The
Secret Sisters er T-Bone Burnetts hjertebarn, og han er naturlig nok produsent for deres nye plate Put Your Needle Down. Søstrene Rogers har turnert jevnt og trutt siden de ga ut The Secret Sisters i 2010. Lydbildet har også endret seg betraktelig. På første plate hørtes de ut som tidsreisende fra tidlig 50-tall, og jeg trodde først noen hadde sendt meg feil plate når jeg satte på Put Your Needle Down. For her er det plutselig heftige gitarer, dystre, støvete lydbilder – og mest av alt låter det som om T-Bone har tatt like deler Secret Sisters, David Lynch og Ryan Bingham i en bolle, rørt godt – og kommet opp med denne platen.
Og la det være sagt først som sist; dette er rett og slett jævlig tøft. På forrige plate hadde de skrevet én av låtene, på denne har de levért en hel rekke glitrende låter og tekster. Og vi har vel alle fått med oss historien om Dylanlåten “Dirty Lie”. T-Bone Burnett kom en dag inn i studio med en bunke låter som han hadde “Fått fra Bob”. Deriblant den uferdige “Dirty Lie”, hvor de fikk blankofullmakt til å gjøre ferdig låten. Og for et sluttprodukt vi får.
Lydbildet har som sagt utviklet og endret seg temmelig radikalt. Vi får selvsagt søstrenes nydelige harmonier, som et kvinnelig Everly Brothers, hvor referansene fra 50-tallet sitter som stiftet fast i tapeten. Så har Burnett flettet inn saftig blues, små islett av jazz, rock og Americana i sitt særdeles soniske lydbilde. Men hele veien er det stemmene og harmoniene som drar det hele gjennom et mørkt, støvete ørkenlandskap og ut i lyset og solen.
Platen er selvsagt utsatt for den totalt latterlige “vi slipper denne i USA nå, og deretter i Europa om noen måneder når alle likevel har glemt den, og/eller stjålet den på nett”-konseptet som plutselig har blitt så populært blant enkelte plateselskaper. La oss si det sammen dere: “Hvis platen først er utgitt, SÅ ER DEN UTGITT!”. Vi skriver 2014, og de fleste musikkinteresserte i den vestlige verden har tilgang til temmelig høyhastighets internett. Mulig noen har glemt å nevne den detaljen for plateselskapene. At platen ble sluppet kun digitalt i starten (og kun på Amazon og iTunes) gjør den heller ikke mer tilgjengelig. Vinylen er omsider tilgjengelig på Amazon, noe som man må forvente med den tittelen – men det tok også tid.
Og naturlig nok var platen tilgjengelig på alle velkjente torrent-sider på amerikansk releasedato. Og igjen – hvis noen plateselskapsansvarlige gidder å lese; er det RART folk stjeler musikk når man ikke kan kjøpe plater når man selv vil på en enkel og fornuftig måte?
Det får være nok raserianfall, det er ikke søstrenes feil at de har ubrukelige folk med “gode” ideer rundt seg.
Platen åpner som nevnt med temmelig heftig råkkenroll. “Rattle My Bones” og “Iuka” er heftige, mørke låter. “Dirty Lie” er New Orleansk i hjerte og sjel, og den eneste låten hvor søstrene ikke synger harmoni. Banjoen slipper ut i “The Pocket Knife” – før vi beveger oss inn i et 50-talls Everly Brothers-landskap på “Let There Be Lonely”, ekstremfengende “Black and Blue” og nydelig strykerarrangerte “Lonely Island”.
Trøkket sniker seg gradvis tilbake fra “I Cannot Find A Way”, og vi er igjen i et mørkt Binghamområde på “If I Don’t”. “Good Luck, Good Night, Goodbye” er en funky 50-talls-perle hvor søstrene virkelig demonstrerer sine kvaliteter. Burnett tar den helt ut på “Bad Habit” – og maler et kullsvart, dystert landskap rundt de harmoniserende søstrene som funderer over destruktiv kjærlighet. “River Jordan” avslutter ballet, og det er på det rene at det som kunne vært en kuriositet i musikkhistorien har funnet sin form og etablert seg som et av de mest spennende navnene i sjangeren.
Platen kan du kjøpe blant annet hos CDOn, eller hos Amazon.
