Michael McDermott – Hit Me Back

Det er tre år siden Michael McDermott ga ut den brilliante “Hey La Hey”. Vinteren og våren 2012 ble brukt i studio, hvor han laget den Kickstarterfinansierte “Hit Me Back”. Med C.J. Eriksson som produsent, tekniker, arrangør og mikser så har “Hit Me Back” blitt den naturlige oppfølgeren til “Hey La Hey”.

Først og fremst en disclaimer. Jeg har blitt kjent med Michael via en lang lang rekke mailer over de siste to årene, og det – kombinert med at et par av hans plater er noen av de viktigste platene i hele min musikksamling, samtidig som de utgjør ytterst viktige bidrag til mitt livs soundtrack, gjør at denne anmeldelsen neppe er helt objektiv fra et generelt synspunkt. Fra et personlig ståsted derimot, så kan det ikke bli stort mer ærlig.

Jeg har skrevet opp og i mente om Michael tidligere. Du finner mye av bakgrunnshistorien i anmeldelsen av “Hey La Hey“. Men for “nye lesere”, så kan vi raskt oppsummere:

I 1991 ga McDermott ut platen “620 W. Surf“. Han ble umiddelbart hyllet som “den neste Springsteen” og “den nye Dylan”. To plater seinere så var interessen betraktelig kjølnet, til tross for at folk som Stephen King brukte tekster i bøkene sine og skrev linernotes til 3. plate. McDermott selv trodde på det som ble sagt, så når suksessen uteble så forsvant han inn i et liv bestående av alkohol og dopmisbruk.

Platene hans ble gradvis mørkere og vanskeligere å lytte til. Helt til han møtte Heather Horton og de dro på turné til Italia. Et land hvor han er superstjerne. Heather Horton ble etterhvert hans kone, de fikk et barn sammen – og Michael kuttet sporenstreks alt som het dop vekk fra livet sitt. Og så laget de “Hey La Hey”. En fantastisk plate, med tekster som bearbeider livet han har levd på en måte som skjærer deg i hjertet – men samtidig gir deg troen tilbake på livet og kjærligheten, akkurat slik Michael selv fikk.

Så kommer vi da til “Hit Me Back”. Som jeg fikk presentert for en tid tilbake, men rett og slett ikke har klart å forholde meg til. Jeg kom meg ikke gjennom første låt ved første lytting. “Feilen” var kanskje at jeg har lyttet til så mye røft produsert musikk, slik at lydbildet på “Hit Me Back” ikke fanget meg i det hele tatt. Jeg avskrev platen som en grov bom, men siden det tross alt er Michael McDermott det er snakk om, så måtte han få en ny sjanse. Og det viser seg at det er jeg som gikk på en grov bom når jeg avskrev platen. Samtidig var nok det å ta avstand til platen nødvendig, for jeg klarte plutselig å lytte til den med nye ører. Og takk og pris for det.

Dette er helt klart mer produsert og lettere tilgjengelig enn mye av det som presenteres her på bloggen. Men så er det altså stemmen til Michael som bryter gjennom og gjør dette så vidunderlig intenst. Låtmaterialet er nok en gang på øverste hylle, og atter slår det meg at jeg ikke forstår hvorfor denne mannen ikke er en gigantomanisk verdensstjerne. Tittelsporet “Hit Me Back” fyrer avgårde platen, og det er en popsang. Og det er ment å være en popsang. Inspirasjonen ble hentet når han opplevde hvordan moren hans døde etter kort tids sykdom. Popmusikk ble spilt på radioen de to timene han brukte i bilen hver dag, på vei frem og tilbake til morens sykeleie. Han bestemte seg for å skrive en popsang selv, og endte opp med “Hit Me Back”. Popmelodi ja – og nok årsaken til at jeg sleit med platen første gang jeg hørte den, men med en typisk McDermottsk tekst. Temmelig mørkt, og ganske så direkte!

“I hit the bottle pretty hard last night,
I’ve been wound up a little too tight.
I hit the bottle so hard, infact  
That this morning it hit, it hit me back” 

“Let It Go” er Michael McDermott slik vi kjenner ham, og handler om utfordringen i å slippe følelsene løs når man har møtt den som virkelig fortjener å få se hvordan man ser ut innvendig… Og så går det slag i slag. Låtene fyker forbi i en vidunderlig strøm. “The Prettiest Girl In The World” startet som en sang om datteren, men etter at han gikk seg fast i teksten så endte den opp som en låt til en nabolagsromanse…

Platen virker å ha en slags rød tråd, og der “Hey La Hey” handlet om veien tilbake til livet – så er “Hit Me Back” en hyllest til det livet han nå har tillatt seg å få. Livsgnisten er så til de grader tilbake, og det gjenspeiles i låtene. Det er fortsatt mørke hjørner, men det er utrolig mye lys og positivitet som jager mørket tilbake i hjørnet når det av og til slipper frem. Et godt eksempel er “Scars From Another Life” – som han omtaler som “At some point you gotta stop carrying around that which weighs you down. That the scars of your past should be left exactly there. They were scars from another life.” 

Refrenget går “Sing Hey La, Hey La, Hey La Hey // Scars From Another Life”, og trekker dermed effektivt linjen fra platen “Hey La Hey” og videre inn i denne – og det hele føles som en del av en reise, en reise mot et bedre liv og en tilværelse som er mer tilfredsstillende enn noen sinne. Det kanskje sterkeste eksempelet, og en av de sterkeste tekstene i hans karriere er “Deal With The Devil” der han tar et saftig oppgjør med seg selv, sin tro og hvordan livet hans har vært de siste årene.

Platen er altså spekket av glitrende tekster. Og en av de mest monumentale er nok “Ever After”. En låt som ble skrevet i perioden før og etter hans mor døde i vår – og er en låt jeg kan tenke meg løfter seg til utenkelige høyder live. McDermott har brukt noen år av sitt liv på bar, og har skrevet en hyllest til noen av stedene han har besøkt. “I Know A Place…” er et stemningsfullt nikk til vannhull verden over.

To av de tøffeste låtene på platen henger på en måte sammen, etter McDermotts utsagn. Og det er ikke vanskelig å høre. “She’s Gonna Kill Me” beskriver situasjonen når man noe tilsjasket kommer listende hjem i 3-4 tiden på morgenen, etter at man muligens har lovet å være hjemme i god tid før Dagsrevyen. “Is There A Kiss Left On Your Lips” tar det videre, og utforsker dette med samliv og hvordan to forskjellige personer kan tilpasse seg for å kunne eksistere sammen.

Platen avsluttes med hymnen “Where The River Meets The Sea”, som Michael sang i sin mors begravelse – og kjærlighetssangen “Italy” – der han hyller landet som reddet ham som menneske.

Enkelt oppsummert; nok en vidunderlig plate fra Michael McDermott. Litt mer produsert og kanskje litt mer radiovennlig enn de forrige platene, men det er fortsatt tekstene og Michaels fantastiske stemme som er hovedfokuset her – og som gjør platen verdt å bruke tid på.

Kjøp plata hos Michael McDermott eller på iTunes.

“Scars From Another Life”:
[media id=738 width=650 height=20]

“She’s Gonna Kill Me”:
[media id=737 width=650 height=20]

Forrige artikkelRune Berg, Ronnie MAG Larsen & Alex Rinde
Neste artikkelThe Wallflowers – Glad All Over
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here