Johbru er artistnavnet til artisten, eventyreren, filantropen og medmennesket John John Bruseth. Jeg vil på det sterkeste anbefale å lese intervjuet vi gjorde med Bruseth, for å forstå mer om hvordan denne platen ble til.
Høsten 2021. Jeg var på Voss for å følge Den Forvitnelege Countryfestivalen, og midt i et nødvendig ærend på det lille rommet i gangen i leiligheten vi leide, fikk jeg en melding fra Rune Berg.
Han åpnet med følgende: “Jeg skal prøve å fatte meg i korthet her, men jeg kunne skrevet en lang avhandling om fyren. Artisten. Du vet sånne mennesker som på en måte lever i en parallell virkelighet, som går her på jorden blant oss og tar bussen og handler på butikken og alt det der, men likevel lever i en egen verden.”
Og så fattet han seg – heldigvis, langt fra i korthet. For han oppsummerte mye av det han kjente til fra Bruseths historie. Så fikk jeg høre to låter han hadde produsert, og jeg ble sittende veldig lenge på det lille rommet – for jeg måtte høre flere ganger. Min første respons var: “Men altså. Første låt gitt RETT i gåsehud, så dette er bestått og vel så det! Dette vil jeg høre mer av!”
Og gjennom små drypp gjennom det siste året har jeg fått høre en singel her, og en singel der. Og for noen uker siden fikk jeg platen. Og satte meg ned for å lytte på den som en helhet.
For det er et poeng her, inne i rablingen min. Kort oppsummert for de som ikke har lest intervjuet med Bruseth – så oppholdt han seg på Zanzibar i forbindelse med en del utviklingsprosjekter han driver der nede. Midt i en liten cowboystrekk på en øde strand kravlet en liten snegl inn i øret hans (!), og fant etterhvert veien til hjertet.
Og Bruseth holdt på å dø. For ingen skjønte hva som feilte ham. Han ble fraktet hjem til Norge, og på sykehuset her forstod han og legene at det nærmet seg slutten. Denne kjennsgjerningen gjorde at han opplevde en del ting som han måtte skrive ned. Han fikk inn en liten gitar, og skrev 30 låter mens livet sakte ebbet ut. Han møtte Gud, en fin gammel dame. Han gjorde opp status over livet sitt, og han skrev ned alt sammen. Til slutt fant de ut hva som holdt på å ta livet av ham, og han overlevde slik at han kunne ta låtene med til Rune Berg i Lydbroderiet for å høre om dette var noe man kunne gjøre noe med.
Og dere kjenner jo meg. Jeg simpelthen elsker stemmer som har levd. Der du hører erfaring og opplevelser i stemmet. Jeg elsker musikk som føles ekte, der artisten deler sine innerste tanker i et forsøk på å forstå seg selv og verden rundt litt bedre. Det genuine og det ekte. Og dette leverer Bruseth så til de grader.
John John Bruseth hadde to store hits tidlig på 80-tallet, spilte inn plate med den absolutte a-stallen av norske musikere – og droppet å gi den ut, for å istedet dra til Hawaii for å bli beach bum. Igjen – historien er for utrolig til å kunne fortelle en kort versjon, du finner mer i intervjuet vi laget tidligere i uken.
Kommer hjem no har blitt et aldeles overveldende vidunderlig album. Med folk som Rune Berg, Åge Reite, Johnny Hide og Rudi Myntevik i ryggen så har det hele fått et produksjonsmessig nivå som er uovertruffent. Rune Berg har valgt å følge innholdet i tekstene når han har bygget lyden. Han har ikke falt for fristelsen av å polere og pynte det til. Det er rått, litt skittent og veldig veldig nakent og ærlig.
Stemmen til Bruseth er i sentrum. Det er mengder med luft rundt stemmen, som gir rom til at tekstene får fokus. For det er tekstene som er det viktige. Instrumenteringen sparsom, men helt perfekt balansert. En rå, og skitten gitar kan understreke følelsen i én låt, mens en akustisk gitar bærer vokalen frem i en annen, og et lite piano bygger crescendo mot poengene i en tredje.
Tekstene er selvutleverende, selvransakende og så nakne og ærlige at det kunne blitt ubehagelig å lytte til. Men hele veien føler du at dette er reise der du er en velkommen kompanjong, og denne følelsen av å være en del av Bruseths eksistensielle opphør – og, naturlig nok, videre liv – er en ganske utrolig opplevelse.
Underveis forteller han om livet sitt, han tar avskjed med familie og venner, og hele veien er det så tydelig at selv om han ikke føler at han er ferdig – så føles det som om han har akseptert og innfunnet seg med situasjonen. Og så får han oppturen med å få livet tilbake. Og dobler sine anstrengelser for å gjøre verden rundt ham til et bedre sted. Alt dette, og mye mye mer, finner du i tekstene på Kommer hjem no. Jeg gjør i hvertfall det. Du finner kanskje andre ting, for i tekstene hans finnes det noe for alle. Du må bare lytte…
Og du – tro for all del ikke at dette er en trist misære som bare ruller seg i tungsinn. Dette er samtidig en særdeles positiv og livsbejaende plate. Den er like mye en feiring av livet og ikke minst det livet Bruseth har levd, som et dypdykk i hva man føler når livet er ved slutten.
Den seks og et halvt minutter lange “På stasjonen” som åpner plata legger grunnlaget. Et regnvær. Et piano låter som Ray Manzarek i “Riders On The Storm”. Og Bruseth som forteller om ting han har opplevd, forkledd som ting han kunne tenkt seg å gjøre, der han ligger i sykehussengen.
No står e her, fortsatt
E kommer bare ikke på
No, no e det alt for seint
E har sett siste toget gå
“Bevegelsens stillhet” har dette livsbejaende, positive jeg snakket om. En rein kjærlighetserklæring, og en forsikring om at han skal være der. Full av nydelige, små poetiske linjer.
E skal løfte de om du går i kne
Hive de over skuldra mi,
bære de med.
—————
Som å løpe hekk med Winnerbäck
og Angelina Jolie
Lytt til teksten på “Bare de å me (når natta den er over)”. En tilsynelatende enkel kjærlighetssang, som egentlig er en rein hyllest til et levd liv – og en bekreftelse på å ha funnet sin plass i verden og sitt eget liv. Dette var den første låten jeg fikk høre fra prosjektet, og gir meg fortsatt gåsehud.
I en linje fra “Bedre og bedre” beskriver Bruseth seg selv, og på mange måter livet sitt. “E va gæærn i går, men enda verre ska e nok bli”. Og linjen kommer godt med, for i “Inne på teppet” så blir han kalt inn for vurdering fra høyeste hold. Gud, som dukket opp på rommet hans da han lå på sykehuset er på plass. Den fine, gamle damen oppsummerer livet hans, og ser på plusser og minuser.
Etter møtet med Gud setter Bruseth seg ned og ser på hvor det hele startet i “En liten en (med alt for store tender)”. En aldeles vidunderlig gitarsolo fra Rune Berg, og deilig koring løfter låten til de høydene lille John i Ålesund drømte om den gangen han var liten, og hadde alt for store tenner.
Jeg elsker som dere skjønner denne platen, tekstene og hele historien rundt. Men låten som virkelig slenger meg i bakken og fortsatt knekker meg er “Kongen av ingenting”.
I desember i fjor fikk jeg en melding fra produsent Berg, som ønsket input på om det bare var han som møtte kjenne på følelsene sine. Jeg vet ikke om det var mitt eget møte med egen mortalitet tidligere den høsten som gjorde det hele så sterkt, men jeg gikk rett i veggen.
Teksten er så intens, og så kraftfull. Og produksjonen til Rune Berg gir låten absolutt alt. Bruseth har akseptert at livet på jorden er ved slutten, og setter ord på det på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt maken til. Jeg griner fortsatt som en unge når jeg hører denne låten, den er noe av det nydeligste jeg vet.
En ting vil for alltid være sant
Og det er det at e elska de
E elska de mer enn alt.
Tinga mine e pakka,
å e drar rundt klokka tolv
Romskipet står klart,
og alt skal vær under kontroll.
Så blir e skjøte ut i mørket,
Uten stjerne omkring,
Ut dit kor e blir Kongen av ingenting.
Som et postulat kommer “Kongen i rommet” smygende inn. Opprinnelig avslutningen på “Kongen av ingenting”, men den tok sin egen form, og er bar en instrumental beskrivelse av det uendelig rommet der ute, etterpå.
Gitaren til Rune Berg. Pianoet til Åge Reite. Måten de fyller hele verdensrommet. Det er utrolig at musikk kan få en til å føle slik.
Den første av de to låtene som avslutter Kommer hjem no er “Gammal skjeiv giraff” – som har noen av de herligste linjene på hele platen. Her slipper virkelig Bruseth seg løs og leker med ordene, og linjen “Så stod vi der, med haudet oppi ræva på en gammal skeiv giraff” gir deg hikstelatter – selv med “Kongen av ingenting” som bakteppe. Tittelsporet “Kommer hjem” namedropper Steve Harley, og er den perfekte avslutning. Kjærligheten, livet, slutten og starten. Alt på en gang. Livet til Bruseth oppsummert i en aldeles nydelig tekst.
Jeg er jo ikke helt tjukk i huet. Jeg forstår jo hvorfor denne platen treffer meg som den gjør. Jeg håper at du også vil finne noe her som treffer deg. For tekstene til John John Bruseth er virkelig noe som fortjener din oppmerksomhet. Sett deg ned og virkelig lytt. Dette er ikke musikk som du kan haste forbi, dette må lyttes til og funderes over.
Inntil videre er Kommer hjem no kun ute digitalt, men håpet er at vinyl vil bli et alternativ om ikke alt for lenge.
