Son Volt er et av de bandene de aller fleste av forfatterne her på bloggen setter veldig høyt på sin felles liste, og det er ikke uten grunn at Jan og jeg dykket ned i Son Volts tekster for å finne et nytt navn til bloggen når fusjonen ble diskutert. Når Jan kom opp med Dust of Daylight så stemte alt.
Det er heller ingen hemmelighet at vi gleder oss til “Honky Tonk”. Det er fire år siden den fantastiske “American Central Dust”, og Jay Farrar har brukt tiden godt. Han har skrevet nye låter til Son Volt, han har laget New Multitudes sammen med Will Johnson, Anders Parker, og Yim Yames – og han har brukt overskytende fritid til å lære seg å spille pedal steel i broren Dades band Colonel Ford.
Men nå er det altså Honky Tonk som gjelder. Farrar sier at dette er en naturlig fortsettelse til “American Central Dust”, og at ord han tidligere unnlot å bruke (“love” og “heart” er eksempler han nevner”), men i kjølvannet av “American Central Dust” så virker demningen å ha fått så store sprekker at det nå er fritt fram. Hjerte, smerte, brudd og kjærlighet er tross alt grunnleggende elementer i Honky Tonk, og han er klar for å utforske sjangerne på en annen måte enn tidligere.
Farrar har, overraskende nok, beholdt bandet som turnerte i etterkant av “American Central Dust”. Overraskende fordi Farrar virker å ha en viss slitasje-effekt på sine bandkompiser, ikke fordi bandet på noe som helst vis er dårlig. Sett bort fra originale Son Volt, så er nok dagens line-up den sterkeste Son Volt har hatt, medregnet Brad Rice.
La oss rett og slett bare høre på en låt fra den nye platen. Hvis resten låter som dette, så blir det vel ikke spesielt vanskelig å kåre Årets Album 2013 for min del…
“Bakersfield”:
[media id=764 width=650 height=20]
[…] Honky Tonk virkelig er etterlengtet her på bloggen. For noen dager siden spilte vi låten “Bakersfield” for dere. I dag har vi fått kloa på låten “Tears of […]