Number Seven Deli er klar med ny plate

I anledning Number Seven Delis nye plate «Toxteth» så tar vi en prat med gitarist og produsent Rune Berg, og kan dessuten by på en eksklusiv forhåndslytt til en av låtene fra platen.

Number Seven Deli platedebuterte i 2003 med den fantastiske «Falkner Street», etter å ha høstet godord for sine livekonserter siden bandet ble dannet i 1997. Andreplaten «Seconds» kom ikke før i 2006, til gode kritikker og med påfølgende turneér over det ganske land. Og så ble det (ganske) stille. I 2009 dukket Rune Berg og Johnny Hide opp på Sommerfesten på Giske under navnet Number Seven Deli – og man ante at noe atter var på gang. Ny plate ble påbegynt, og nå foreligger endelig resultatet.

Rune Berg stiller velvilligst opp og svarer på Musikkbloggens spørsmål:

Den nye platen heter Toxteth. Fortell litt om bakgrunnen for tittelen…

Toxteth er bydelen i Liverpool hvor Falkner Street ligger. I Falkner Street nummer sju ligger Number Seven Deli. Det var forøvrig Falkner Street jeg bodde i da jeg bodde i England.

Vi syntes sjøl at vi rykket tilbake til start med denne plata. Både musikalsk og på andre måter. Vi ville ha en tittel som speilet dette. Dessuten syntes vi denne plata var mer hverdagslig og urban enn de forrige. (Med urban mener jeg altså ikke nødvendigvis minimalistisk interiør i børstet stål, Café del Mar og hvit kaffe i høye glass, men som motsatsen til skog og naturmystikk og slikt. Som de andre platene har hatt innslag av.) Og Toxteth oppsummerte disse tingene på en ryddig måte, syntes vi.

Er dette en form for «back to the basics» for Number Seven Deli?

Absolutt. Musikalsk har vi funnet tilbake til det som forente oss i utgangspunktet; trestemt vokal og fengende poprefrenger, gjerne i kombinasjon med lekende liveinnspillinger.

Hva har dere gjort i tiden hvor det har vært stille fra bandet ?

Vi har blant annet ordnet oss et øvingslokale, øvd, skrevet låter, fått bygget opp eget studio, spilt inn de låtene vi har skrevet i studioet vi har bygget opp, startet plateselskap, og nå altså gitt ut plate på det nye plateslelskapet vi har startet.

Ja, og så har Johnny gitt ut to soloplater, jeg har vært med på å bygge opp et annet studio (på Giske) og gitt ut to plater med The Margarets og produsert plater for andre artister, eksempelvis Robert Post.

Johnny, Per Amund og Simen har dessuten fått seg hvert sitt hus og en hel skokk med barn. Jeg bor fremdeles i en falleferdig leilighet midt i Oslo og har fått meg en liten ulv av plast som heter Hund.

Hvorfor fant dere plutselig ut at dere skulle lage musikk sammen igjen ?

I løpet av innspillingen av «Seconds» (Breakwater Records, 2006) begynte vi å snuse på andre prosjekter, både musikalske og umusikalske, og den samlede energien som ble investert i Number Seven Deli var ikke nok til å drive bandet fremover.

Men allerede før jul 2008 møttes vi og ble enige om at vi savnet å spille sammen, og at vi måtte gjøre noe med saken. Siden vi ikke lenger var verken unge eller lovende, og ikke heller hadde kontrakt med noe plateselskap, måtte vi plutselig ordne med veldig mye rart i tillegg til musikken. Lage øvingslokale, starte plateselskap og bygge studio, for eksempel. Så det tok sin tid.

Men vi gjorde spillejobber hele veien, og øvde og skrev, alle de tingene vi egentlig ville drive med, så det var en slags fremdrift der, den var bare litt vanskelig å få øye på.

Hva kan vi vente oss av Number Seven Deli fremover?

Etter platesleppet har vi tenkt å reise rundt og vise fram musikken vår fra store og små konsertscener her og der. Og så har vi jo plutselig øvingslokale og plateselskap og studio og alt stående nå, så det er vel bare å brette opp ermene og lage ny plate.

Jeg må skryte av produksjonen på den nye plata, har du hatt et spesielt mål når du fullførte den? En «SLIK vil jeg det skal låte» plan?

Takk! Ett av produksjonsmålene denne gangen har vært å finne frem til hvem Number Seven Deli egentlig er, musikalsk sett. Og dermed å tone ned referansene til andre band og artister vi setter høyt.

På «Falkner Street» handlet det mye om å prøve ut alt mulig rart i studio, og siden vi var så ferske, uten andre referanserammer enn de som gjaldt for favorittene i platehyllene våre, ble det fort til at vi bandt oss tett opp mot våre musikalske helter.

På «Seconds» var vi veldig opptatte av å legge fokus på samspill og å prøve å konservere energien vi produserte live, på plate. Dermed ble det mindre koringer og et mer utagerende uttrykk.

Denne gangen ville vi tilbake til det Number Seven Deli opprinnelig var, før alt ble så alvorlig. Vi har lenge vært redde for å bli for myke, eller for lite rocka, for harmoniske. Denne gangen var vi ikke redde for noe. Og det var nok lurt.

Tekstene virker så mye mer modne på denne plata, er det livserfaringen som skinner gjennom, eller er det rein teknikk?

Jeg tenker spesielt på låter som «No More Crushes», «Escapism» og «The Ones We’ve Been Waiting For» – som kan vitne om veldig varierende resultater på kvinnefronten, samt «Old» og «You Say That you Have Lost Yourself», som jo kan tyde på et litt annet fokus enn en del av tekstene på feks «Falkner Street».

Låtene på «Toxteth» er, i alle fall tekstlig sett, mye mindre enn tidligere. Temaene vi tar opp er ikke så storartede, eller fantastiske, som før. Jeg føler at vi zoomer inn mye nærmere på «Toxteth»; det handler gjerne om at jeg ikke vil bli forelsket i den-eller-den jenta, siden livet er greit nok som det er. Eller så kan det være en trøstesang til kjæresten min, som syntes det var meningsløst på jobben en dag. Forskjellige småting som kunne skjedd på en hvilken som helst tirsdags ettermiddag.

Jeg synes disse tekstene komplimenterer musikken vår, som også ofte er liten, og ikke-progressiv.

Vi sier takk til Rune Berg. Fredag kan du lese Musikkbloggens anmeldelse – inntil da kan du høre et par låter fra albumet:

Eksklusivt her på Musikkbloggen Hør nå… hør nå!…
«The Ones We’ve Been Waiting For»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.
 

Og på Wimp kan du høre den nydelige «No More Crushes» 

Forrige artikkelThe Monthly Iceberg: Count On Me
Neste artikkelVideo: Sons Of Bill – Santa Ana Winds
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. […] Men uansett hvor flinke de er til å spille, og uansett hvor bra låtene og tekstene er, så er det koringen som løfter denne platen til de høyder vi visste Number Seven Deli var i stand til å nå. Koringen og produksjonen. For dette er rett og slett bare fint. Veldig veldig fint. Det er musikk som gjør at du sitter igjen med et bredt smil når platen er slutt. Du får lyst til å høre den en gang til, fordi det var bare så FINT å høre på. Ved første gjennomlytting slo det meg også at Number Seven Deli bevisst må ha forsøkt å frigjøre seg litt fra sine inspirasjonskilder, noe jeg også fikk bekreftet i intervjuet med Rune Berg – som man onsdag kunne lese her på bloggen. […]

Legg igjen en kommentar til Number Seven Deli – Toxteth | Hør nå... hør nå! Cancel reply

Please enter your comment!
Please enter your name here