Michael McDermott – Flowers From The Graveyard

Jeg ber på forhånd om unnskyldning for en panegyrisk og kanskje i overkant intens anmeldelse.

Det blir er nesten litt kleint, for jeg føler jeg har sagt disse tingene så mange ganger at det mister litt av effekten, men Michael McDermott har nok en gang laget sitt beste album siden debuten 620W Surf, og en sterk utfordrer til årets album.

Og jeg føler for å ta av meg hatten og ta en Wayne’s World og rope “We’re not worthy”. For HVORDAN kan det være mulig å stadig overgå seg selv på denne måten? Nå vet vi jo alle hvilken låtskatt denne mannen forpakter, både gjennom offisielle album – men også gjennom de monumentale fan-baserte prosjektene “Stories, Lies & Legends” 1, 2 og 3 – som hver samler mellom 60 og 70 uutgitte låter – så er det en eksepsjonelt produktiv artist med et eksepsjonelt høyt nivå på alle låtene vi har fått høre.

Og så skjer dette. Flowers From The Graveyard. Jeg var så heldig å få en kopi av denne tidlig i sommer, og har i hovedsak spilt to plater på repeat i hele sommer. Flowers From The Graveyard og den nye plata til Jon Latham. Det har med andre ord ikke vært noe å utsette på det musikalske selskapet.

Det er ganske skummelt hver gang en musikalsk helt gir ut en ny plate. For før eller siden må de skuffe. Det er bare sånn det funker. Michael har bare skuffet én gang. Og da var det produksjonen jeg ikke klarte å forholde meg til. Låtene var like sterke som alltid. Men det var en av de første gangene jeg virkelig kjente på at noen jeg virkelig satte pris på musikalsk lagde noe jeg ikke klarte å koble meg på. Siden den gangen har jeg opplevd de skuffelsene mange ganger med andre artister, og det er alltid litt skummelt første gangen du får en helt ny plate i fanget. Fra noen du setter pris på. Både som artist, og enda skumlere – som menneske og medmenneske.

Uansett. Jeg husker fortsatt hvor jeg var første gangen jeg hørte den første platen Michael ga ut. Den kvelden og natten sitter fortsatt i ryggmargen min. Platen som kom ut sommeren 1991 fant veien til Norge på høsten, og julaften 1991 lå platen under juletreet på Frya. Og den følelsen av å oppdage noe HELT ukjent. Noe helt nytt. Og ikke minst noe helt annerledes, dannet et fundament jeg fortsatt har med meg. Grunnen til at jeg trekker dette frem nå er at jeg fikk kjenne på denne følelsen igjen når jeg hørte Flowers From The Graveyard for første gang.

Det er… NOE med denne platen. Låtene. Friskheten. Lydbildet. Tekstene. Følelsen. Den gir meg altså akkurat den samme følelsen som 620W Surf gjorde 24. desember 1991.Og jeg klarer ikke forklare det på en annen måte enn at denne føles som hjemme. Og helt riktig. Hvor mange ganger jeg grein første gang jeg hørte den? Mer enn 5. Mindre enn 10. Tjuende gang jeg hørte den? Omtrent det samme. Denne traff helt uventet hardt.

Som musiker og artist står Michael McDermott aldri stille. For hver eneste plate så utvikler han seg. Jeg vet at han forlengst er ferdig med denne platen, og er i gang med den neste. Som garantert vil låte helt annerledes. Jeg vet hvilken jobb han legger i både låtskriving og utvalg til platene. Og produksjonen, innspillingen… han går alltid ALL inn. Det er sånn Michael fungerer, han gir alltid ALT, og det er det vi hører. En artist som vrenger hjerte og sjel for å fortelle, dele, hjelpe.

Lydbildet på denne er nok det mest tilgjengelige siden de tre første platene. Justert for tidspunktet de ble spilt inn så er den enda mer tilgjengelig. Dette er heartland-rock McDermott. Her står han plantet fjellstøtt i lydbildet til Petty. Springsteen. Mellencamp. Zevon. Det er et relativt stort lydbilde, med fete gitarer, stor rytmeseksjon og fantastisk koring. Bandet består av Will Kimbrough på gitar og mandolin, Heather Lynne Horton på vokal, Grant Tye på gitarer, Matt Thompson på bass, Steven Gillis på trommer og John Deaderick på tangenter. Og Michael selv på gitar, mandolin og piano.

Kort oppsummert før vi starter; Flowers From The Graveyard er en plate som tar psykisk helse på alvor, og er på alle måter en hyllest til livet. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor underveis.

Fra vi slenges rått og brutalt i veggen med “The Best We Get”, med så fete riff at det er en fryd så vet vi at dette er en helt spesiell reise. “The Best We Get” er en gigantisk stadionrocker som virkelig viser hvor SVÆR denne artisten er. Jeg elsker hvordan den åpner med et nikk til Bob Dylan. “There’s a hanging happening down // Desolation Row”. Teksten er brutalt ærlig, og ber oss kort og godt om å leve livet mens vi kan – for kanskje det ikke blir bedre enn dette? Men samtidig; “Keep on keeping on!”

Someday we’ll be a memory
Don’t waste it wallowing with regret
It seems to me a possibility
Maybe this is the best we get

Vi stuper rett i en ny stadionrocker, med et om mulig enda større lydbilde. “Always a Ways Away” handler om den evige jakten på lykke, og konklusjonen om at lykke kanskje mest er stabilitet og noen som hjelper oss når vi faller? Fåkkings nydelig er det. Nydelig!

I don’t have a problem with drinkin’
But the drinkin’ got a problem with me
…
When they knock you down,
you gotta get back up
Let’s go driving around,
’till we find a little love.
But something’s gotta give,
something’s gotta change.
Why is everything we want,
Always a ways away.

Hva kan jeg si om “Nobody”? Refrenget “I’m just a nobody, nobody knows” er så fengende og deilig, temaet er både trist og fint på samme tid. Det er greit å være anonym, uten jaget etter kjendisstatus og påtatt storhet. Du er du, og viktig akkurat slik du er.

Scenen han snakker om i starten av “But for the Little Moments” er fra Woody Allens “Stardust Memories”. Han bruker scenen til å reflektere over sitt eget liv og all tiden han har brukt på å forsøke å kontrollere ting han ikke kunne kontrollere. Han sier selv om låten “It’s in the silence and the little moments now, where I find the most meaning.” Og jeg tror ham på det, jeg har sett det med egne øyne og observert nettopp det han skriver.

I fjor dro Michael på turné i Norge, og i Bergen og på kveld to i Trondheim spilte han en ny låt med tittelen “Johnny Sparrow and The Sunset Girl”. Den har fått en nydelig, akustisk behandling og blitt akkurat den monumentale, vakre låten vi fikk et glimt av på turnéen. En historie inspirert av en sommer i ungdommen da foreldrene sendte ham avgårde til New York for å bo i et nabolag fullt av prester. Han fant seg en liten restaurant, og observerte verden rundt seg – som til slutt ble en fortelling som endte i denne låten. Disse små forteller-låtene er det minst en av på alle platene hans. Normalt sett er de rundt 8 minutter lange, men denne gangen stopper den på 4:16. Jeg kunne fint sittet en time og hørt om Johnny Sparrow & The Sunset Girl…

Platens råeste tekst, følelsesmessig, er “Old Feelings”. Dette kommer rett fra sjelen til Michael, og er utfordringer som ligger tjukt over så mange. Han er et unikum til å sette ord på den mørke avgrunnen som lokker, han er også et unikum til å stå i mot og fortelle oss hvor viktig det er å kjempe. Og gitaren på denne låten? Aldeles, aldeles vidunderlig. Den er rein angst oversatt til gitarsk. Vent på det siste verset. Kruttsterkt og intenst!

Those old feelings are back again…
I knew you’d come back around
Those old feelings are back again…
Tonight I’m gonna stand my ground

Vi må bygge oss litt opp igjen, og vakre “The Struggle Makes You Stronger” tar ansvar. En gladlåt over et i utgangspunktet vanskelig tema. Men budskapet og målet er klart; vi klarer dette sammen! Vi og Michael. Du og jeg. Michael og oss.

Hey babe it’s gonna be alright
Just hold on a little longer
Remember what I say
The struggle makes you stronger

Things they come and things will go
Life is like a bull and you’re the rodeo
Through all my weakness there is one thing
That I have come to know

We’re getting stronger

“The Lords of Lincoln Park” bygger seg sakte opp gjennom en intens fortelling, og konklusjonen er den røde tråden for dette albumet, når han synger “Today is the tomorrow that we’ve all been waiting for”. Den evige søken etter noe som er bedre enn vi har akkurat nå. Er det egentlig noen hensikt, hva om vi ser tilbake til de to åpningslåtene og lytter til budskapet derfra? Alt henger sammen her, og han pusher oss til å gjøre opp status, og gjøre oss noen tanker om oss og livet.

Og apropos livet. Michael kommenterer naturligvis dagens politiske tilstand. Og han gjør det med en STOR låt, både i lyd og tema. Linjen “Here we don’t bow to any King” setter stemningen, og Den Orange får så den nye parykken blir vettskremt og tar en brå tur rett i bleien. Her går han gjennom situasjonen, og gir klar beskjed om at det vi opplever er alt annet enn greit, her må det endring til.

Here we don’t bow to any King
So let the motherfucking freedom ring.
Here we don’t bow to any king
and certainly not a clown from Queens

Tittelsporet “Flowers From The Graveyard” har noe av den vakreste billedbruken jeg har hørt når vi snakker om psykisk helse. Michael gir klar beskjed, når ting er som aller mest drit – stol på at han er der. Og så kommer det; “I’ll bring you flowers from the graveyard”. Smak litt på den. Hvordan han lager en symbolikk så sterk som bare et gigantisk hjerte kan klare. Vi skal ikke plassere blomster på graven din, du får blomstene jeg hentet PÅ gravplassen og ga til deg, fordi du fortsatt er her – og skal være her! Fy faen. Det er så rått.

Jeg vil avslutte denne panegyriske hyllesten til det som fort kan bli min nye favorittplate fra Michael McDermotts katalog med hele teksten til den siste låten “Ain’t Life Beautiful”. For vi trenger det. Vi trenger å høre det. Ofte.

Men før vi går hver til vårt så vil jeg forsøke å oppsummere litt av de tankene som har flydd rundt når jeg har sittet med denne platen på øret i den rareste sommeren jeg har opplevd.

Flowers From The Graveyard er en hyllest til livet. Vårt. Sammen. Den er en bekreftelse på at livet er tøft. Brutalt. Til tider beinhardt. Men at det går hvis vi er der for hverandre. At det finnes lys i mørket. Dette er en hyllest til kampen for bedre psykisk helse. Det er et kampskrift for å snakke sammen og bygge hverandre opp. Hjelpe der og de som trenger det. At det er lys på den andre siden av den forbanna mørke avgrunnen. At det er viktig å anerkjenne at det ER mørkt. Det ER jævlig. At mange sliter. Men at livet er stort, fint og verdt å oppleve helt ut. Han forteller oss alt dette gjennom 11 låter. Og så avslutter han på denne måten. Med “Ain’t Life Beautiful”. Og så gråter jeg for tiende gang på denne gjennomspillingen. Igjen. For en låtskriver han er, Michael McDermott. Selv om han vil si “I’m just a nobody, nobody knows”, så vil jeg si at jeg levde samtidig med Michael McDermott, og DET er pokker meg større enn de fleste i vår samtid forstår. Livet er aldeles vidunderlig.

Life is beautiful
And mystical
Sometimes it can get a bit miserable
Some days you lose,
some win
You take it on the chin
Seek solace in the Song of Solomon
I heard them singing “Twelve Gates to the City”
But I was feeling like a criminal
Ain’t life beautiful

There’s forgiveness, Acceptance
Resistance, Repentance
Temptation, Salvation
And a road to redemption
Some will give,
some take
Hearts were built to break
There’s wisdom written in each mistake
I’ve heard it said that there’s no right or wrong
It’s the meaning we assign to it all

For the good and bad, the happy and sad
It’s a freak show carnival
So raise your hands in the air
Sing it like a prayer
Ain’t life beautiful

Life is beautiful and terrible
And sometimes can even be unbearable
For it owes you not
So take what you got
Live in the Wonder of this pale blue dot
I’ve got a picture of my mother’s hand in mine
Taken the day before the night that she died
For there’s grief and pain, blue skies and rain
Just to be here is a miracle
And there’s love everywhere
So sing it like a prayer
Ain’t life beautiful, ain’t life beautiful
Life is beautiful

Life is beautiful
I know it’s been said
Will you remind me on those days when I forget

På vinyl fra Michael McDermotts egen webshop.
(Foto: Jon Henrik Kismul, Rune Letrud)