fbpx

Ryan Adams & The Cardinals – III/IV

Omsider er den her! Den første seriøse utgivelsen i stor skala fra Ryan Adams eget plateselskap PaxAm. Ryan Adams & The Cardinals – III/IV.

Og i år kom julekvelden tidlig. Offisiell utgivelse 13. desember. Og kombinert med Kasey Andersons utgivelse “Heart Of A Dog” fra idag så er vel dette en av de sterkeste ukene i 2010.

Jeg har hatt denne platen gående en ukes tid, i et forsøk på å skrive en anmeldelse den fortjener. Det er ikke enkelt. Men la oss bare koke det ned til at platen rett og slett er en triumf.

Når vi samtidig vet at Ryan er i full gang i studio der han jobber med nytt materiale, så er det fantastisk å få en slik plate for å rett og slett døyve det verste savnet.

Prosessen bak denne plateutgivelsen er beskrevet opptil flere ganger her på bloggen, men for de spesielt interesserte så er det bare å gjøre et søk på “Ryan Adams” i søkeboksen oppe til høyre.

Det er etterhvert et velkjent faktum at Ryan Adams står høyt i kurs hos Musikkbloggen. Stemningen stor dermed i taket når Ryan bestemte seg for å komme tilbake fra sin selvpålagte pensjonisttilværelse. Etter noen testrunder med vinyl- og digitalsingler, ga han ut den skikkelig bråkete LPen “Orion” for en tid tilbake i begrenset opplag. Som en test på hvordan platesalget ville fungere..

Så befant han seg plutselig i studio, og fortalte verden at han for det første kom til å gi ut det meste han har liggende i arkivet, samtidig som han ville gi ut nytt materiale.

Og først ute av det seriøse materialet er da etterlatenskapene etter bandprosjektet The Cardinals, som var på topp når Ryan pensjonerte seg. I 2007 gikk Ryan & The Cardinals i studio for å lage platen “Easy Tiger”. To uker ble til to år, og i typisk Ryan Adams manér; over 60 innspilte låter.

Hvordan låter så plata?

Dette er rett og slett Cardinals slik de låt når Ryan førtidspensjonerte seg. Hvis man trenger noen knagger å henge det på, så kan vi nevne “Love Is Hell”, “Cold Roses” og “Cardinology” som referansepunkter.

Dette er rock’n’roll!

Jeg har slettet fire-fem forsøk på anmeldelser av denne platen, så jeg gjør det så enkelt at jeg bare deler mine tanker etterhvert som platen skrider frem. Så  istedenfor å anmelde platen som helhet, her er rett og slett en gjennomgang av platen låt for låt.

Fra første linje i første låt – “Breakdown Into The Resolve” så er dette Ryan Adams slik vi kjenner ham på sitt aller beste. “Breakdown” er rett og slett får en oppsummering. Pensjonisttilværelsen, sammenbruddet og han nevner også “into the black hole”, der Blackhole er navn på en av platene som ligger klar til utgivelse.

“Hi!
Hello! It’s me again,
don’t worry, I’ll talk slow!

So, 
You probably heard I went away
Where do we start, oh I know. 
From the breakdown!
Into the fall.
The breakdown, into the black hole”

Neste låt er “Sweet Candy”, med de herligste gitarriffene du kan tenke deg. Den rocker over i “Wasteland”. Der de låter omtrent slik jeg tipper Coldplay skulle ØNSKE de klarte å høres ut.

Det er også tydelig at på dette tidspunktet var ikke stemmen til Ryan den sterkeste. Han sliter litt på de høye, kraftige punktene. Sammenlignet med den nylige live-opptreden han hadde der stemmen er bedre enn den noen gang har vært så er det ganske spesielt å høre hvordan en energisk Ryan samtidig høres litt sliten ut.

Og det er viktig å hele tiden være klar over at dette er Ryan FØR pausen. En pause som har gjort ham bedre enn noen trodde ville være mulig.

Sounden fortsetter i “Ultraviolet Light”, der han høres nesten desperat intens ut. Når han så tråkker til med den fantastiske “Stop Playing With My Heart” så kan man ikke annet enn å sette seg stille ned i et hjørne med krampe i munnvikene fra det intense smilet man pådrar seg.

[media id=115 width=650 height=20]

De tillater seg litt leking i “Lovely And Blue”, men øser raskt på litt mer rock’n’roll. Fuzzgitarer, 70tallskeyboard og spredt psykedelia skifter vi bekjentskap med på “Happy Birthday”.

“Happy Birthday,
I’m your birthday cake”

Han fortsetter med “Kisses Start Wars”, der han virkelig får vise frem at det faktisk finnes spekter i stemmen hans.

Og hva skal jeg si om “The Crystal Scull” ? Låten er noe av det beste han har gjort, og hadde ikke gjort seg bort på Heartbreaker (dog i en litt annen produksjon).

Et skikkelig 80-talls epos med funky gitarer og tunge syntesizere avslutter “III”, i låten “Users”. Avslutningen er forøvrig tungt inspirert av arkadespillene han har et helt rom av.

Del to, plata “IV”, starter med “No”.

“Something is wrong
something is wrong.
Something that was making me feel good
is not.”

Et snev av punkrock tar kontrollen i den sammensatte “Numbers”. Deretter er plata en endeløs opptur som starter med knallåten “Gracie”. Gitarene som tar ansvar her er rett og slett fantastiske.

Og er det egentlig mulig å skrive tøffere låter enn “Icebreaker” ? Gitarene her sier nei!

“Sewers At the Bottom Of The Wishing Well” er en tur gjennom rockhistorien. Både country, 70-talls rock, funk og moderne pop er smeltet sammen i en gitarvegg som Cardinals var mestere på.

Og så kommer dne da, nok en av de rolige låtene som har definert Ryans karriere. Og her gjør han det bedre enn på lenge. I den aldeles fantastisk nydelige “Typecast” viser han at han fortsatt kan skrive om damer, og har elementer av crooner i seg når han gjør en nydelig duett på referenget:

“Typecast,
we play loosers who keep falling in love,
with the wrong ones.”

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Ryan Adams er vår generasjons Bob Dylan. Og tekstene på denne platen er helt sinnsykt bra.

Noe han atter beviser på neste låt, “Star Wars” som kunne passet rett inn på Sondre Lerches “Duper Sessions”. Til tider så synger han også som den lille Lerchefuglen fra Bergen på denne låten.

Den blir fulgt av “My Favourite Song” før de bestemmer seg for å blåse av oss det gjenværende håret på rockeren “P.S”. Herlig!

Min favorittlåt på platen er ikke overraskende den countrypregede balladen “Death And Stars”, en av Ryans aller sterkeste låter noen sinne. Han synger som en gud, og låten kunne sklidd rett inn på countryplaten “48Hours” eller rett og slett på “Gold”.

[media id=114 width=650 height=20]

“IV” avsluttes med nok en låt med litt psykedelisk punk-feel i “Kill The Lights”.

Og så sitter vi igjen her, og har egentlig lyst til å holde pusten i håp om at det skal tvinge Ryan til å få litt fortgang i de nye utgivelsene sine.

For jeg er rett og slett på Ryan Adams-kjøret igjen. And it feels GOOD!

Løp og kjøp, platekompaniet.no har den på LP, CD og MP3.

Siste artikler

Lest dette?