Hagekonsert Skarnes – 16.september 2016

Kenneth Norum, Roger Græsberg & Foreningen, Gill Landry.

Rett før siste strømledning er lagt ut, og siste stol er plassert, svinger en stor hvit bil inn på tunet. Mannen bak rattet er Gill Landry fra Nashville. Jeg retter litt på capsen, putter skrutrekkeren i baklomma og ønsker gitaristen fra Old Crow Medicine Show velkommen til Odalen. Mr. Landry hilser, får en kaffekopp og rusler rundt i hus og hage og lader opp med frisk høstluft.

Snart triller resten av kveldens musikere inn på tunet – en etter en. Det bygges opp til en stor kveld i hagen, Roger Græsberg & Foreningen rigger den lille scenen i løpet av kort tid, og lydprøvene er så bra at de til og med tiltrekker seg noen mørke skyer. Så kommer regnet. Vi skal ikke ha regn, vi skal ha publikum! Med kun minutter igjen til grinda åpnes, går artister og arrangører rundt og mumler: Det regner ikke, det regner ikke. Vi blir hørt. Når publikum ankommer, drar regnet stille videre.

Vi er klare. Bålpanner og lys er tent, og folket er spent. Jeg er klar til å presentere kveldens første artist. Kenneth Norum. En lokal, «up and coming» artist. Unge lovende Norum, kveldens uannonserte overraskelse overrasker alle med sine låter, og sin evne til å fremføre de helt alene. Etter han har gjort sine 4 låter står lovordene i kø. Han er på vei med sin kommende platedebut, og folk som trives i Heartland-rockens landskap har virkelig noe å glede seg til.

kn
Foto: Gunnar Johnsen

Nestemann ut i septemberkvelden er ikke bare èn mann, men et fulltallig band. Jeg er spent på hvordan det vil funke å huse et fullt band i hagestua. Roger Græsberg & Foreningen legger alle mine uroligheter døde fra første låt, herfra har de publikum i sin hule hånd.

Prøv å forestille deg at Gram Parsons og Håkon Banken har et uekte barn på Finnskogen som heter Roger, og at Roger har funnet sin Emmylou i Holmestrand. Hun heter Unnveig Aas og sammen med Roger fronter de bandet Foreningen. Alexander Lindbäck, Krister Skadsdammen og Tor Ånon Kleivane er navnene som sammen med Roger Græsberg og Unnveig Aas utgjør Foreningen.

Humoren sitter løst mellom låtene når Græsberg & Co står på scenen. Vi får allikevel servert et sett med triste låter og vals. Låter om alt fra Hjertebank og Norsk elghund til Dolly Parton. Roger synger om Owens og Creedence, om robåter og lyden av bilhjul. Roger Græsberg & Foreningen er countryrock på norsk på sitt aller beste. Publikum er fulle av latter og nær tårene etter denne oppvisningen av Foreningen. Om vi gleder oss til den aller første plata? Gjett to ganger.

Foto: Christer Bell

Etter at to fantastiske sett musikk er unnagjort er det på tide å la publikum få strekke litt på både bein og stemmebånd. Blide folk MÅ få lov å snakke litt også. De må få litt tid til å varme seg på kaffe og bål, og ikke minst på Gunn Åses hjemmelagde gulrotsuppe som går rett hjem og varmer de om lag 60 kroppene som befinner seg i hagen denne kvelden.

Gill Landry som har stått på orkesterplass i kjøkkenvinduet under hele Græsbergs opptreden, forteller meg at han liker det han hører, og selv om han ikke forstår tekstene liker han at Roger synger på morsmålet sitt og at det er lett å høre at de treffer noe hos publikum. – Akkurat nå savner jeg veldig et band, forteller Gill Landry meg. Jeg spør om han er klar til å gå på. Og Gill Landry er klar. Veldig klar. Det er han alle venter på nå.

Jeg må innrømme at det kribler godt i kroppen der jeg står ved mikrofonen for å introdusere Gill Landry. Mannen som i flere år har vært fast medlem i Old Crow Medicine Show. Låtskriveren, historiefortelleren og ikke minst gitaristen. Han er virkelig her – i vår hage. This is for real.

Gill står ved siden av meg og stemmer gitaren som er eldre enn far min. En gitar fra 1935, som har gitt lyd fra seg over store deler av verden, skal nå vise lille Skarnes hva den og Gill Landry er gjort av. Gill Landry tar plass ved mikrofonen, de to gamle tivolilampene våre gir han et perfekt scenelys og fra første låt viser han folk hvor godt en trist sang kan gjøre deg når den fremføres så vakkert.

Publikum er helt stille der ute denne kvelden. Dette er et publikum som har forstått at når dørstokkmila først er unnagjort, er det bare å lene seg tilbake og nyte. Nyte det aller beste formatet som finnes når det kommer til musikk. Nemlig det å høre musikk live, det å sitte tett på ved en liten scene å høre musikere gi av hele sitt hjerte og fortelle historiene bak låtene.

Foto: Christer Bell
Foto: Christer Bell

Etter hvert som kvelden siger innover oss og Gills låter trollbinder folk, forstår folk hva vi hos Dust Of Daylight har ropt høyt og tydelig om. Gill Landry er en stor artist. – There’s a funeral in my heart synger Gill, mens det i mitt hjerte pågår et bryllup. For når jeg hører musikken til Landry, og samtidig skimter hvor bredt folk gliser bak bålet på plassen, da ser jeg hvilken fest som pågår i samspillet mellom publikum og artist. Jeg ser på min samboer Gunn Åse, barna i huset og på Vibeke Sjøvold fra Rootsy. De tenker det samme som meg – det er slik vi får betalt, dette øyeblikket er verdt alle arbeidstimene i forkant.

Det er her og nå vi kan se hvordan musikken kryper inn i folks hjerter. For Gill Landry synger og spiller så tiden stopper opp. Han mottar voldsom applaus og høylytte bravorop mellom låtene. Dette er singer/songwriter-kunst av ypperste klasse. Når han etter hvert nærmer seg slutten må folk rett og slett ha mer. Det ropes frem et par ekstranummer, og når finalen på kvelden er låta Cocaine Blues, viser han oss en gang for alle hvilken gitarist han er. Jeg er nok ikke alene om å sende en tanke i retning av folk som Sunde og Chet Atkins når Gill setter seg ned i sofaen på scenekanten og briljerer langs stålstrengene.

En stor kveld er over. Folk har fått sine selfier, kjøpt noen signerte plater og reist hjemover med fullmånen hengende over grendeveien. Nå kan vertskapet ta en øl med mannen fra Nashville, puste ut og så endelig krype til sengs og prise seg lykkelig over å kunne få oppleve slike kvelder som dette.

Dagen derpå møtes jeg av et syn jeg sent vil glemme. Det første jeg ser når jeg går ut på trammen bak huset, er Gill Landry som sitter under epletreet bak i hagen vår med morrakaffen. Gunn Åse har vært tidlig oppe og sørget for kaffe til Gill og et par camperende gjester.

Vi blir sittende å snakke litt om skogen som er her rundt oss, om jakt, bærplukking og sopp. Gill blir så fascinert over at vi kan plukke ville bær i bøtter og spann, at jeg inviterer han med meg på en liten tur ut i skogen. Vi tar med oss bikkja og rusler innover langs en gammel kjerrevei. Jeg viser Gill hvordan blåbærlyngen ligger som tepper innover skogen, og at blokkebær bare er noe som ligner. Vi går av kjerreveien og innover det mosekledde teppet. Jeg viser han stier som er tråkket opp av elg og rådyr, og han forteller meg om den neste plata han skal spille inn når han kommer hjem til Nashville om noen uker. – Ser du de røde bærene Gill? – Yeah! Kan vi spise de? Hva heter de?

14456772_10207146856898414_1321646349_o
Foto: Rune Torsteinsen

Vi smaker på hvert vårt tyttebær, konstaterer at de trenger sukker mens jeg leter febrilsk etter det engelske navnet på bæret. Jeg gir opp, og sier tipper med skikkelig overdreven amerikansk aksent. Gill ler, jeg ler og jeg spør ham i stedet om tida med Old Crow Medicine Show. Han forteller meg at det var en fin tid, og at de opplevde store ting sammen. De spilte med verdensstjerner og vant flere Grammys. Vi finner ingen kantareller, bare en haug med forskjellig sopp jeg nekter han å smake på. Gill forteller meg at han valgte å trekke seg fra OCMS. –Jeg ville heller bruke tida mi på egen musikk og egne prosjekter. Vi fortsetter videre innover skogen. Gill elsker den grønne mosen og de rake furuene. Vi snakker om maurtuer og Nashville. – Dette er som å spasere rett inn i barndommen min, forteller Gill. – Jeg vokste opp med slik skog, og kjenner at jeg savner den. Jeg viser han noen gamle forlatte hus som står gjemt bak gjengrodd skog. Hus som har stått ubebodd i flere tiår, og som stritter imot tidens tann som best de kan. Vi lar oss begge fascinere av stemningen her inne ved disse husene. Kjenner det er noe spooky og litt creepy i lufta. Gill knipser en haug med bilder, sier han får ideer til nye sanger av steder som dette. Vi kunne gått og sludra rundt her i timevis, men må hjem til frokosten som venter.

Etter frokost rekker vi et par kopper kaffe og noen gode historier til før Gill og Vibeke må haste videre. Gill forteller historier fra stedet han vokste opp utenfor Seattle, Washington, og om hvordan det minner han om skogen vi har gått i. Han forteller oss at han vokste opp der de spilte inn tv-serien Twin Peaks, og dermed er det gjort. Gunn Åse elsker Twin Peaks og blir sittende og utveksle gamle sitater fra Twin Peaks med Gill – for Gill er også fan. – The owls are not what they seem.

Vibeke ser febrilsk på klokka. De må komme seg videre. Veien er lang og flere konserter venter. Vi blir sittende igjen med godfølelsen. Vi har fått se, høre, huse, spise og drikke kaffe med en stor gitarist og artist som også viste seg å være en veldig hyggelig og jordnær gjest.

Takk for denne gang, Gill Landry. See you down the road.

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here