts (har gitt ut den fantastiske skiva “Strychnine Dandelion”, og bandet består ellers av Coco Hames fra The Ettes og Patrick Keeler fra The Raconteurs og The Greenhornes),The Deadly Snakes og Mary Weiss.
Eric kommer fra Honolulu, Hawaii, og uten at jeg vet når han er født, så regner jeg med at han er et sted mellom Jack og Greg i alder. Han kom inn i musikkbusinissen med Oblivians i 1993, og allerede året etter hadde han etablert Goner Records, et plateselskap der han er eier, produsent og diktator. Som Jack og Greg bidrar Eric med trommer, gitar og sang på skivene, så òg på den som skal omtales i dag. Han har som sine bandkompiser bidratt til mye fint i musikken, og det som må nevnes er The Reatards (sammen med Jay Reatard), Bad Times, Dutch Masters og True Sons of Thunders.
Oblivians spilte heftig på klubber og små scener i et år uten at de fikk noe særlig oppmerksomhet bortsett fra den som kom fra “menigheten”, og det var først da Eric tapet en demo (On the Go, som nå er tilgjengelig på vinyl) at det ble fart på sakene. Crypt Records hørte herligheten, og tilbydde dem oppvarmingsjobben for Jon Spencer Blues Explosion i New York. Dette satte fart på karrieren, og året etter lå rykende ferske eksemplarer av “Soul Food” ute i platesjappene, selvsagt på Crypt Records, som ga ut alle de tre studioskivene til bandet. En artig anekdote i den forbindelse er at de ble nektet å spille inn i Sun Studio fordi de ikke hadde bass og stortromme med i oppsettet sitt. De ble til og med tilbudt gratis innspilling om de bare ville inkludere dette, men blånektet. Det er pinadø gutter med bein i nesa!
Stilen til Oblivians var langt råere og back to basic enn det The Compulsive Gamblers drev med, og den rå garasjelyden ble kjapt varemerke #1. Oppfølgeren “Popular Favorites” var om mulig enda råere, og definitivt tøffere og bedre. Skiva står for meg som et av 90-tallet virkelige mesterverk, men er selvsagt skammelig oversett av den gemene hop. Lydene fra dette albumet ville for de fleste vært det naturlige å bygge den tredje utgivelsen på, men nå gikk gutta en merkelig (og kul) vei. De slo seg på lag med Quintron, aka Robert Rolston, en tysk-amerikaner som vel må beskrives som et enmannsband. Karen herjet vilt i New Orleans i de dager, og skapte en Hammond-tuftet musikk som svinger som fanden. Bør selvsagt sjekkes ut av alle som tenderer til å like skitten rock’n’roll. Sammen spilte de inn “Play 9 Songs With Mr. Quintron”, et album jeg elsker, men som førte til at Oblivians i 1997 ble oppløst fordi Greg var misfornøyd med retningen bandet tok.
Siden har gutta gjort ufattelig mye bra på sine fronter, der Greg sitt Reigning Sound for meg er det ubestridt mest vellykkede bandet. De er såpass vellykkede at jeg uten blygsel utroper dem til det tøffeste rock’n’roll-bandet som er oppegående i dag. I hvertfall helt til Oblivians sensasjonelt kom på banen for noen uker siden..
OK, nok om det som har vært og tilbake til det som er. Oblivians er for faen ute med ei ny skive, Desperation, seksten år etter at de ga seg. De var riktignok på en sagnomsust Europa-turné med The Gories for et par-tre-fire år siden, men her snakker vi pinadø om blodferske låter, et nytt studioalbum og Hallelujah! Det er for meg som om Elvis skulle komme labbende inn i Sun Studio i morgen, sprell levende og klar for å spille inn ei ny skive. Og jeg liker selvsagt Presleyen.
I’ll Be Gone åpner det hele, og her er det spor av gammel Oblivians. Faktisk så mye at det føles som om “Play 9..” kom ut i fjor. Reigning Sound kunne fort ha gitt ut denne, noe som ikke er spesielt unaturlig i og med at det er Greg sin låt, men samtidig så er det åpenbart mer Oblivians her. Det er nedstrippa gitarer, vrengt vokal, rett fram tromming, og den deilige, deilige råskapen fra The Memphis Three. At tre halvgamle, småfeite skruer kan lage så energisk og fet rock’n’roll sier mye om hvor mye de digger det de holder på med, og gir håp om og tro på at de vil fortsette å fore oss med snadder i årene som kommer. Jeg krysser fingre, tær og nyrer på voodoo-vis i håp om at de selger album nok til å ønske en oppfølger eller fem. I allefall bør de spille for fulle hus alle steder de begunstiger med sitt nærvær.
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=n0LWKJ_XY78[/youtube_video]
Så kjører de på med en skakk og up-tempo bluessak som svinger verre enn verst. Loving Cup fikk meg i euforisk stemning umiddelbart, og om ikke dette får i gang rockefoten så skjønner jeg lite. Det er så intenst og heftig som det er mulig å gjøre musikk med tre karer, og må nesten få Jack White til å rødme en smule. Dette er hva White Stripes ville elsket å få til, og for meg er dette låten som på overlegent vis sier “hør her, lillegutt, dette er måten det gjøres på”. Greg synger noe renere her, og det kler låten perfekt, i og med at kompet er såpass hysterisk som det er. Greg (eller Jack, eller Eric) leker seg skikkelig med en streng i slengen, og det er rock’n’n roll, det. En killer av en låt, skapt av Paul Butterfield sin rimelig straighte blueslåt!
Em er Oblivians sin lille hyllest til åndsfrendene i The Cramps, og en typisk monoton rocker som bare vokser på meg. Her er det mye snadder “skjult”, i form av lyder, licks og tricks som kommer luskende fram om du bare lytter nøye. Litt forvrengt gitarlyd, mer vreng på vokalen, og en gitarsolo som sitter som et skudd. Jeg har ikke albumet i hus ennå, og har kun hørt herligheten i Spotify og ved hjelp av YouTube, så informasjon er det dårlig med. Det som er sikkert som banken er at her synges det så feiende flott at det like gjerne kunne vært en liten soulmester fra det glade 60-tall bak mikrofonen, og det skulle ikke forundre meg om det var Jack som synger her.. “Em – you gotta understand!”
Den første låten jeg hørte fra albumet var Woke Up In a Police Car, og allerede da skjønte jeg at dette gikk mot et album som blir vanskelig å holde unna topp-plassen når status skal gjøres opp for 2013. Her snakker vi om Ramones-vibber så det tyter ut av høytalerne. Guttenes beundring av de legendariske New York-punkerne er ingen hemmelighet (som om det er mulig når hele bandet tar samme etternavn). Tre grep, ei enkel og grei takt, litt monoton og “småveik” synging, og vips – Ramones er gjenskapt. Samtidig gjør gutta noen brillefine småting med seksstrengerne, det puttes inn en liten og elegant bridge som bryter det monotone, og Eric, som jeg tror synger her, gjør akkurat det som forventes og kreves. Nok en perle av en liten punker.
Så tar skiva en aldri så liten dramatisk endring. De har børstet støv av en gammel slager fra New Orleans, den funky og veldig så dansbare Call the Police av Stephanie McDee. Låten er en såkalt “zydeco-klassiker”, noe som rett og slett betyr at den har elementer av kreol- og cajunmusikk i seg, og selvsagt at den passerer som solid nok til å funke i Louisianna. Og det er ikke dårlig bare det. Greg, Jack og Eric gjør selvsagt låten til sin, og den er nesten ikke til å kjenne igjen. Borte er de elektroniske tangeteffektene, “discotrommingen”, og det funky drivet, og tilbake står Oblivians igjen med råmaterialet til låten. Det er mer enn nok, og det behandler de med respekt og omtanke. Resultatet er så absurd tøft at det er til å få vondt av, og er essensen av rock puttet inn i en 3:34 lang killer av en låt. De som vurderer å ta seg en pils i godt lag, liker fart og spenning, og vil komme i den rette stemningen før turen går på byen, bør snarest legge denne låten til i spillelisten “Vorspiel”. Her serveres noe Stones ville strukket seg etter i ’64, en låt selveste Paul Westerberg ville vært fornøyd med, og rett og slett nok en höydare av en sang.
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=f4idt-fmmyI[/youtube_video]
Så er det Greg som skal i “ilden” igjen, med den skakke rockabilly-aktige Pinball King. Gitarøs, koraktig synging, og “stomping” på trommene er mer enn nok til å gjøre meg i godt humør, som om det trengs etter starten på dette albumet. Oblivians har aldri trengt lang tid på å fortelle hva de har på hjertet, og de har aldri hatt progbandenes behov for å male ut en låt i det uendelige. To minutter er stort sett nok for dem, og denne rakkeren er en av fem låter som er ferdig før to minutter rundes. Det er faktisk bare to spor som passerer tre minutter, noe jeg synes er mer enn nok, og gjør sitt til at det blir plass til flere låter på skiva. Når det kommer til Oblivians så blir det sjelden feil. Verselinjene “ding ding the pinball king/pinball and beer in the middle of the spring” er forresten akkurat så lite høytidelige som tekstene på ei Oblivians-skive skal være.
A-siden rundes av med Run For Cover, muligens skivas barskeste låt, og en låt som får meg til å tenke på Motorhead. Det er ikke bare overraskende, men direkte tøft. Her synger Jack som en jævla helt, og gir skiva den lille vrien som er med på å gjøre dette til et helstøpt album. Gitargnikkingen er superb, og her mener jeg å høre en bass, selv om dette er å banne i Oblivians-kirka. Det er nok de øverste strengene på en gitar som får kjørt seg, selv om Lemmy lusker i bakgrunnen, og det gjør uansett sitt til at kompet og riffingen er av det beinharde slaget vi husker fra 90-tallskatalogen til bandet. Dæven for en tøff sak vi snakker om her!
B-siden åpner med Come a Little Closer, og var jeg i tvil om hva denne skiva er, så er jeg brennsikker nå. Dette er moro, dette er musikere som koser seg glugg i hjel, og dette er rock’n’roll skapt for fest og drekking. Greg er rolig nok når han messer ut sine meldinger, men selvsagt med den halvhysteriske vibratoren i stemmen. Her viser de musikkbransjen hva de har holdt på med i tjue år, lenge før Black Keys var påtenkt. Hvilke “garasjerockband” de siste to tiårene har ikke rappet fra Oblivians? Ikke vet jeg, men det som er sikrere enn sikkert er at Dan Auerbach og Patrick Carney har hentet et og annet fra Tennessee-trioen. Snakk om lekkert gitarspill, og snakk om å fyre av på alle sylindre!
Little War Child er en låt som bare måtte komme, med herlig, taktfast glamrock som basis. Jack står bak mic’en, og det gjør han på slentrende og suverent vis. En låt som gir meg The Replacements-feeling er alltid en innertier, og så er tilfelle her. Gladkoring og en frekk liten solo er heller ikke dumt å få med på kjøpet, samt meldinger som “she’s a rock’n’roll war child”. Hyllester til damer generelt er alltid trivelig, og her får punk-bertene fra 70-tallet sin hymne. Fortjent og knall, iallefall for oss som liker damer. Skivas mest melodiøse spor kommer til å være i bakgrunnen når jeg jekker mer enn en øl i sommer.
Mer fart og moro blir det med Fire Detector, en låt som sender oss til London anno 1977 i løpet av sine 1:40. Det spilles småsurt, helskakt, og med en intensitet som jeg trodde var borte når tyveårene fader ut. Men, nei, disse noenogførtiåringene spiller så ballene tyter ut, og de gjør det med eleganse og stil. Det serveres nok All Right-er og OK-er her for en hel karriere, og her har de rett og slett funnet et riff de ville jamme med på. Sånn blir det tøffe saker av!
Oblivion er en låt jeg tror de hadde med seg på den tidligere nevnte Europa-turnéen. Jeg har ihvertfall hørt låten før, mange ganger, og dette er Greg på sitt mest hysteriske. Gitarene hyler mer enn normalt, det er noe film noir-aktig over det hele, og om rock’n’roll kan være skummelt så er det når Oblivians serverer låter som dette. Jeg har omtalt Helldorado her inne tidligere i vår, og dette kan (muligens) beskrives som noe Stavangerbandet ville hørt ut som om de tok noen tunge punke-piller og slapp alle hemninger løs. Hvordan de skulle fikset vokalen er jeg noe mer usikker på..
Når jeg føler for å trekke pusten skikkelig, roe litt ned i min kaffe-, snus, og rock’n’roll-eufori, så legger guttene opp til akkurat dèt med Black Street Hangout. Sånn bortsett fra at de gjør det på et så innihelvetes heftig vis at jeg glemmer å trekke pusten. Et blodfet riff, ekstremt kul koring, og en låt som får meg til å veksle mellom så mye bra når jeg prøver å lete i skallen etter referanser at jeg nesten koker over, gjør at dette kanskje rett og slett er albumets beste låt? Ikke lett å skulle plukke en låt når det er fjorten killere, og sammenligningen med å velge et av sine egne barn når man har fem har aldri passet bedre. Men, faen, her er de like groovy (jeg måtte bare bruke dette ordet jeg hater, sorry..) som Thin Lizzy var i ’76, jeg får den fineste The Fall-feelingen jeg noensinne har hatt uten å høre på Mark E. Smith, og jeg tar meg i å leite etter en øl. Det fant jeg òg, så nå kan bare avslutningen av skiva komme.
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=RcG0TL5y9K4[/youtube_video]
Nest siste låt ut er tittelsporet, og som seg hør og bør et tittelspor, så gjør ikke Desperation skam på sorten. Tempoet økes betraktelig, og noe som får tankene mine over på The Fleshtones kommer smygende inn på meg. Dette er mer av Oblivians anno midten av 90-tallet, med høyoktan garasjerock, handclaps og Greg med vrælestemmen sin. Jeg tror denne typen musikk må være en del av DNA-et mitt, for alt stemmer, dette er rock som rock skal være, og kroppen reagerer på en så bra måte at det føles om om jeg har vært på en lang og heftig fjelltur her ute i Senja-Alpene, med påfølgende dose kos etter hjemkomst. Koserock høres malplassert ut, men for meg er det nettopp det dette er.
Avslutningslåten fullfører albumet på mest suverene vis, rett og slett fordi den er med på å gjøre albumet til et prikkfritt et. Alle fjorten låtene er en fest, og Mama Guitar byr på nok en slags hyllest til heltene i The Cramps. Det er skramlete, det er rølpete, det er monotont, og det er akkurat så kaotisk som en avslutningslåt med Oblivians bør være. Det høres ut som første øving på låten, noe det fort kan være, og det høres ut som om de har vært og ryddet i garasjen min og står der og rocker just nuh. Samtidig er det så fett at ingen andre hadde fått det til å låte så genuint og stilig som dette, og jeg tror jeg lar det bli med akkurat det. Steike!
Her snakker vi om en klokkeklar sekser på terningen, 10 av 10 mulige poeng, og øverst på alle skalaer. Oblivians har klart det The Stooges ikke maktet, har lyktes der så mange har feilet, nemlig med å lage ei comebackskive som ikke står tilbake for noe de har gjort tidligere. Jeg tror rett og slett at jeg klinker til med å si at dette er det beste Greg, Jack og Eric har gjort noensinne. Faen!