For litt over tre år siden fikk noen få heldige folk æren av å ta i mot Gill Landry i sin hage eller stue for hans første akustiske huskonserter i karrieren som soloartist. Vi i Dust of Daylight satt igjen med en konsertopplevelse som vanskelig kan beskrives. Den mørke stemmen, den helt spesielle varme stemningen denne mannen klarer å skape rundt seg, alt var helt perfekt den gang. Nå har Landry tatt med seg den perfeksjonen inn på sin nye plate, Skeleton At The Banquet.

Låtene til dette albumet er skrevet i en leilighet i liten landsby i Frankrike. Landry er en samfunnsengasjert mann og behovet for sette ord på det han selv kaller «den kollektive hallusinasjonen USA» var påtrengende. I Frankrike fant han både koblingen og avstanden til det han hadde på hjertet. Fra ermet drar Landry fram et av de vakreste mørke album vi kommer til å ha på platespilleren i 2020.

Allerede i åpningssporet, «I Love You Too», hører vi Landry grave seg ned i elendigheten, der han beskriver en slags likegyldighet. Et kjærlighetsforhold der frykten for å bli alene maner fram fabrikerte kjærlighetserklæringer. Den frykten og likegyldigheten bygger opp under den kollektive hallusinasjonen Landry opplever. Et sted der ærlighet og initiativ ikke har en plass.

Fra den seige og mørke åpningen er det ingen vei tilbake. Melodiene kappes med instrumenteringen om å mane fram tristesse, melankoli og mørke. Landry har funnet sin nisje i sitt musikalske liv. Både tekstmessig og musikalsk kan man finne hint av våre mørkeste poetiske helter, som van Zandt og Cohen. Etter at fioliner og piano har inntatt lydbildet i starten av «A Different Tune», og Landrys vokal og tekst baner seg vei, trekkes tankene til førstnevnte. I den tangoinspirerte «Nobody’s Coming» er det umulig å ikke la hjernen styre mot sistnevnte.

She came from the north, on a black and white horse, soft as a Mexican rose…

Et par av låtene på albumet har en melodisk friskhet som trekker albumet litt opp fra det aller dypeste mørket. «The Wolf» og «Angeline» gjør at albumet ikke fryser fast i et Cohen landskap, men brytes opp med to låter som sender tankene henholdsvis til The Sadies og Dylan. Men en aldri så liten advarsel er på sin plass, det blir ikke lystig av den grunn.

Det mest sentrale sporet på platen, om man ser i politisk retning, er definitivt «The Place They Call Home». Her stiller Landry spørsmål om den amerikanske drømmen og forteller om mennesker som leter fortvilet etter denne. Denne drømmen er ikke for alle lengre, kanskje var den ikke for alle tidligere heller, men nå er den bare et påskudd og en utopi.

From the poorhouse to the jailhouse, the distance ain’t long… From the white house to the courthouse, they can’t hear the songs…

Gill Landry treffer en nerve med historiene sine. Melodiene reflekterer hans egen opplevelse av tilstanden til dagliglivet i det amerikanske samfunnet og fortellingene viser oss den nakne sannheten om et land som for mange mennesker aldri vil kunne gi den lykken de sårt hadde fortjent. Den atmosfæren som hviler over Skeleton At The Banquet er det som fanger i det man hører albumet. Et tåkete landskap med mye tomhet, men med en sakral stemning som får mennesker til å søke nærmere hverandre.

Skeleton At The Banquet er årets første ordentlige alternative album. Et alternativ til musikken som vi stort sett sluker bare fordi det umiddelbart låter så fint. Her er det substans og utfordringer i mengder som kunne blitt vel mye å fordøye, men Landry har på en umerkelig måte åpnet en port som leder deg enkelt inn i hans musikalske univers.

 

Forrige artikkelDoD Sessions: Leon III
Neste artikkelDod Sessions: Jeremy Pinnell
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here