Drive-By Truckers – American Band

The times they are a-changin’…

We’re going through a dark time in our country. I guess the whole world is – it’s a very troubling period. – Patterson Hood

Musikk har alltid vært en uttrykksform som mer direkte enn noen annen kunstretning fungerer som en samfunnsrefser. Pete Seeger, Woody Guthrie, Bob Dylan, Bruce Springsteen og mange, mange flere amerikanske artister, de har det til felles at de har latt pennen skrive ut sin kritikk av amerikansk politikk, av all forskjellsbehandling, fattigdom og klasseskille. Vietnamkrigen, Golfkrigen, skoleskytinger, kommunistjakt, muslimhat, slavetiden, raseskille, deportering, nedslaktingen av indianerne, atomalderen… Dette er bare noen av de mest ekstreme og mest kontroversielle epoker og hendelser på veien mot det som fortsatt kalles «land of the free».

Det bør ikke komme som en overraskelse på de som har fulgt Drive-By Truckers i noen år nå at bandets to hovedmedlemmer er ganske så samstemt om sine politisk liberale og Bernie-vennlige standpunkt. Deres nyeste album har et cover som viser det amerikanske flagget på halv stang i et grånende hav av tomhet og heter American Band. Dette albumet handler om saker som er mørke og vonde, saker som bør løftes fram i lyset. Drive-By Truckers tar på seg den tunge oppgaven med å fortelle det amerikanske folket og USA’s politikere hvordan de alle må ta mer ansvar for å rydde opp i all brutaliteten og diskrimineringen som skjer rundt i landet deres til daglig. Drive-By Truckers forsøker med dette albumet, og med sin posisjon i det musikalske landskapet, å fortelle at man ikke kan bygge velferd, trygghet og rettferdighet dersom man i utgangspunktet har et hatsk forhold til enkelte grupper i samfunnet.

Skal man først refse og kritisere, så hjelper det ofte med litt temperament for å få oppmerksomhet. Mike Cooley og Patterson Hood har fått nok av politidrap og hat, åpenlys rasisme og amerikanske våpenlover, og denne gangen kaller den en spade for en spade. Noen måtte ta bladet fra munnen denne høsten, noen måtte fortelle om mye av det som er riv ruskende galt i det amerikanske samfunnet. Det ble Patterson Hood, Mike Cooley og resten av Drive-By Truckers sin oppgave og de gjør det med sin egen folkelige stil, men med en ufiltrert, brennheit og opprørsk råskap og et intenst nærvær i låtene sine. Det var litt ekstraordinært temperament som skulle til for at verdens beste band tente på alle plugger og laget sitt beste album siden Dirty South fra 2004. 

#Les alle våre artikler om Drive-By Truckers

De to låtskriverne skrev låtene til American Band på hver sin kant av landet, Cooley på hjemmebane i Alabama og Patterson i sin nye hjemby Portland, Oregon. Låtene er testet ut underveis på bandets konserter i USA i løpet av dette året og bandet gikk rett fra turnebussen og inn i studio for å gjøre opptakene til albumet. Produsent David Barbe stod klar og tok i mot et band som var så spillevarme og samspilte som de aldri har vært før. Ni av sporene hadde de i boks i løpet av de tre første dagene i studio. Slik blir det bra album av og American Band er en bekreftelse på akkurat det.

Mike Cooley har i løpet av sin karriere utviklet sine låtskriverferdigheter til i dag å være den mest potente rockelyristen som finnes der ute. «Ramon Casiano» heter låten som starter vidunderet av en plate som American Band er. Casiano er den Casiano som i 1931 ble skutt og drept ved grensen i Laredo, Texas, i det han forsøkte å komme seg over til amerikansk side av elven. Femten år gamle Casiano ble skutt av Harlon Carter som senere ble frikjent for drapet på grunn av saksbehandlingsfeil, men som på 80-tallet innrømmet at det var han som stod bak drapet. Carter er den samme som på slutten av 70-tallet som leder for NRA, jobbet sterkt for at det som er blitt dagens våpenlov i USA ble innført, samtidig som han var sterkt delaktig i å hjelpe Ronald Reagan fram til det hvite hus. Cooley skriver skarpere enn noen gang tidligere og uten å nevne Carters navn ender han låten med et stikk til dagens situasjon i grenseområdene mellom Mexico og USA.

It all started with the border and that’s still where it is today
Down by the sister city’s river what for sure no one can say
but killing’s been the Bullet’s business since back in 1931
Someone killed Ramon Casiano and Ramon still ain’t dead enough

Hvis du trodde at bandet leverte ut sine tyngste skyts i første låten på albumet, så blir gitarriffene enda mer brutale i neste låt. Patterson Hood har laget sin råeste låt siden «Lookout Mountain», og «Darkened Flags at the Cusp of Dawn» er med sine tunge riff samtidig en kryptisk sak om hvordan den erketypiske amerikaneren håndterer all dritten i sin egen bakgård. Men det er muligens et ørlite glimt av lys her helt mot slutten, kanskje er det håp om vi tar affære snart og rydder opp.

The baggage that you take defines the things that you become

Første låten som ble sluppet fra albumet var en rocka sak med tittel «Surrender Under Protest» av Cooley. En låt som ble til som følge av skytetragedien der rasisten og nynazisten Dylann Roof skjøt og drepte ni svarte personer under en gudstjeneste i Charleston i South-Carolina. Låten er direkte inspirert av borgerrettighetsforkjemperne sin heroiske innsats for å fjerne sørstatsflagget fra offentlige bygninger i South-Carolina. 

Skytevåpen og våpenlover er dessverre et tilbakevendende og underliggende tema i mange av låtene på American Band. I «Guns of Umpqua» har Patterson Hood gått til verket med tanken på å synliggjøre de enorme kontrastene mellom livet som ungdom og voksen, med alle de tusentalls muligheter livet har å by på, og de tragiske og unødvendige skoleskytinger som USA opplever om og om og om igjen hvert eneste år. Denne låten refererer helt konkret til skytingen som fant sted på Umpqua Community College i Roseburg, Oregon. En lærer og åtte elever mistet livet, i tillegg til at gjerningspersonen tok sitt eget liv. Det er ikke gått et år siden hendelsen og det er fortsatt like brutalt å lese og høre om. Låten er fortalt sett fra lærerens sted og er så intens mot slutten at det går kaldt nedover ryggen i det vi hører Patterson synger…

“Heaven’s calling my name from the hallway outside the door”

Mike Cooley har skrevet «Filthy and Fried», og dette er en klassisk Cooley låt, ikke så mye mer å si om det, da vet man at det er en av de aller tøffeste låtene i 2016. Dette er en mørk låt fra Cooleys hånd, en låt som tar for seg alt dritten kvinner må gjennomgå i hverdagen. Det er ikke veldig mange flere mannlige låtskrivere i verden som setter kjønnsdiskriminering mer på dagsorden enn Mike Cooley. Han har tidligere også vist at han klarer å se kvinners utfordringer og problemer i et annet perspektiv enn de fleste menn. Hvorfor kan ikke kvinner få leve sitt eget liv uten å bli dømt nord og ned av et hierarki av menn? Vi har mange ord for hverdagsdiskrimineringen, slut-shaming, mansplaining, det er et hav av hersketeknikker som alle er like nedverdigende. Cooley liker definitivt ikke menn som mobber, undertrykker, og diskriminerer kvinner, og man kan ikke la være å tenke på Dolly Partons “Just because I’m a woman”, som oppsummerer presist hva det hele handler om;

“Yes I’ve made my mistakes, but listen and understand, my mistakes are no worse than yours just because I’m a woman.” – Dolly Parton

En liten pustepause med «When the Sun Don’t Shine», en kjærlighetslåt, tenk at de fikk plass til det på dette mørke albumet. Det viser i det minste at det er håp. Patterson og familiens flyttestunt fra Atlanta, Georgia til Portland, Oregon, har tydeligvis vært av den sorten som har oppmuntret til noe positivt. Kanskje har Patterson tatt det gamle nybyggerrådet på ordet? 

“Go west young man, and grow up with the country.” –  John Babsone Lane Soule 

«Kinky Hypocrites» fra Cooley er nok et rock’n roll høydepunkt på American Band. Låten tar et oppgjør med tv-evangelister og den fullstendige mangelen på troverdighet blant disse. Teksten der igjen altså, den levner ingen tvil om hvor pengegriske, falske og dobbeltmoralske disse evangelistene kan være. 

Det blir ikke mer rock’n roll enn “Kinky Hypocrites”, selv ikke Mick og Keith kunne gjort dette bedre i sine glansdager. Det er også dette som er mye av hemmeligheten til at Drive-By Truckers fungerer så perfekt både på plate og ikke minst på scene for tiden. Som band er de på sitt sterkeste noensinne, de er i sine glansdager akkurat nå. Bandet er inne i en periode med tre albumutgivelser og like mange turneèr uten at det er masse internt bråk. Alle musikerne er på høyden av sin karriere, aldri har de vært tryggere og stødigere. Patterson har uttalt at trommeslager Brad Morgan er den beste trommeslageren han noen gang har spilt med, måten han nailet nesten samtlige låter på i første forsøk i studio var visstnok helt overveldende.

Neste låt ut heter «Ever South» og da er vi tilbake til Hood igjen. Låten forteller om hvordan Hoods familie og forfedre, kom fra Irland, Skottland og Europa. De bosatte og formerte seg utover det amerikanske kontinentet. Hvordan de utvidet horisonten og brøt nytt land. Ofte uten å ta noe hensyn. De kjempet både i kriger og mot sult, og de hadde den samme iherdigheten og lidenskapen til å finne nytt land, der fred og harmoni rådet, som flyktninger på flukt fra kriger i verden i dag har. Hood forsøker å minne om hvor sårbare vi selv en gang har vært og hvordan “The South” ble hans og familiens hjem for all fremtid uansett hvor i verden de drar.

And I hear we weren’t welcomed here, at least not in those days
No one needs our drunken, fighting, thieving kind
But we settled in this new place and we worked it in our ways
and spread our kin upon it in due time

Andre singelen som ble sluppet, er albumets aller mest frittalende og direkte. Patterson Hood sier det akkurat slik det er, han legger absolutt ingenting imellom. Teksten forklarer at dette faktisk er et stort problem i USA. Vi hører og ser på nyhetene om politidrap på ubevæpnede svarte unge menn der borte. Det er utenkelig at dette vil kunne skje her i landet, men dette er et problem som holder USA tilbake som nasjon og folk, sammenlignet med utviklingen i resten av verden. Hvorfor denne mistanken til at akkurat disse menneskene alltid er en trussel? Hvorfor er politibetjentene så redde for disse personene at man skyter de med et dødelig skudd fra tjenestevåpenet? Er det en dødssynd å være nervøs og redd når man blir konfrontert av politiet? Hva slags politi har egentlig USA dersom tvilsomme holdninger til hudfarge eller klasseskille er årsaken til slike drap?

I mean we try to be politically correct when we call names but what’s the point of post-racial
when old prejudice remains and that guy who killed that kid
down in Florida standing ground is free to beat up on his girlfriend
and wave his brand new gun around
while some kid is dead and buried and laying in the ground
with a pocket full of Skittles

Cooley runder av sine bidrag til American Band med en tankevekker av en låt midt i markeringen av det grufulle terroristangrepet på USA for femten år siden. «Once They Banned Imagine» er en tittel som henspeiler på noe som faktisk skjedde i etterkant av angrepet. Frykten og panikken i mange firma, byråer og styrer tok overhånd og aller verst utnyttet selvsagt George Bush situasjonen og legitimerte sine krigshandlinger ovenfor et folk som stod der uten å kunne gjøre noe som helst. («Grabby» i teksten refererer til Bush.) Clear Channel distribuerte en lang liste over låter som de klassifiserte som upassende og som ikke skulle spilles på noen av bedriftens mange radiokanaler. 158 låter pluss alt av Rage Against The Machine ble sensurert og på listen fant vi altså Lennons «Imagine». Forstå det den som kan, vel var mye galt før 9/11, men måten USA og Grabby håndterte krisetider på gjorde bare seg selv sykere. 

Patterson avslutter American Band med «Baggage», en låt som tar for seg en annen vanskelig og mørk side av vår tilværelse, mental helse. Låten er en varm hyllest til Robin Williams som gikk bort for snart to år siden. Patterson forteller følsomt om Williams og alle hans problemer og utfordringer med mental helse og andre demoner. En avslutning et slikt album og en slik skuespiller verdig.

Så sitter man der, og vi har fått høre et av de viktigste politiske album på mange, mange år. I pressebioen til bandet forteller begge låtskriverne litt om opptakten til albumet og hvordan de selv ser på den politiske siden av American Band.

Patterson er veldig tydelig;

“I don’t want there to be any misunderstanding of where we stand. If you don’t like it, you can leave. It’s okay. We’re not trying to be everybody’s favorite band, we’re going to be who we are and do what we do and anyone who’s with us, we’d love to have them join in.”

Cooley snakker om det politiske innholdet på omtrent samme vis;

“I’m sure there will be people saying ‘I wish they’d keep the politics out of it, but one of the characteristics among the people and institutions we are taking to task in these songs is their self-appointed status as the exclusive authority on what American is. What is American enough and who the real Americans are. Putting American Band right out front is our way of reclaiming the right to define our American identity on our own terms, and show that it’s out of love of country that we draw our inspiration.»

“I wanted this to be a no bones about it, in your face political album, I wanted to piss off the assholes.”

Drive-By Truckers, kjent for sin folklore fortellinger om hjemmebrent og livet på skyggesiden i sørstatene, har laget et aldeles forrykende album som vil trone som den ubestridte ener over alle utgivelser i 2016. Ikke bare fordi det er et hinsides bra musikalsk album, men også fordi det er et helt uegoistisk album, det angår oss alle. Drive-By Truckers tar opp noe som er større enn egne mørke samvittighetsplager, de vil forandre sitt eget kjære USA. Albumet er fullt av moderne varianter over temaene som vi først hørte i låter som Guthries “Deportee (Plane wreck at Los Gatos)”, Joe Hills “The Preacher and the Slave”, Dolly Partons “Just Because I’m A Woman” og Bob Dylans “Only A Pawn In Their Game”. Dette er den moderne utgaven av det The Times They Are a-changin’ var for politisk musikk på 60-tallet. Musikalsk treffer fortsatt Drive-By Truckers krystallklart i et triangel et sted mellom Young, Skynyrd og Stones. Det blir nesten litt for mye av det gode.

DBT Store