Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown.

Ryan Adams er på mange måter et enigma, og et fantastisk objekt for forfattere som ønsker å bryne seg litt som biograf.

Allerede i 2003 kom Michael Heathley ut med et makkverk av en biografi – som enhver med internettilgang og overfladisk kunnskap om Ryans karriere kunne smurt sammen på en kveldsstund bak tastaturet. Men nå er David Menconi ute med boken «Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown», og gjør en aldeles utmerket jobb med å fortelle oss om Ryan Adams tidlige historie og oppblomstring som artist. Og mest av alt – unik innsikt i bandet Whiskeytown fra dannelse til oppbrudd.

Menconi er journalist og mangeårig musikkritiker i Raleigh News & Observer, og var meget sterkt tilstede i musikkmiljøet når Whiskeytown satte sitt merke på Raleigh, og etterhvert USA og verden. Han har enorme kunnskaper om hva som beveget seg den gangen, og ikke minst hvem som spilte med hvem og når. Detaljer en nerd som meg elsker.

Dette er dog ingen autorisert biografi. Menconi var i mange år en av Ryans temmelig fortrolige, og nøt godt av statusen med en rekke intervjuer både i Raleigh News og i No Depression. Men etter at han slaktet «Gold», så kuttet Ryan ham brått, brutalt og effektivt fra sin innerste krets – og de har ikke snakket sammen siden, med unntak av noen korte mailutvekslinger (hvorav den ene avslutter boken).

Det er også tydelig at Menconis personlige interesse ligger i indiemusikk, punk og rock – og han viser enorme kunnskaper på feltet. Boken baserser seg delvis på intervjuer han gjorde fra midten av 90-tallet og frem til tidlig 2000-tall, og delvis på en lang rekke intervjuer med tidligere bandmedlemmer. Han sper dessuten på med sitater fra noen av Ryans utallige forumposter fra ymse fanforum på nettet.

Ryan selv har takket nei til å bli intervjuet i forbindelse med boken, og har dessuten kontaktet en rekke venner og bedt dem ignorere Menconis forsøk på kontakt. Men Menconis status som journalist OG fanboy – samt hans personlige forhold til Ryan og hans kolossale nettverk i Raleighs musikkmiljø gjør at boken funker fra start til slutt uten Ryans godkjennelse. Trolig fungerer den bedre uten at han har hatt muligheten til å omskrive historien etter eget hode. Mange av de som har stilt opp er temmelig frustrert og forbannet den dag i dag, og det gjør selvsagt boken enda mer interessant.

Det er ingenting nytt og direkte banebrytende her, ingen hemmelige historier som sjokkerer leseren og omgivelsene. Det er heller ingen som vil lese boken og plutselig tenke «Jaha, det er DERFOR Ryan Adams er som han er, og skriver som han gjør». Menconi gir ingen forklaring på Ryan Adams som person, det er heller ikke hans mål med boken. Han ønsker bare å fortelle historien om et band, og gjør det med stil. Og samtidig forteller han også historien om en unik musikkby.

RyanLoseringMåten Menconi balanserer på knivseggen mellom journalist og fanboy er temmelig imponerende, og det er ytterst få ganger han ramler over i spesielt fanboy-statusen. Samtidig så gjør hans dype lidenskap for musikken generelt og Whiskeytown spesielt til at balansegangen fungerer. For der journalisten stiller gode spørsmål til sine objekter, og rapporterer objektivt om livet på veien og i studio samt det som skjedde i kulissene rundt bandet – så kommer fanboyen til sin rett når han grundig gjennomgår og dissikerer hver enkelt låt på hver enkelt plate. Det er da boken virkelig lever – for Menconis innsikt i Ryans liv og psyke på den tiden betyr også at han har førstehånds kunnskap om hva de enkelte låtene FAKTISK handler om. Og for min del er nok det det mest interessante aspektet ved boken, for resten visste jeg strengt tatt fra før.

Selvsagt er det en rekke fantastiske historier om et band som var dømt til å gå så lukt til helvete som det er mulig for et band. For med en frontfigur med et sinn som Ryan Adams hadde på den tiden, og en gitarist med et ego og et så intenst hat overfor sin frontfigur som det Phil Wandscher hadde – så kunne det bare gå en vei. På den veien produserte selvsagt bandet noen av de beste og mest fantastiske platene som sjangerne har sett.

Menconi gir oss hele historien fra Ryans oppvekst med moren og bestemoren i Jacksonville, hvor han møtte folk som skulle fóre ham med punk-skiver og danne grunnlaget for de første bandene hans – som også hjalp ham da han til slutt rømte fra Jacksonville til Raleigh. Vi får høre om de tidlige prosjektene og bandene hans. Mange bare jamsessions i fylla, uten mål og mening – men med en intensjon om å en gang bli store – og hver uke dannet han gjerne 2-3 nye band. Om hans intense produksjon av låter, allerede fra han var 16-17 år gammel. Om kvelden når den sjenerte servitøren Ryan (!!) skulle miste jomfrudommen med en kvinnelig kollega – en hendelse som ble spolert av at romkameraten klarte å tenne på madrassen sin når han sovnet mens han røykte på senga, og Ryan måtte avbryte moroa før launch for å slokke brannen og redde romkameratens liv.

Det er temmelig uskyldige greier det er snakk om i starten av karrieren, når vi sammeligner med en del andre biografier – men det er fascinerende å lese om hvordan alle forteller om en Ryan Adams som allerede i det stadiet av sin karriere virket å være målrettet og fast bestemt på å bli berømt. Boken er spekket av historier fra veien og tiden med et band som alltid var i tottene på hverandre. Det var alltid intensitet i luften, man visste aldri når Ryan og Wandscher ville fly i tottene på hverandre, og om konserten i det hele tatt ville fullføres hvis den først kom i gang.

Som forfatteren sier, så oppfylte Whiskeytown alle hans drømmer om å se de legendariske rockemytene på nært hold. En av historiene er fra Raleigh legendariske klubb The Brewery. Caitlin Cary skulle synge låten»Matrimony», og det var regnet som «Ryans pause». Noen ganger tuslet han bare til siden av scenen for å ta seg en røyk, men denne gangen jumpet han ned fra scenen og gikk ut av lokalet og inn på nabobaren for å ta seg et par drinker. På veien tilbake traff han noen han kjente, og ble stående og skravle litt. Så glemte han tid og sted, og der han trodde han hadde vært borte et par minutter så viste fasiten nærmere 20. På scenen var Whiskeytown midt i «That’s Allright Mama», etter å ha spilt «Matrimony» og et par låter fra de andre i bandet – før de måtte gripe til coverlåter. Ryan kommer tilbake i lokalet og roper «You guys fucking SUCK!». Caitlin Cary kommanderer ham opp på scenen, og Ryan svarer «You can’t make me!», før han går til baren for å kjøpe seg nok en øl. Deretter tuslet han inn på scenen, brukte 4-5 minutter på å stemme før han fyrte igang showet igjen. Hans kommentar etterpå: «There’s nothing more fun than heckling your own band».

Det er stadige referanser til «feiden» med Rhett Miller, og vi får endelig forklart opphavet til bruduljene. Omtalt blir også Robbie Fulks forhold til Ryan, og hans mange forhold til kjente skuespillerinner – som i sin tur har farget låtene og musikken både på godt og vondt.

Opptil flere historier fra Oslo er med i boken, både plateutdelingen fra So What og ikke minst comeback-konserten på Folketeateret i fjor – der han debuterte en black-metal versjon av «16 Days» som i ettertid har blitt både legendarisk og stadig gjentatt på seinere konserter.

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

In conclusion; uansett om du har i overkant mye nerdete info om Ryan Adams inne i hodet ditt fra før, har et ønske om å fylle på med MER nerdete info – eller bare ønsker å lese en steikandes god biografi/dokumentar som et band og en artist som har formet sjangerne vi liker, så kan jeg på det sterkeste anbefale «Ryan Adams: Losering – a story of Whiskeytown».

Les også Øyvind Berekvams anmeldelse og anbefaling av «Strangers Almanac«.

Kjøpes på Amazon, i paperback eller til din Kindle.

Forrige artikkelFredagsvideo: Christine Sandtorv – Blåse på
Neste artikkelJason Isbell & The 400 Unit – Live From Alabama
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here