Musikkbloggens gode venn Eddie Christiansen fulgte Bob Walkenhorst rundt på hans eksklusive sommerturné i Norge, og her er hans rapport fra Risør, torsdag 21. juli:
Bob Walkenhorst – den ferierende musikeren fra Kansas City, har lagt det litt respektløse publikummet i Skien bak seg og er klar for en ny scene. Bakgården Restaurant i Risør er en liten oase omkranset av trebebygning. Denne torsdagen viser restauranten seg fra en litt uorganisert side da det er mye styr med de reserverte plassene og maten er ikke på bordet før Bob egentlig skal opp på scenen. En halvtimes utsettelse er løsningen, og snart vil alt kaos være glemt for de 55 gjestene i Bakgården.
Kl 20 dras oppmerksomheten mot scenen av dempede munnspilltoner og taktfast banking på gitaren, deretter driver vi nedstrøms med Bob ved roret.
Kontrasten fra onsdagens konsert i Skien er påtakelig, her er det ingen forstyrrende kakling, skråling eller hoing fra overstadig berusede mennesker, selv ikke “bilmekaniker Glenn Rodney Skog” eller Geir Schau som han egentlig heter, viser annet enn ærbødig respekt for Bob og hans musikk. Som belønning får et lyttende publikum en oppvisning i trubadurkunsten, med historier og småprat mellom inspirerte fremføringer av egne og andres låter.
25 minutter ut i settet får Bob selskap på scenen i form av sin datter Una.
Historien er full av artistfedre som dytter mer eller helst mindre talentfullt avkom frem i rampelyset, men i kveld får publikum oppleve noe så sjeldent som ekte talent i startgropen. Una Walkenhorst overbeviser stort med både stemme, innlevelse og låtskriveregenskaper.
En vakker versjon av Johnny Flynns “The Water” fremføres i duett med pappa Bob før Una overrekkes sin fars velbrukte kassegitar og hennes egenkomponerte “Time” griper langt inn i sjelen til de oppmøtte. Her er det intet fool’s gold men ekte gull som graves frem fra den rike talentåren i familien Walkenhorst. En tydelig stolt far sender sin datter av scenen med et kyss på kinnet før han atter tar kommandoen over scene og publikum.
Etter en kveld fylt av kremlåter er det noe så sjeldent som en vellykket Elvis cover som er prikken over i’en. Strippet ned til essensen av den såre teksten gjør Bob en under huden versjon av Suspicious Minds som gir ståpels og mere til hos publikum. Dette er stort artisteri!
Som det sto på noen eksklusive T-skjorter: “If you don’t like Bob, what’s your fuckin’ problem?”
Eddie Christiansen
Se og hør “Suspicious Minds”:
[media id=309 width=650 height=418]
