Iselin Andresen er ute med den glitrende lille EPen Samma det vel. Snedig norsk visepop, med store mengder sjarm og elegant humor.
Med seg på denne EPen har hun blant annet Totto Hansen (Funhouse) på trommer, Kristian Kvaksrud (Snowbound) på bass og Nikolai Grasaasen (Bendik Brænne, While You Slept) på gitar. Hun har dessuten med Jørgen Lund Karlsen på saksofon.
Bak seg har Iselin en deltagelse i Idol, der hun i følge internett kom til finalen – men trakk seg da hun ikke var komfortabel med opplevelsen. Jeg må innrømme at jeg ikke har fått med meg noe som har skjedd i Idol og desslike siden Kurt (med rette) ble kalt en Hobbit – så det kom litt brått på.
I 2012 ga hun ut EPen Rest, som bestod av fire engelskspråklige låter, og en på norsk som bar bud om hva som skulle komme. Fin visepop var det også, men kanskje litt forutsigbart.
Der er hun heldigvis ikke med Samma det vel, for det skjedde noe når Iselin Andresen begynte å gi ut singler på norsk. Egenart, selvtillit og en unik stemme gjør at dette skiller seg ut. Legg til et øre for gode melodier og arrangementer – så merker du fort hvorfor popøret til undertegnede grep tak i dette når platen kom i eposten.
For å sammenligne med norske band, så var det mye Asbjørn Ribe og Margarets innimellom tydelige inspirasjoner fra noen av de hun selv oppgir som inspirasjonskilder – Joni Mitchell og Ani DiFranco.
Iselin Andresen er oppvokst i Haugesund, Florø, Jæren og på Hamar. Noe som har gitt henne en dialekt som er østlandsk med skarre-r. Og det gir låtene et unikt preg som gjør at i hvertfall jeg hørte litt ekstra etter ved første gjennomlytting.
Hun forteller til DoD at hun har skrevet låter og spilt siden hun var 14, og henter inspirasjon fra relasjoner, hendelser i sitt eller andres liv og nyheter. Og det merkes jo i tekstene.
De tidligere singlene – “Eg går”, “Nostalgi” og “Bli her til eg dør” viser en progresjon i lydbildet, og en jevn og god kvalitet på tekstene. En slags lett naiv mimring, kombinert med fundering rundt følelser – men gjort med sjarm og spilleglede. Jeg er spesielt glad i “Bli her til eg dør”.
Og i forrige uke kom da den nye EPen, der vi får fem låter som beveger seg i det samme tekstmessige landskapet. Det er betraktninger rundt eget og andres følelsesliv, det er mimring og lett naivisme og det er herlige melodier av slaget som klistrer seg til hjernen og bare hopper rundt der inne i en form for happydance som bringer lovnad om snarlig sommer og nye opplevelser.
Åpningslåten “Samma det” er en selvutleverende tekst – der Iselin utforder verden rundt seg og vår (ofte) innbilte frykt for hva andre tror om oss.
Hun gir oss litt innsikt i hva hun selv føler er egne begrensninger – både ved å alltid si noe feil, ikke alltid holder det hun lover OG ikke minst at hun snorker. Og har vel strengt tatt kommet opp med en konklusjon som vi alle hadde godt av å ta med oss. For hvem gidder egentlig bry seg om hva andre tenker?
Bare si “Samma det” og gå videre…
“Stein i skoen” er en liten fortelling om en person som ikke helt føler seg som en del av felleskapet, som har litt utfordringer med verden der ute og forventninger og krav.
Nydelig melodi, og en tekst som trekker frem et problem vi stadig leser om i media – at de som ikke helt føyer seg inn i saueflokkens mentalitet blir stående utenfor.
Det trøkker til på “Skakke værra lett” – som er favoritten min fra denne EPen.
Drivet i låten, koringen og ikke minst teksten er rett og slett gnistrende. Teksten er full av snedige linjer, hun synger om barten sin og i-landsproblem versjonen av hvor hardt livet er. Det er en typisk låt som får en til å bare ville hoppe rundt og smile bredt i solskinnet den egenhendig skaper. Jeg er dog skeptisk at det tilsynelatende er regelrett mobbing og uthenging av den beste biten i Twistposen i starten av låten. Men jeg lar tvilen komme Iselin Andresen til gode – hun er tross alt fortsatt ung…
Sier seg sjøl at det er hardt å leve,
når det bare er repriser fra Bonanza på tv.
“Gnist” er en fortelling om et forhold som ikke helt gikk den veien man alltid håper i starten.
Jeg får ikke helt fot for denne. Teksten er veldig god, men det er noe med rytmen som slår ihjel ordene når alle instrumentene kommer inn og gjør det litt anmasende.
Heldigvis er det et veritabelt gullkorn plassert til slutt. “Aldri komme hjem” er en nydelig oppbygget låt, der arrangement og melodi fremhever teksten om lengsel, tap og håp.
Andresens forkjærlighet for Knut Reiersrud er lett å høre her, den akustiske gitaren er som plukket fra Reiersruds hånd – og når den kombinerer tostemt med elgitaren så er det steike vakkert.
Sjekk ut Iselins Facebookside, den er full av nedstrippede, akustiske versjoner av låtene hennes. Og EPen finner du på Spotify – bruk litt tid på den!