fbpx

The Rainmakers – 25 ON

The Rainmakers er endelig tilbake på plate. I forkant av den kommende Norgesturneen så har de laget platen “25 ON”.
Og vi kan i første omgang takke fjorårets publikum på John Dee i Oslo for at tanken om en gjenforening atter vokste fram i bakhodet til Bob Walkenhorst.

For de som følger bloggen så vet de at The Rainmakers har en høy stjerne hos innehaveren, noe som deles med en rekke mennesker som vokste opp på midten av 80-tallet.

Der jeg vokste opp var The Rainmakers større enn Stones noen gang har vært noe sted, og det var ikke få band som stod på øvingslokalet og planket  “Downstream”, “Nobody Knows”, “Let My People Go-Go” og “Drinkin’ On The Job”… for i Norge hadde The Rainmakers av en eller annen grunn en helt spesiell posisjon.

Platene solgte, konsertene var alltid utsolgt og bandet visste å sette pris på sine norske fans. En liveplate som fikk navnet “Oslo – Wichita Live” skulle være et tydelig tegn på det. Og når “Flirting With The Universe” i første omgang kom ut kun i Norge så var det klart for alle at Norge og The Rainmakers hadde et helt spesielt forhold.

Men etter flere år med suksess i Norge så tok det liksom aldri av andre steder. Fanbasen i USA var stor, men alt for spredt på et digert kontinent. Bandet ble først oppløst i 1990, men gjenforentes i 1994 og laget platen “Flirting With The Universe”. Bassist Rich Ruth ga seg i 1995, før platen “Skin” ble det siste vi hørte fra The Rainmakers. En påfølgende turné i support av plata foran et ekstatisk norsk publikum ble svanesangen – og så ble det stille.

Internett var kun i startgropa, så det var lite å høre fra Rainmakersleiren før Bob Walkenhorst ga ut sin første soloplate, “The Beginner” i 2003. Etterhvert begynte det å dukke opp en del konsertopptak av The Rainmakers på arkivsiden archive.org, og det viste seg også at Bob spilte jevnlige konserter  på en bar i Kansas City – som også ble lagt ut på samme sted. Så de verste abstinensene ble dekket.

I 2009 kom plata “No Abandon”, som han ga ut sammen med mangeårig musikerkompis Jeff Porter, og i 2010 var Bob Walkenhorst plutselig tilbake i Norge på turné. Fantastisk mottagelse landet rundt var inspirasjonen han trengte for å vurdere en gjenforening av bandet.

En telefonrunde viste at alle så nær som Steve Phillips var klare for å dra på tur igjen, og norgesturné ble spikret. Og plutselig skrev også Bob Walkenhorst Rainmakerslåter på løpende bånd. Det måtte bli plate av det, og de samlet seg i hjemmestudioet til trommis Pat Tomek for å lage “25 ON”.

Resultatet kan vi trygt si er en oppvisning i hvordan et band kan ta tilbake sin egen, velkjente sound etter så mange års fravære. For dette er umiskjennelig Rainmakers! Det låter som om de aldri skulle ha vært borte fra platetallerkenen.

Bob Walkenhorst skriver fortsatt kanonlåter, og fra platen starter med utropet “ONE, TWO, THREE!” før låten “Given Time” trøkker seg vei gjennom øregangene dine så er dette en låtmessig triumfferd fra start til slutt.

“Wash me clean in the blood
Of a rock n’roll band before the flood
I will be your friend, nothing less
Nothing more, nothing better than”

For det er så absolutt låtene som er styrken på denne platen. Tekstene er gjennomgående sterke, og leverer på det nivået vi forventer av The Rainmakers – og ikke minst når vi sammenligner med låtene på den glitrende “No Abandon”. De fleste av disse nye låtene kunne sklidd rett inn på hvilken som helst av de 4 første Rainmakersplatene.

Høydepunkter (for meg) er, foruten nevnte “Given Time”; balladen “My Own Bed” og platens kanonrocker “Missouri Girl”. Når de overgår god gammel form på “These Hills”, så er det som å bli transportert tilbake til et nachspiel i 1990.

“Show me these hills and I’ll show you honest people
That don’t judge you by your words
They judge you by your deeds
They don’t swallow no promise
From some big corporation
They follow the promise of the soil and the seed”

Jeg har dessuten veldig sansen for “Like Dogs”, der Bob tar et oppgjør med personer som bare bringer med seg negativitet, og henger dem på en knagg under overskriften “Liker Ikke Hunder”;

“If you don’t like dogs what’s your fuckin’ problem?”

Platen har på en måte to avsluttende låter, den første er “Last Song Of The Evening”, der han setter seg i posisjonen til en mor som synger om livet sitt på det som kan virke som hennes siste natt. Samtidig så trekker denne paraleller til en tidligere Rainmakerslåt, “Carpenter’s Son”, når kvinnen i teksten legger seg ned for siste gang og forventer å våkne i “a carpenter’s arms”.

It’s the last song of the evening
Everything turned out alright
Love came down and found me
Now it’s the last song of the night

It’s getting late, that’s what the weatherman said
I’m dog tired and I’m ready for bed
I’m pulling up the covers all alone
But I’ll be waking up in a carpenter’s arms
My children’s children won’t miss that’s true
But I guess I did what I came here to do”

Det eneste jeg har å utsette er at det nok har gått litt fort under produksjonen, og lydbildet har blitt litt for “smalt” for min smak. Det funker ok i et headset eller på bilstereoen, men på et skikkelig stereoanlegg så blir lyden alt for komprimert og “radiovennlig”.

Men det får heller være detaljer som vi satser på blir rettet opp til neste plate. For det kan bare ikke stoppe her… for som Bob sier i platens siste låt, “Go Down Swinging”:

“If I go down, I’m gonna go down swinging
If I grow old it won’t be gracefully
I’m gonna trip and fall
And pass it off as dancing
I’m gonna croak and moan
Say it‘s a new kind of singing
I’m gonna go down swinging”

Velkommen tilbake, Rainmakers – jeg håper virkelig det ikke blir 12 år til neste plate!

Kjøp plata idag på MP3, og på CD fra fredag.

Siste artikler

Lest dette?