Det var et glissent Garage som ventet Otis Gibbs denne søkkvåte onsdagskvelden i oktober. Men for en fantastisk kveld de heldige i publikum fikk servert på et gullfat helt fra Wanamaker, Indiana.
Et titalls forhåndssolgte billetter var ikke veldig lovende, men jeg vil anslå at det var omkring 50 personer i lokalet. Og det mest imponerende var at du kunne høre en knappenål falle. Fra Otis Gibbs introduserte seg selv “Ladies and gentlemen. Please put your hands together and welcome, all the way from Wanamaker, Indiana: Mr. Otis Gibbs” så hadde han publikum i sin hule hånd.
Konserten på Garage var den fjerde siste på en 6 uker lang turné som har sendt Otis Gibbs på kryss og tvers i Storbritannia, Tyskland og Sverige til stort sett utsolgte hus. Og fra han startet med “Ain’t Nothing To Do Round Here Tonight” så var publikum med på notene. Det var helt tyst både når Otis sang og når han fortalte sine historier mellom låtene. Fokuset var denne kvelden på platen “Grandpa Walked The Picketline”, og han spilte langt flere låter derfra enn fra “Joe Hill’s Ashes”, eller noen av de eldre platene for den saks skyld. Totalt 6 av de 12 låtene fra “Grandpa” ble fremført i løpet av konserten.
Vi fikk høre historier om hans barndom i Wanamaker, om “Tractor Day”, den berømte uteliggerhistorien og selvsagt om karrierestarten på den lokale Saloonen under oppsyn av “Onkel” Briscoe – som også er gjenfortalt i intervjuet jeg gjorde med Gibbs i sommer.
Otis Gibbs har en evne til å fange sitt publikum som både er unik og helt essensiell når han reiser rundt alene med kassegitar, og kombinasjonen av de sterke tekstene og personlige historiene er mye av hemmeligheten her. At han har en sjarmerende underfundig sans for humor skader heller ikke, og gjør hele opplevelsen sterkere. Vi fikk for eksempel høre om hvor stolt han ble når den 12 år gamle sønnen til konsertarrangøren i Irland fortalte at han var “nesten” like bra som Linkin Park. Etter at han sjekket opp hvem denne Linkin-fyren var hos Mr. Google så var han ikke like fornøyd…
Da han så stoppet opp midt i låter for å posére når folk tok bilder var stemningen satt for resten av kvelden, og folk humret og lo og koste seg.
Det var selvsagt ikke bare moro, vi fikk for eksempel høre bakgrunnen for låten “Something More”, som han skrev til en venn som døde så alt for tidlig, men også som en refleksjon over egen mortalitet.
Og ikke minst fikk vi historien om hvordan han på en Bed&Breakfast i Irland gikk fra å være Otis Gibbs, gitarist og artist – til Olaf, Islandsk botaniker – som selvsagt medførte trampeklappen “Olaf! Olaf! Olaf” etter konserten.
Som vanlig ba han også om ønskelåter (og fortrinnsvis låter han har skrevet selv). Ikke et eneste rop etter Creedence, men jeg fikk mitt ønske om “Ain’t Nothing Special” – og en annen fikk oppfylt ønsket om “Get Me Out Of Detroit”, komplett med historien om hvorfor låten ble skrevet.
Da han etter en time og 20 minutter avsluttet konserten og vandret ut blant publikum med kassegitaren mens han spilte “Charles Bridge Tonight” så var det en magisk avslutning på en fantastisk kveld i trubadurens hule.
Og etter konserten fortalte han meg at den nye platen er ferdig innspilt, og kommer ut i løpet av vinteren. Vi gleder oss!
“Ain’t Nothing Special”: (fra en huskonsert i Tennessee i 2008)
[media id=416 width=650 height=418]
Spilleliste:
1. Ain’t Nothing To Do Round Here Tonight
2. Where Only The Graves Are Real
3. Caroline
4. Small Town Saturday Night
5. Sweet Thing
6. Damn Me
7. Joe Hills Ashes
8. I Walked Out In The River
9. Ain’t Nothing Special (request)
10. Long Black Thunder
11. Preacher Steve
12. Something More
13. The Town That Killed Kennedy
14. Get Me Out Of Detroit (request)
15. To Anyone
16. Kansas City
–ekstranummer–
17. Charles Bridge Tonight
