Det var faktisk med stor spenning i kroppen og litt forventninger jeg stilte meg opp for å se og høre Steve Earle & The Dukes opptre på andre dag av Bergenfest. Det har i lang tid blitt sagt på det store internettet at det bandet Earle har nå er det beste han har hatt med seg noensinne. Alle meldinger som poppet opp underveis og i etterkant av konserten på Rockefeller i Oslo dagen før Bergenfest, tydet på at dette er en riktig observasjon. Spørsmålet jeg sitter igjen med er da; Hva gikk galt på Bergenfest?
Steve Earle virket fysisk sett veldig blek da han kom på scenen og stemmen var veldig rusten, mye mer enn det som er vanlig. De første fire-fem låtene var fullstendig ute av kontroll vokalmessig, både selve stemmen, timingen og mikrofonteknikken var under pari i denne delen. Det tok seg noe opp etterhvert som stemmen ble bedre, men innledning skjemmet veldig og helt bra ble det aldri. Lyden på Plenen da Steve Earle spilte var også forferdelig dårlig, det låt tomt og tamt. Det er ikke Plenen det er noe galt med, det beviste Band Of Horses et par timer senere, da var det rett og slett knallyd.
Steve virket veldig uinspirert nesten hele konserten igjennom og hele seansen var veldig lite leken og i det hele tatt litt i overkant innøvd. Jeg har aldri noensinne sett Steve Earle så lite inspirert og engasjert som denne ettermiddagen på Bergenfest, og jeg har sett noen konserter med Earle siden min første i 1997.
Til det positive, for det var noe positivt. New Orleans/Treme-temaet og fattigdom er det som engasjerer Steve Earle for tiden og alle låtene som kan relateres til New Orleans eller Treme fungerte. Disse var satt sammen til en liten bolk midt inni og var det desidert beste Earle leverte på denne konserten, Du kunne formelig se hvordan engasjementet og intensiteten økte under denne bolken. Ellers fungerte de røffe låtene best, “Little Emperor” og “Calico County” gjør seg begge to mye bedre live enn på plate. Studioinnspillingene av disse låtene er ganske intetsigende greier.
Earle og bandet satte nok Bergenfestrekord i å ha med seg et stort antall gitarer og strengeinstrumenter på scenen. Det toppet seg vel egentlig da gitarteknikeren kom inn og byttet mandolin mellom to låter. Lee Bains klarte seg i en hel time med bare en Gibson SG og det låt formidabelt hele tiden. Bare nevner det.
Mer positivt om konserten; Chris Masterson. Mannen er et funn for Steve Earle der han gjør den jobben som storheter som Buddy Miller og Bucky Baxter har gjort tidligere. Han briljerer med de legendariske riffene og soloene som tilhører katalogen og låtene til Earle. Chris Masterson og kona, Eleanor Whitmore, som også er med i denne The Dukes varianten, har forøvrig sin egen karriere med bandet The Mastersons. Så da spørs det hvor lenge Steve får beholde disse to på laget sitt?
Jeg er fornøyd med å ha opplevd nok en Steve Earle konsert, trofast fan til døden en gang skiller oss som jeg er. Det var ikke en Steve Earle i storform vi fikk se, mulig han brant av mesteparten av kruttet på Rockefeller dagen før, mulig dagsformen sviktet både han og bandet, uansett dumt for oss som hadde møtt opp på Plenen klokken fem på ettermiddagen for å se denne konserten. Jeg er av den oppfatning at Steve Earle skulle spilt senere på kvelden, en aldri så liten feilvurdering av arrangøren der etter min mening, det var ingen andre artister som hadde flere kjente låter på repertoaret sitt denne dagen på Bergenfest, med unntak av hovedtrekkplaster Nick Cave, og det er ingen andre americana-artister som har en mer brilliant katalog å velge fra. Vi som er mest opptatt av denne typen musikk vil nok mene at arrangørene har bommet litt på tidspunkter i år og også på bruken av Magic Mirrors scenen (200 meter med kø utenfor Tønes sier vel det meste), vi får se om de tar “kritikken” til seg og tenker seg om to ganger til neste år.
Vi fikk heldigvis høre låter fra Steve Earle som “Hard Core Troubador”, “Ben McCullough”, “Taneytown” og “You’re Still Standin’ There”, låter fra glansårene hans mot slutten av 90-tallet. Jeg savnet imidlertid et par perler fra både nyere og eldre tid, slik som “Gulf of Mexico” og “My Old Friend The Blues”, den første en låt jeg aldri har hørt han gjøre live og den siste en låt jeg alltid har sett han gjøre live. Kanskje neste gang? For det blir nok en neste gang på konsert med Steve Earle også. Han er fortsatt litt for god til å la være å gå på, selv om både han og bandet skuffet meg en smule på Bergenfest.
