Dust of Daylight Session – Michael McDermott 21. april 2018
Support: Kenneth Norum
Huskonsert arrangert av Gunn Åse og Rune, Skarnes

Skrevet av Rune Torsteinsen og Gunn Åse Kyrvestad.
Foto: Gunnar Johnsen

Hvis du har noen minutter, så vil vi fortelle deg en liten historie. En historie om en drøm, en kveld og om musikken. Dette er historien om den dagen da Michael McDermott kom til Skarnes.

– Michael McDermott kan komme 21. april, sier Rune.
– Nei! Da får vi han ikke hit i år heller sier Gunn Åse og ser motløst ut av vinduet.
Hagen er dekket av tonnevis med snø – april er definitivt ikke en måned for hagekonserter.
Michael McDermot er nemlig artisten som gjorde at vi startet opp med hagekonserter for 2 år siden. 6. mai 2016 entrer vi en leilighet på Grünerløkka for å sjekke ut hva en huskonsert faktisk er. Vi har begynt å snakke med folk om muligheten for å få amerikanske artister vi liker hjem i hagen.

– Fantastisk, tenker vi, men er det mulig å få til dette på lille Skarnes?
– Og blir det ikke veldig kleint når man kommer så nærme? tenker Gunn Åse.
Stua vi kommer inn i er allerede ganske full. 2 ledige stoler foran et piano er alternativet til å stå langt bak eller å sitte på gulvet. Vi velger stolene.
– Dette blir i hvert fall kleint, tenker Gunn Åse igjen.

Men så skjer det noe. En mann med sixpence kommer inn, setter seg ved pianoet og begynner å spille. Vi sitter så nærme at vi nesten kjenner pusten hans når han fyller stua med musikk, tekster og historier. Alle sitter som fjetret. Alt vi kan, er å ta i mot. Gunn Åse hvisker til Rune:
– Jeg tror jeg har vært jomfru frem til nå, når det gjelder konsertopplevelser.
Rune gliser tilbake. Du kommer ikke nærmere, du skjønner ikke bedre, du føler ikke sterkere, du blir ikke mer beveget.

Etter konserten blir vi spurt om vi kan kjøre Michael til Gardermoen. Sjelden har veien mot flyplassen vært finere. Etter en klem til oss begge og et ønske om en god tur videre ser vi ryggen til Michael McDermott forsvinne inn dørene, mens vi står starstruck igjen i natta.
– Dette skal vi ha, sier begge i munnen på hverandre.

Allerede dagen etter er vi i gang med planlegging i hagen, med Michael McDermott som bakgrunnsmusikk i vårsola.
Sånn starta det og sånn har det blitt. Utsolgte hagekonserter med de beste artistene og med det beste publikum. Livet er fylt av lykkelige øyeblikk, og halvparten av lykken er å se at det vi opplever også oppleves av gjestene våre. Vi sprer glede, vi åpner døren til fantastisk musikk de ikke har hørt før og vi byr på det beste av historiefortellere. Vi ler, gråter, ser og lytter på en måte du aldri vil oppleve på et sted med dørvakt, bar og publikum, som ikke nødvendigvis er der for musikken. Hvis du ikke nødvendigvis er der for musikken på hus- og hagekonserter, så blir du det.

I 2 år har vi ventet på Michael. Vi møtte han igjen en vinterdag i Oslo i 2017. Da teppebombet Gunn Åse han med med bilder og info om hagekonserter på lille Skarnes.

– I will come back and play there, sa han.
– Come in the summer, parerte Gunn Åse.
April er ikke sommer i Norge – hagen har ikke åpnet sin gjestfrihet ennå.
– Da tar vi det i stua, sier Rune, Michael kommer i april og det sier vi ikke nei takk til!
Vår private sfære skal åpnes for folk vi kjenner og ikke kjenner, møbler må flyttes på og det blir trangt.
– Dette kan bli kleint, frykter Gunn Åse igjen.

21. april kommer. Gunn Åse står på kjøkkenet og lager curry til vår venn fra Chicago. Rune er på vei til Gardermoen for å hente han og Dust of Daylight-redaktør og tour manager Rune Letrud. Gunn Åse er rolig. Kvelden før hadde Kenneth Norum fjernet hennes tanker om alt som kunne bli kleint, da han, sammen med Rune, rigga utstyr i stua. Kenneth gjorde en lydsjekk og spurte om det var greit at han øvde litt. Han ga oss gamle og helt nye sanger (gled dere!), og vi så på hverandre og nikka og smilte. Kenneth hadde sunget all tvil ut av huset. Vår stue kledde live musikk!

Middagen er klar og Michael er i hus. Det er ikke i nærheten av kleint å spise middag. Praten går lett og mens vi gjør de siste forberedelsene setter Michael seg ved pianoet og spiller inn en ide til en ny låt på mobilen før lydsjekk. Lydsjekk er vårt musikalske vorspiel. Det å kjenne på hvordan kvelden skal bli og å oppleve artisten før alvoret og profesjonaliteten slår inn er vårt honorar. Michael leker med pianoet, synger halve sanger og tester gitaren. Vi sitter stille i sofaen og nyter musikaliteten og venter ikke mer. Da kommer det ut av høytalerne:

I never meant to cause you any sorrow
I never meant to cause you any pain

På dagen, 2 år etter Prince’s død, får vi en sår og rå versjon av Purple Rain, som får nakkehårene til å reise seg. Dette kunne vært nok for oss, men vi vet vi får enda mer. Nå kan folk bare komme.

Stua fylles opp av forventningsfulle og fine folk. Noen har vært i hagen før, andre kommer fordi de har hørt om tidligere hagekonserter. Kenneth Norum kommer sist. Han har allerede hatt en gig på Årnes. Nå skal han varme opp et allerede ganske varmt publikum. (det er mye varme i 25 mennesker!). Unge lovende Kenneth leverer et sett med nye og gamle låter.

Kenneth fanger publikum med sin røffe raspende stemme. Han er uslipt og ekte. Han føler det han synger. Han synger med hjerte utapå skjorta og vi føler det samme.

Etter en kort pause kommer Michael ned fra 2. etasje. Publikum stilner igjen og oppmerksomheten rettes mot det hjørnet der sofaen vår vanligvis står. Nå sitter Michael der, Gunn Åse blir varm når hun ser han sitter der under pappas mandolin og det styggfine bildet Fiskeren.

Michael, som har levd et virkelig hardt liv, tar oss gjennom historier som beveger alle i rommet. Han synger med en intensitet som får hårene til å reise seg. Han tar tak i dine egne opplevelser og eget liv. Melodien, rytmen og stemmen får Dylan, Springsteen og Mellencamp til å trampe takta i platehylla bak oss.
Vi ser nok en gang et publikum som opplever dette for første gang. Vi ser hvordan han berører alle, hvordan han fanger alles hele og fulle oppmerksomhet. Dette er ikke kleint. Dette er bare det beste du kan oppleve med musikk, når den fyller deg til randen og du er her og nå, og alt annet blir betydningsløst.

Michael byr på låter fra hele katalogen sin. Han er en slik artist vi elsker å høre på. En artist som våger noe, en artist som våger å kle seg naken og by på seg sjøl fra et levd liv. Vi får høre låter fra de tidlige platene fra nittitallet, vi blir tatt med på en reise gjennom hele katalogen hans, helt frem til den rykende ferske skiva «Out From Under».

Rune klarer ikke å holde igjen tårene når historien om jenta Michael omtaler som sin junkie girl, sakte blir tonesatt av pianoet, og glir inn i låta «Butterfly». Sterke låter som » So Am I» og «Wall I Must Climb» går rett hjem, og er verdt alle forberedelser og billettpriser alene.
Dette er sterk kost, dette er sterke saker. Gunn Åse får sin pappasang i «Shadow In The Window», og er ikke alene om å føle dette vonde og gode på samme tid når sangen avsluttes med en rekke inderlige «I love you, I love you, I love you». Vi vet alle hvem vi savner og elsker mest i denne stund.

Det oppstår en kontakt mellom artist og publikum som er til å ta og føle på. De brede smilene, tårene som triller og stjernene som glitrer i samtliges øyne i rommet, glemmer vi aldri.

Publikum jubler, og når han sier han skal ta et par låter til, smiler han lurt og gir oss like gjerne fire til. Publikum gir, Michael tar i mot og leverer tilbake.Det er tydelig at han trives med de fine folka i stua vår. Som en tribute til Prince, på to-årsdagen for hans bortgang, leverer han en formidabel versjon av «Nothing Compares To U». Det går et gisp gjennom forsamlingen. Wow! Kvelden avsluttes med enda mer applaus og mennesker med litt mere lykke i kroppen. Et fåtall hadde hørt om Michael McDermott på forhånd, men etter en slik kveld glemmer de han aldri. Akkurat som det skal være.

I dag reiste Michael videre etter en hyggelig frokost ved kjøkkenbordet vårt. Gunn Åse får en klem og hun sier:
– Come back soon.
– I’ll be back, svarer han.
– Come in the summer then, smiler hun.
– Yes, I want to do a garden concert here, sier Michael og hun får en klem til.
«We are running down a dream» som Tom Petty en gang sang.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here