Grant-Lee Phillips – The Narrows

Folk flest husker nok Grant-Lee Phillips best som mannen som sang “Fuzzy” og “Jupiter and Teardrop” en gang tidlig på 90 tallet – den gangen han var frontmannen for Grant Lee Buffalo. Personlig hadde jeg ikke et like sterkt forhold til “Fuzzy”, selv om jeg husker første gangen jeg hørte den. Jeg fant en kopi av plata sammen med Beck’s Odelay og Jeff Buckleys Grace i en stabel med plater hjemme hos noen skolekamerater. Det var kjekt å ha venner som hadde eldre brødre – med god musikksmak.

Uansett, det var bandets andre album, den mer “folka” Mighty Joe Moon som traff meg hardest den gangen. Så da var det kanskje ikke så rart at jeg tok steget fra å “like” Grant til å bli en helfrelst beundrer når han slapp den vakre og nedstrippete Virginia Creeper våren 2004. Siden den gangen har jeg fulgt nøye med og det har vært mye å glede seg over. Spesielt plata Little Moon fra 2009 og Walking In The Green Corn som kom ut i 2012.

Sangene på Walking In The Green Corn omhandlet Grants dype arv fra den Amerikanske urbefolkningen. Grant-Lee kan vise til røtter fra Creekstammen på sin mors side og Cherokeestammen på sin fars side. Han hadde vært innom denne tematikken tidligere på låter som “Last Days Of Tecumseh” og den hjerteskjærene balladen “Susan Little”, men på Walking In The Green Corn valgte Phillips å rette søkelyset fullt ut mot den kulturelle arven sin og både de geografiske og spirituelle røttene sine. Det var en plate man måtte ta seg god tid med og hvor atmosfæren var minst like viktig som ordene som ble sunget over den varme klangen av stålstrenger.

For et par dager siden slapp Grant-Lee Phillips sitt åttende studioalbum, The Narrows. Her synger han igjen om familie og om røtter, men mye har skjedd siden Walking In The Green Corn kom ut. I 2013 valgte Grant-Lee å flyttet fra hjemstaten sin California for å bosette seg i Nashville, Tennessee. Like etter dette mistet han også sin far. Dette geografiske “skiftet” og farens død er temaer som går igjen på The Narrows. Flere av sangene på platen er søkende, nesten litt urolige. Men det er også en følelse av seier og håp å finne her. Det er virkelig en plate man kan sette tennene i både tematisk og musikalsk sett.

I årene etter Grant Lee Buffalo ble Phillips nærmest ansett som en popsanger med plater som Ladies’ Love Oracle og Mobilize, men det var med Virginia Creeper at han tok et steg tilbake og strippet alt ned. Platen hadde en landlig og varm følelse og jeg ble rørt, og ikke minst fenget, av det mytiske låtmaterialet på Viginia Creeper. For første gangen koblet jeg ham virkelig med artister som Neil Young og Joe Henry. For å endelig komme til poenget, Grant-Lee Phillips har nærmet seg “countrymusikken” mer og mer de siste ti årene. Med The Narrows vil jeg påstå at han har tatt steget så nærme sjangeren som han noensinne har vært tidligere. Jeg regner med at det å flytte til Nashville sikkert har hatt noe med saken å gjøre.

Plata er spilt inn i Dan Auerbach’s Easy Eye Studio i Nashville og sammen med trommis Jerry Roe har Grant klart å samle en mildt sagt habil gruppe med musikere. Med seg på platen har han multiinstrumentalist Lex Price, Russ Pahl på steelgitar og Jerry’s far Dave Roe spiller også bass på en av platens mest stemningsfulle kutt, “No Mercy In July”.

Selv om store deler av The Narrows har et bein godt plantet i fortiden så åpner albumet i “nået” med et av platens mest håpefulle kutt – “Tennessee Rain”. “Wash all the tears from my eyes, Tennessee Rain”, synger Grant-Lee til lyden av Roe’s stødige trommer. Det er et strabasiøst år som blir oppsumert på denne platen. Men Phillips synger mer selvsikkert enn han noensinne har gjort og jeg tror ham når han synger “I’ll take whatever’s bound to come my way”.

Platens andre låt “Smoke And Sparks” kan best beskrives som en hymne og i mine ører er det noe av det mest tidløse Grant-Lee noensinne har skrevet. Sangen ble skrevet ferdig bare et par timer før Grants far døde. Med dette i bakhodet er det vanskelig å ikke bli dypt rørt.
“It’s not goodbye, this urge to fly. When I take to the sky with a song in my heart”, synger Phillips. Og der er det igjen. Dette ønsket om gjensyn og løftet om et liv etter døden, om det så er på gater av gull eller i hjertene til de vi er glade i. Det er et velkjent tema i folkemusikken (“I’ll Fly Away”, “Will The Circle Be Unbroken”) og her meisler Grant-Lee Phillips inn sitt bidrag med en låt som godt kunne ha blitt skrevet for åtti år siden.

“Moccasin Creek” er også delvis skrevet til Grants far og det er en av platens mest tradisjonelle kutt musikalsk sett. Her blander fele seg med klangen av en bouzouki og danner et tidløst og vakkert fundament mens Phillips synger om minner og familiehistorie. Albumet henter også sin tittel fra nettop denne låten; “Go down to the narrows where the water picks up. You might find a few arrowheads down in the mud.”

Grant har uttalt dette om platens tittel og tematikk til NPR:
“That’s where the title of this album came from, that part of the river that’s treacherous and seeks to pull you under. You have to do all you can to keep your head above water. That’s sort of the metaphor — there are times in life like that.”

På “Cry Cry” henter Grant igjen inspirasjon i fortiden og denne gangen er temaet “The Trail Of Tears”. Cherokee, Creek og Choctawstammene var noen få av mange stammer som ble tvunget til å flytte vestover, over Mississippi elven etter at “The Indian Removal Act” tredde i kraft i 1830. I året som fulgte mistet over ti tusen innfødte livet på vandringen. Nå som Grant har bosatt seg i traktene hvor mange av disse menneskene, deriblant hans egne forfedre, la ut på sin siste reiste følte han en sterk trang til å endelig adressere dette mørke kapittelet i Amerikansk historie:

“In the winter when the streams are frozen, in the winter when the birds don’t sing. That’s when I lost my home, that’s when I lost everything. Kept a’ walking till my feet were bloody, left everything we knew. When they took us across the Mississippi, nothing that I could do. But cry, cry.”

Den Van Morrison aktige hymnen “Holy Irons” er i mine ører albumets senter. Her oppsummerer Phillips alle temaene som har hjemsøkt ham, ikke bare det siste året, men store deler av livet hans. Her synger han om et Amerika i krig med seg selv, røtter, klasse og også om forsoning. Sammen med “Smoke And Sparks” er nok dette platens vakreste øyeblikk. Med velvalgte ord maler Grant bilder av “gamle Amerika”, et mytisk landskap hvor brødre kledd i blått og grått kjempet mot hverandre i en fåfengt kamp og hvor man slavet sent og tidlig for å karve ut et liv for seg selv eller for å tilføye til andres rikdom. Jeg kan ikke annet enn å dra paralleller til tekstforfattere som Robbie Robertson og Robert Hunter, så sagnomsust og poetisk er det.

“Lay Down your holy irons, lay down your guns and shining bayonets. Lay down, your holy irons. It’s going to be a job to raise the dead”.

“Rolling Pin” er uten tvil platas tøffeste låt. Dette høres ut som noe Neil Young kunne ha spilt inn i låven på Broken Arrow en gang på 1970 tallet. Det er rufsete og barskt og Grant synger med nerve og intensitet.

“Taking Up Weight In Hot Springs” maner igjen fram bilder fra en annen tid. Et sepiatonet Amerika hvor Hot Springs, Arkansas figurerer som det symbolske “big rock candy mountain” som landstrykerne sang om på 30 tallet. “Moving slower than Molasses, I’ll get there but I don’t know when. In the valley of the vapors, soak myself in bathtub gin”.

“Just Another River Town” er en renspikket arbeiderklasse fortelling dynket i Russ Pahls steelgitar. Det er igjen et mytisk slør over det hele, men det er også spesifikt nok til å resonere dypt.

“If these tavern walls could sing, they’d tell us all so many things. Like just how lonely it can be. So when that steel guitar rings out be grateful you’re on dry ground. This place is just another river town.”

På “San Andreas Fault” tar Grant-Lee Philips farvel med California, et voldelig et sådan. Sangen referer til San Andreas-forkastningen som strekker seg som en orm 1300 km gjennom den vestlige og sørlige delen av California. Det skjer ikke i vår levetid, men en dag, i en fjern framtid vil kanskje alt vest for denne forkastningen, i beste fall være en øy.

“There’s a crack in the earth running up the golden state. When the big one comes you don’t wanna be out this way.”

Dette er en av mine personlige favoritter på “The Narrows”. Musikalsk sett er det en vakker, om noe fandenivoldsk countryballade ikledd steelgitar toner som minner meg både om Red Rhodes og Ben Keith. Grant maler også her bilder spunnet ut av minner; “California, was something else, back in ninty four we were livin’ in a trailer house.” Men fortiden er fortiden, og siden låtene på “The Narrows” også peker mot en lysere framtid så konkluderer Phillips med: “If you forgive me, boys. I think I’m gonna pull up stakes.”

Grant-Lee Phillips avslutter The Narrows på en svært passende måte med den reflekterte balladen, “Find My Way”.

“I’m lost, but I keep on walking. Sometimes that’s all a man can do. It’s dark, but I keep on singing. Trying to find my way back home to you.”

Denne sangen og hele dette albumet er et testament til hvordan man kan skape noe vakkert og givende ut av tap, motgang og stor forandring. The Narrows byr på mye mørke, men av den reflekterte sorten. Døden, savn og ønsket om tilhørighet er like store deler av livet som glede og følelsen av sikkerhet og tro på at ting kan bli bedre. Grant-Lee Phillips gransker og feirer alle disse aspektene på The Narrows.

Dette er virkelig et mesterstykke av et album. Et dypt personlig stykke arbeid som eksisterer ene og alene fordi Grant-Lee Philips har møtt livets harde realiteter og gleder med et åpent sinn. Dette er ikke tretten låter han har slengt sammen for å ha noe nytt å spille når han opptrer live. Nei, The Narrows føles som en nødvendighet. Når Grant forlater oss med “Find My Way” får jeg virkelig følelsen av at han har funnet veien hjem. Hans søken er ikke over, men kanskje blir det en spirituel reise herfra? Og forhåpentligvis kan han leve lenge i lyset av forandingene han har opplevd, før det blir mørkt igjen.

Kjøp – Lytt