Ryan Adams – An Acoustic Nightmare in Oslo, 11. juni 2011

Ryan Adams
Folketeateret, Oslo
Support: Jesse Malin
Utsolgt

Med kun en liten gjesteopptreden som support for Emmylou Harris som referansepunkt har vi ventet spent på denne dagen helt siden comebackturnéen ble annonsert.
Hva kunne vi forvente av vår gamle helt Ryan Adams?

Inn på scenen kommer han, forsiktig tuslende, som en liten skremt gutt som nesten unnskyldende bukker keitete for publikum, og man får mest lyst til å løpe bort og gi ham en klem, mens man hvisker “dette går bra Ryan! Dette fikser du!”. Så setter han seg ned, og fyrer igang “Oh, My Sweet Carolina”, og foran oss sitter plutselig vår gamle venn Ryan Adams. I det elegante Folketeateret satt han på en gammel rørstol det så ut som de i desperasjon hadde funnet på restesalget fra en nedlagt gammel barneskole.

Men ubehagelig stol eller ikke, der satt han. Slik han var før karrieren tok en liten sving innom alkohol, heroin, kokain, raserianfall, Ménières, og et synlig hat mot musikkbransjen som helhet.

Første gang jeg så Ryan Adams live var på Bergenfest i 2001, i kjølvannet av hans første soloalbum “Heartbreaker”. Han hadde nettopp gitt ut platen “Pneumonia” med det oppløste Whiskeytown, og var på soloturné i Europa.

På scenen satt en distré ung mann som tydelig boblet over av kreativitet. Han skrev ferdig den fantastiske “Dance All Night” backstage på Ricks, og improviserte frem en morsom sak om sokker som et veddemål med roadien sin. Og mest av alt så virket det som om han hadde det gøy. Han trivdes på scenen, og han trivdes med å spille foran et publikum.

De siste årene har jeg sett Ryan gjentatte ganger, og han har helt tydelig blitt mer og mer utilpass på scenen og som artist. Når han så annonserte at han var ferdig som artist, så var det på mange måter like greit. Ryan ble stadig mer utilregnelig på scenen, og virket ikke å ha det gøy lengre.

Men i tiden som har gått så har tydeligvis Ryan Adams funnet tilbake til gløden han hadde, kanskje har han til og med funnet tilbake til seg selv. Greit nok, han ser fortsatt ut som om han har en død hund på hodet, men humøret er tilbake. Han smiler, småsnakker med seg selv og skravler og tøyser med publikum.

Og viktigst av alt, stemmen er bedre enn jeg noen sinne har hørt den. Låtene på denne turneen er nå HELT nedpå. Han har strippet vekk absolutt ALT, og alt er VELDIG stille og veldig fokusert. Og all ære til publikumet på Folketeateret som satt musestille i to timer, kun avbrutt av latteranfall når han kom med noe snålt fra scenen. Det hadde dessverre aldri skjedd hjemme i Bergen, der hadde han nok blitt avbrutt som sist gang han var i byen med et rop som “Play some råkkænråll”.

Folk måtte likevel ta turen ut i baren og på do, så dørene i teateret slamret med jevne mellomrom. Noe Ryan bemerket med at hver gang det skjedde så visualiserte han en date som hadde gått horribelt galt. Gutten hadde sagt noe i retning av “I’m telling you this guy is really good”. Og som han sa “that door is the sound of the date not going well”.

Han var dessuten bekymret for publikums genrelle helse, da det var utstrakt hosting i salen. Han mente folket generelt tok for lite vitaminer, måtte skifte luftfilteret eller røyket for mye. Eller feil substanser. Det var generelt mye småpludring med publikum, et tydelig tegn på at Ryan trives igjen. På scenen og i livet sitt. Men det var selvsagt musikken som var det viktige.

Han vekslet mellom gitaren/munnspill og piano, og settlisten var tydelig ikke bestemt på forhånd – og det var også klart at det var en stund siden sist han var på veien, for Ryan hadde med sin velkjente svarte perm full av låter. Der bladde han frem og tilbake mellom hver låt til han fant noe han hadde lyst til å spille. Og selv de gamle, gode låtene måtte han bla frem før han husket hvordan de skulle presenteres.

Overraskende nok spilte han ingen nye låter. Men en av låtene hevdet han at han aldri hadde spilt før, en sjekk i arkivet viser at han har spilt den ved to andre anledninger, i 2001 og i 2002. Vi fikk uansett høre låten, som var “Friends” fra albumet “Cold Roses”. Og FOR en versjon.

Han var også tydelig nervøs ved flere anledninger, der han var usikker på både tekst og melodi i forkant – men gjennomførte med stil uten problemer. Et av høydepunktene for min del var den akustiske og VELDIG nedpå versjonen av “Let It Ride”. Her makter han altså å ta en låt som er den beste fra “Cold Roses”, og en av de beste låtene han har gjort med band noen sinne – og tilbakefører den til originalformen med bare stemme og kassegitar på en så mesterlig måte. Det er noe av det beste jeg har hørt på lang lang tid, bare hør:

[media id=267 width=650 height=518]

“This House Is Not For Sale” med en innebygget “bless you” til damen som nøs var en av mine andre favoritter. Låten fra den fantastiske “Love Is Hell” fikk huset til å holde pusten, og er i sin enkelhet intet annet enn genial.

Et annet høydepunkt var selvsagt death-metal versjonen av “16 Days”. Som trolig vil gi konserten et legendestempel bare på basis av den.

Requestene haglet plutselig fra salen, der “16 days” og “La Cienega Just Smiled” var de to som ble ropt høyest. Først kjørte han en kjapp medley av de to – før han blåste gjennom en komplett death-metal versjon av hele “16 Days”, komplett med hviskestemme og skummel metalbrumming.

Bare hør her:
[media id=268 width=650 height=20]

Hvorpå han spilte låten slik den som ropte trolig ønsket at den skulle spilles. Helt magisk.

Det var også tydelig at det var blodfansen som satt i publikum, for det tok sjelden mer enn et par toner før folk jublende visste hva han startet på. Og på et tidspunkt ble de selvsagt satt på plass, da han tok en akkord på gitaren til stormende jubel og stoppet brått mens han utbrøt “You don’t know what that is. There’s no way! That’s just A-minor, I’ve got twentythree songs in A-minor!”.

Dørvaktene fikk selvsagt også vist seg fra sin beste side, da en fyr kastet en pent brettet Ramones t-skjorte inn på scenen, og sporenstreks fikk MEGET strikt tiltale fra en av gutta på en power-trip. I disse terrortider så skal man vokte seg for å gi ting til artister, særlig med disse gutta i nærheten, de voktet over den stakkars fyren resten av konserten. Hva ville vel være det neste? Kanskje en rose, eller et plekter eller trusen?

Sett opp mot den gangen han spilte på So What og jovialt ga bort plater fra scenen så var det vel litt mer paranoia å spore hos vaktene denne gangen.

Vi fikk også se en antydning til den gamle Ryan, når han kom med streng korreks til rad 1-3, og spesielt jenten rundt plass 17-22 som satt med mobilkameraet hele konserten. Hun fikk streng beskjed om at hun viste en total mangel på respekt for både Ryan og spesielt de rundt seg som hele tiden ble forstyrret av lyset fra skjermen hennes.

Det virket som om han ble såpass sint at han spilte en låt til og gikk. Da var det gått en knapp time, og jeg tenkte for meg selv at dette er Ryan som vi kjenner ham. Han kom tydeligvis på bedre tanker, for etter en stund kom han ut igjen og spilte en time til.

Det kom også stadige beklagelser for at låtene var så triste, som han sa “I can’t believe I’ve spent ten fucking years writing all this shit”. Jeg kan likevel ikke se for meg at det var noen som var negative til hverken låter eller låtvalg denne kvelden, og jeg misunner alle de som skal se mannen på resten av turneen.

Akkurat nå føles det veldig feil å ikke ha anledning til å følge turnéen rundt i England, for jeg tror dette blir legendarisk når han blir varm i trøya.

Og bare så det er sagt, supportact Jesse Malin var nesten like fantastisk bra – men etter en konsert med Ryan Adams så har alt annet en tendens til å blekne…

Dancing With The Women At The Bar:

[media id=266 width=650 height=518]

Settliste;

Oh My Sweet Carolina
Don’t Fail Me Now
Crossed Out Name
Let It Ride
Desire
The Rescue Blues
Blue Hotel
Dancin’ With The Women At The Bar
Please Don’t Let Me Go
If I Am A Stranger
Sylvia Plath
Come Pick Me Up
Two
Everybody Knows
Friends
This House Is Not For Sale
16 Days (The Death Metal version)
16 Days

Forrige artikkelFredagsvideo: Egil Olsen – She and him (and I)
Neste artikkelGratis EP fra Kasey Anderson
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here