En av de beste platene noen sinne utgitt i Norge. The Rambelins andre plate er forøvrig også på den listen. The Rambelins sier du ? Hvis vi sier Kyrre Fritzner er det kanskje flere som nikker gjenkjennende.
Suksessprodusenten Fritzner flyttet på et tidspunkt til Bergen – den gang var han hverken suksess eller produsent, da var han bare Kyrre. Han møtte etterhvert Finn Gunnar Bårdsen, Kjetil Melkersen, Ketil E. Pedersen og Richard Strømsnes.
Denne gjengen dannet bandet Uncle Sam’s Wigwam Party, og spilte musikk i retning amerikansk rock type Aerosmith og deromkring. Finn Gunnar Bårdsen ble etterhvert erstattet av Yngvar Flatøy (senere Logikal).
Fritzner hadde også mer enn en finger med i spillet når Garage ble et sted å regne med for rockehungrig ungdom i Bergen. Men før han ble kaffekoker i Rodeløkka Studios, så var det altså musikerkarrieren som opptok all tid.
Uncle Sam’s Wig Wam Party, etterhvert Wig Wam Party, flyttet til Oslo, og var litt på søken etter sin egen identitet.
Jeg husker at de ble booket til Kalvøya i 1993, på selveste Neil Young dagen. Skuffelsen var stor når jeg leste på plakaten på Kalvøya at de var erstattet av et band ved navn “The Rambelins”.
Dette her var jo før internett, så all info kom via noe vi den gang kalte “aviser” og samtaler med andre musikkinteresserte. Informasjonen om at det jo var Uncle Sam’s som hadde byttet navn hadde ikke nådd dalstroka innafor.
Ikke at det gjorde noe, for det var jo heller ikke det samme bandet. Musikalsk that is.
Til tross for en UTROLIG lang og våt kveld på festivalcampen dagen før, så var det tydelig at The Rambelins var gode greier. Og når debutplata kom ut var jeg overbevist.
The Rambelins hadde blitt et semiakustisk band med referanser til både pop, country og irsk folkemusikk. Men uten å være blåkopier av noe som helst, så hadde de klart å lage seg sin helt egne stil – som låt forskjellig fra alt annet.
Og det var selvsagt, og heldigvis, plate på vei! “Into The Woods” var innspilt i Stockholm, og var klar i butikkene tidlig på høsten 1993.
“Into The Woods ” er en utrolig stemningsfull plate, full av glitrende låter, gode harmonier, fantastiske melodier og det er bare så overtydelig hvor Fritzner har lagt grunnlaget for produsentsuksessen. Det gjemmer seg små godbiter overalt i låtene. En snedig liten gitarsolo her, en fjong liten felesnutt der – og litt mandolin lirker seg innimellom, før det kommer et kjapt elgitar-riff, fulgt opp av et kjapt lite trekkspill. Dessuten er jo Fritzner er en skremmende god vokalist.
Det viktigste med Rambelins er uansett bandfølelsen. Du hører at dette er ting som er laget av folk som virkelig koser seg og kan spille og leke med musikken.
Låter som “What A Night That Was”, “Something For The Kids”, “Into The Woods” er så pent spilt og glitrende produsert at det er en fryd. Plata er noe så sjeldent som blottet for dødpunkter. Alle låtene fungerer, og ikke minst fungerer de SAMMEN som en plate. Slik kunne altså verden være før singlekjøret startet.
Dette er en av de aller aller fineste platene jeg vet, og er anbefalt sommermusikk for alle og enhver.
Hør “What A Night That Was”:
[media id=24 width=650 height=20]
Hør hele platen på Spotify.
Husker jeg hadde denne på kassett dengang da. Kjøpte den (i Platebaren på Grønland!) mest fordi han produserte «Neste sommer», det var i de dager da jeg tenkte at likte jeg A, måtte jeg like B. Den ble riktignok ikke spilt så mye, da jeg var på vei inn i den obligatoriske metal-fasen av livet. Fikk derimot et innfall om å lytte til den på Spotify her om dagen, og dæven, så hyggelig det var. En glemt skatt, dette her. 🙂
Godt å høre at vi kan være til nytte 🙂