Det er under et år siden Shooter Jennings ga ut sin utmerkede plate Familiy Man. Tidligere har Shooter variert voldsomt i kvalitet, og platene hans har båret preg av dette. Men nå treffer han altså blink med årets utgivelse. The Other Life er om mulig enda bedre enn forløperen, og det blir enda mer tydelig at Shooter har hatt særdeles godt av å bli familiemann. Det virker som om han har klart å fokusere sin villere side inn i musikken, og leverer tekster som virkelig tåler å høres igjen og igjen.
Jeg har levd med denne platen i noen måneder, og har tatt den frem med jevne mellomrom – når jeg har trengt å jage vekk noe graps som har festet seg til øret etter at man har lyttet på ny musikk i noen timer.
The Other Life starter temmelig underlig, og første gang jeg hørte platen tenkte jeg “Å nei.. han har sklidd tilbake til sporet med tøys og tull.” For låten “Flying Saucer Song” er en Pink Floyd presentasjon så det holder. Komplett med et Roger Watersk vokalspor der Shooter proklamerer “Do you know who you are?” i kjent Pink Floyd-stil, før litt keyboard tøyser og tuller litt. SÅ er Shooter der, og synger litt oppå el-pianoet og ufo-lydene. Etter 3 og et halvt minutt så sklir låten over i en seig, sørstatsbluesrockete “A Hard Lesson To Learn”. Og DER setter Shooter standarden for plata.
Dette høres ut som noe T-Bone Burnett kunne plukket ut fra innerlommen på en god dag, og Shooter låter rett og slett helt kanon der han synger:
Well I heard Jimmy Rodgers sing,
on my daddys old record machine.
Some’thang about “When you got love,
all you got is love to lose.”
And if I learned one thing about Hank,
it’s that him and his kid liked to drink.
Før han fortsetter å utlevere seg selv, slik han gjorde i Family Man:
I’m a whiskey drinkin’ // new low sinkin’ // lovin’ leavin’ kind…
Den fantastiske “White Trash Song” forteller historien om nettopp det. Amerikansk White Trash, som bor i et skur eller en husvogn, med rustne biler og bildeler slengt utover overalt. Scott H. Biram fyrer igang på tredje vers, og tar denne duetten til en dimensjon som kler teksten som ingenting annet. Disse gutta ER white trash låten igjennom; fyllesyke, rufsete skikkelser som vi bare ser parodiert i tv-serier.
Og apropos duetter. Neste låt ut er “Wild & Lonesome”. Og her har Shooter fått med seg Patty Griffin. Jeg sitter med en følelse av at han kan spørre stort sett hvem som helst utenfor det etablerte Nashville, og de vil komme løpende. Dette er rett og sett fantastisk. En nydelig countryballade der Patty leverer som den gudommelige stemmen hennes alltid gjør, og løfter også stemmen til Shooter forbi det sedvanlige hese, og litt begrensede registeret hans. Hadde ikke denne plata vært så steikandes god, så hadde dette fort vært platens beste spor.
Kjernelåten på platen er “Outlaw You”. Her viser han virkelig hva han står for som menneske, musiker og ikke minst sønn. For det er ingen enkel sak å være sønn av selveste MR. Outlaw Waylon Jennings. Mannen som egenhendig utfordret de etablerte Nashville og vant frem. På Family Man hadde han jo låten “Daddy’s Hands”, der han for første gang snakker om sitt forhold til faren i en låt. Og det virker å ha åpnet opp alle sluser for Shooter. Familie var jo den røde tråden på Familiy Man, og han følger på en måte opp nå når han lager en låt som sementerer Waylons arv og betydning for den alternative grenen av countrymusikken.
Det er temmelig klart hva Shooter mener når han i Outlaw You tar et ramsalt oppgjør med alle som mener de er Outlaws og opererer utenfor det etablerte musikkmiljøet:
Hey pretty boy in the baseball hat,
you couldn’t hit country with a baseball bat.
Country ain’t just about where you’re at,
it’s about being true to what’s inside of you.
Han mikser inn sin fars historie, kampen han hadde mot Nashville og hvordan han endte opp som en av historiens mest suksessfulle artister. Fantastisk tekst, hvor Shooter virkelig bruker arv, oppvekst og erfaring for alt det er verdt. Kanskje det er noe i setningen “Write what you know!” likevel ?
Tittelsporet “The Other Life” er en svevende countryballade, og setter bakgrunnen for filmen han har laget med samme navn. Her sier han farvel til familien, og drar ut på veien igjen. Men livet på veien er ikke det samme, og en mystisk kvinne som forfølger ham sørger for at det hele blir en overnaturlig ferd mot en skjebne han ikke kan fornekte. Så seier i hvertfall soga. Eller beskrivelsen, om man skal være nøyaktig. Filmen skal ha premiere på utvalgte kinoer, og havner vel på YouTube om ikke så alt for lenge. Munly J. Munly fra Slim Cessna er en av de som er med, så dette kan bli… spennende.
Favorittsporet mitt er “The Low Road”, der han igjen kjører trikset “Write What You Know”. Her forteller han om oppveksten, hvordan han ble mobbet på skolen – og hvordan de stjal Skeletor-lunsjboksen hans. Dette er vintage Steve Earle, og svinger som bare ville helvete.
Temaet trekkes litt videre i “Mama It’s Just My Medicine…”, der han kombinerer minner fra skoletiden med et av samfunnets glitrende påfunn – medisinering av alt og alle mot alle og alt.
I låten “The Outsider” stuper han på nytt inn i historien sin, og forteller om hvordan han hele tiden har følt seg som en som står på utsiden – på grunn av sitt berømte etternavn. Atter en glitrende tekst, og en kanonlåt.
Den eneste låten jeg ikke får helt taket på er “15 Million Light-Years Away”. En duett med Jim Dandy, som går litt på tomgang og aldri klarer å finne fokus. Teksten og temaet funker ikke på platen, og passer ikke inn blant de mer introverte og selvutleverende tekstene.
Han henter seg godt inn igjen på “The Gunslinger”. Og det passer egentlig bra å avslutte denne lille gjennomgangen med Shooters egne ord:
Don’t call me an outlaw.
I’m a motherfuckin’ gunslinger.
Kjøp plata f.eks hos Amazon.
Hør “The Low Road”:
[media id=794 width=650 height=20]
Hør “Outlaw You”:
[media id=795 width=650 height=20]