Hvis du lever i den villfarelse at band som AC/DC, INXS, Crowded House, Midnight Oil, Jet eller Wolfmother er det beste Australia har å tilby av musikk, la meg herved opplyse deg om at du tar remjende feil.
For Australias beste band har alltid vært Cold Chisel. Fra bandet ble dannet i 1973 (den gang under navnet Orange) og de etterhvert tok navnet Cold Chisel i 1974, så har de vært det tøffeste og mest intenst legendariske bandet som har eksistert i The Land Down Under. Platene har solgt både dobbelt og femdobbelt platina (i Australia), og konsertene har rutinemessig vært utsolgte siden tidlig 70-tall.
Når bandet ble oppløst i 1984 så fortsatte platene å selge i bøtter og spann i årevis, og utallige forsøk på å få bandet til å gjenforenes lyktes ikke før i 1998 når de spilte inn platen “The Last Wave Of Summer”, som ble fulgt opp av en lengre turné. Før de tok en ny pause frem til 2003, da de dro ut på en ny turné – fulgt av en liveplate. Bandet hadde deretter en enkelt gjenforeningskonsert i 2005, før de i 2009 spilte for 45.000 elleville fans under nok en enkelt-gjenforening.
Denne kvelden var nok en viktig inspirasjonskilde, for i 2010 begynte ryktene å gå – og i 2011 var Cold Chisel nok en gang på veien. I fjor vinter ble nyheten om en ny plate ble sluppet sammen med nyheten om at alle de gamle platene ville komme ut i remastrede versjoner med bonustracks i bøtter og spann, sammen med et par gamle konsertopptak på cd og dvd.
Når gamle helter rører på seg igjen og så truer med å gi ut nye plater, så står sjelden stemningen i taket her i heimen. Det er langt mellom hver gang den slags påfunn innfrir – så jeg var en smule skeptisk når jeg satte meg ned for å lytte på “No Plans” for første gang. Alt for mye kan gå ravende galt, og de risikerer fint å gjøre seg til skam for et helt kontinent. Når i tillegg originaltrommis Steve Prestwich brått døde av en hjernesvulst i januar i fjor, så var det ikke den beste innledningen bandet skulle få før de startet på den viktigste delen av karrieren sin. Øyeblikket når de skulle bevise at de fortsatt var et band å regne med, og ikke bare en gjeng voksne herrer som dro rundt og planket gamle låter for pengenes skyld.
Og herre min hatt som dette bandet innfrir. “No Plans” er en gjennomført triumferd av en plate, der den legendariske vokalisten Jimmy Barnes bærer platen på sine skuldre med en selvfølge man knapt har sett maken til.
Tittelsporet “No Plans” som åpner platen er en av de beste rockelåtene som noen gang har forlystet øregangene mine, og måten dette bandet fortsatt groover som om de var spillesugne 19-åringer er intet annet enn imponerende. Jimmy Barnes er jo den selvskrevne frontmannen, der hans rivende vokal fortsatt har et spekter som få kan matche, selv i en alder av 56 år – og med en livsstil bak seg som ikke akkurat hadde trening og rolige kvelder som hovedfokus.
Men det er BANDET Cold Chisel som er det viktige her. Gitaristen Ian Moss spiller akkurat alle de riktige riffene, og med begge beina i en bakgrunn fra både heavy-metal og feit blues-rock, så vet mannen hva som funker.
Rytmeseksjonen består av den bunnsolide bassisten Phil Small, og den nye trommisen Charlie Drayton (eks Divinyls), som kanskje har en litt ledigere stil enn Prestwich – men de to høres likevel ut som om de skulle ha spilt sammen i 30 år.
Stort sett alle låtene er som vanlig skrevet av den tangentvirtuosen Don Walker, og er det noe den mannen kan (ved siden av å legge perfekt tangentlyd og groove til riktig låt), så er det å skrive feite rockelåter ogg nydelige ballader, som samtidig har akkurat så mye edge at Jimmy Barnes kan løfte dem til uante høyder uten at det blir platt.
Platen som helhet slentrer avgårde mellom rock, blues, bluesrock og til og med en liten countrysviske i “Our Old Flame”, men uten at det blir ufokusert på noen som helst måte.
For her står høydepunktene i kø, og foruten nevnte “No Plans”, så må vi nevne “All For You” – en ballade som er nesten like nydelig som Barnes’ gamle kremnummer “Flame Trees”. “HQ454 Monroe” kan vi ikke glemme, der Jimmy Barnes kanaliserer sin innerste Elvis som en ekte rockekonge, og vi får virkelig høre hvor tight rytmeseksjonen er i dette bandet.
Og så har vi “The Horizon” da… gåsehud fra topp til tå er den eneste beskrivelsen denne låten trenger. Det er så fantastisk at det er til å grine av, og Cold Chisel beviser hvorfor de fortsatt er Australias beste band, og atter en gang har gitt både samtidige og fremtidige band noe å strekke seg etter.
“The horizon is wider
than it used to be.
I ain’t the boy I used to be.
On a clear day, I can see
all the way to you”
Platens siste spor heter “I Got Things To Do”, og er en låt Steve Prestwich skrev tidlig i innspillingsprosessen, med tanke på at Jimmy skulle synge den. Men etter at han døde så fant man igjen et opptak der han hadde lagt sin egen vokal for å demonstrere melodien – og dette ble lagt til på den endelige versjonen – slik at platen avsluttes av Steve Prestwich.
I juli spiller de i London, på sin første Europaturné siden 80-tallet.
“No Plans” kjøper du på Amazon, australske Sanity (litt billigere enn Amazon) eller på iTunes
Hør “No Plans”:
[media id=636 width=650 height=20]
Hør “All For You”:
[media id=637 width=650 height=20]
Hør “The Horizon”:
[media id=638 width=650 height=20]
