Fredag 10. mai spilte Pete Molinari på Dust of Daylight Live. Mannen som i starten av karrieren fikk stemplet “Årets Nykommer” av selveste Mojo, ble i samme magasin omtalt på følgende måte: “One of the most distinctive voices of his generation”. Og denne fredagskvelden hadde han tatt med sin unike stemme til Bergen og Dust of Daylight Live, hvor han ga 34 gjester en magisk aften.
Molinari er midt i siste miks av sin nye plate, og for tiden er det ytterst sjelden at han gjør solo- og intimkonserter som denne – slik han gjorde i starten av sin karriere. Den nye platen er innspilt med fullt band, og vil nok bringe med seg en liten endring i lydbildet for Molinari. Et par uker fri midt i miksingen ble dermed brukt til en intimturné i Norge, før turen atter går tilbake til studio for å mikse ferdig den nye platen.
Både når man snakker med Molinari, og når man hører ham synge – så kan man ikke unngå å tenke at han opererer i helt feil ti-år. Han skulle tuslet rundt på kafeéne i Greenwich Village på den tiden Dylan spilte der, og tilbrakt tiden sin sammen med musikere, kunstnere og forfattere – istedenfor å være musiker i KaraokeTV-tiåret.
Dust of Daylight Live var denne kvelden lagt til en huskonsert i Bergen sentrum, med 30 publikumsplasser i tillegg til arrangørene, og kjellerlokalet var fylt opp i god tid før Molinari gikk på scenen klokken 20.00.
Han tok oss deretter med på en fantastisk reise i sin egen musikalske katalog, hvor vi fikk en helt forskjellig settliste fra f.eks Oslokonserten tre dager tidligere. Han hadde med notatblokken sin, og valgte ut noen låter før konserten – og resten etter stemningen i rommet der og da.
Litt av hensikten med denne miniturnéen var også å få teste ut noen nye låter foran et publikum, samtidig som han spilte låter fra det kommende albumet. Et lydhørt og særdeles veloppdragent publikum visste å sette pris på disse eksklusive godbitene, og når den tilmålte tiden var ute så spilte han like godt 40 minutter til.
Innimellom egne låter fant han også plass til klassikere som “Tennesee Waltz” og Willie Nelsons “Funny How Time Slips Away”, før han avsluttet med en fantastisk versjon av Hank Williams’ I’m So Lonesome I Could Cry”.
Stemmen til Molinari er som tatt rett ut fra Sun Studios på slutten av 50-tallet, og den kom virkelig til sin rett i det lille kjellerrommet hvor den naturlige akustikken tok seg av alle effektene. Han bygger en unik stemning med bare stemme, munnspill og akustisk gitar. Hyggelig og typisk britisk tørrvittig humor besørget småpludringen mellom låtene, og han klarte å trollbinde publikum i samtlige 102 minutter.
Man tar seg i å undres hvor gigantisk han ville vært hvis han hadde vært en av Dylans samtidige på 60-tallet, eller til og med den største Sun Studios-perioden på 50-tallet. En ting er sikkert, det er at han er for god for tidene vi lever i…
En av mine favorittlåter med Pete Molinari beskriver denne kvelden til fulle, den var virkelig “One Stolen Moment”:
