Embla Karidotter viser med sitt tredje album at hun ER countrymusikk, og bestiger effektivt tronen som Norges ubestridte Countrydronning.
Samtidig sparker hun døra på skapet i fillebiter, og etablerer samtidig en skeiv countryscene som meg bekjent teller bare ett album, Vegen gløymer ikkje deg fra Foreningen for By og Bygd. Men samtidig så gjør hun det så elegant, inkluderende og med så mye talent og humor at jeg det er bare den aller mest kristenkonservative enstøing som ikke kan sette pris på denne eksplosjonen av et album.
Hun går hardt ut fra første øyeblikk, med “Wanna Ride?”. Åpningslinjene hadde blåst håret av Bjartmar Gjerde midt på 80-tallet (google it). I dag er det bare jævlig tøft! “You may think that I want a little red Corvette//But big old trucks are what get me we”. Spekket med referanser til 90-tallsfilmer og 90-talls countrymusikk, og full av dritgode enkeltlinjer og fraser som “Do you wanna be the Louise to my Thelma? // You can be the yee to my haw” og “Faster, faster, faster, pussycat, kill, kill // If tomorrow never comes, I’ll make sure you will”.
“Wake Up and Smell the Coffee” er en skikkelig linedance-klassiker, der Embla kort og greit forteller om overgangen fra å drikke alkohol til å ikke lengre drikke alkohol. Samtidig ligger det litt mer dybde i teksten, om selvtillit og ambisjoner.
Vi har fått mye Embla som trøkker til på de foregående albumene, så når hun tar steget ut som countrycrooner i “Your Own Moon” så imponerer hun enormt med hvor mye kraft, styrke og range hun har skjult bak masken i starten av karrieren.
En låt skrevet i kjølvannet av en kjærlighetssorg. Brutalt ærlig og hjerteskjærende – men aller mest Embla som er så Dolly Parton at Dolly selv ville stupt rett inn for en klem om hun hadde rukket å høre denne. Brutalt vakkert og dypt imponerende!
The Fool er produsert av Simen Følstad Nilsen, som også er en Karidotter og spiller pedal steel, baritongitar og harmonium på platen. Som vanlig har hun også med seg Nils Jørgen Nilsen på trommer, Marie Moe på bass og kor og Benjamin Rø Haavelsrud på gitarer. Gard Nergaard spiller også fele på flere av låtene, og bandet har tydelig hatt det veldig gøy i studio – og er i felleskap kreditert med alle arrangementer.
Bandet består jo eksepsjonelt dyktige musikere, og de er så dyktige, samspilte og låter som seg hør om bør – som kuler og krutt. Samtidig spiller i andre band, og til tross for at de der gjør helt andre ting – så mestrer de altså countrymusikk til fingerspissene.
“Imogene” var første single fra platen, og jeg siterer meg selv fra singleomtalen; “Embla tøyser jo en del med sine tidligere forhold når hun spiller konsert, all den tid at et par av låtene inneholder temmelig åpenhjertede beskrivelser av eksene hennes. Men det som funker funker, og den gamle setningen “write what you know” har alltid levert. Så i “Imogene” forteller Embla om virvelvinden hun har opplevd når hun begynte å date jenter, og sier selv at den snakker om det stereotype i at jenter som dater jenter går veldig fort frem.” Og for de som følger en lykkelig og relativt nygift Embla på sosiale medier, så har hun jo tatt fullt ansvar på det området.
Imogen, Imogen, you cut me like a knife
Never wanted to get married, but now I want you for my wife
Imogen, Imogen, you’re everything I desire
You came into my life like a strong wind blowing on a blazing fire
Embla er kompromissløs i “Cuntry”, og det er jaggu forfriskende å få en skeiv vinkel på det tusenvis av mannlige låtskrivere har skrevet countrylåter om i flere tiår. Jeg må innrømme at det hadde vært gøy å se en del konservative miljøer i USA få dette i trynet på særdeles høyt volum, med beskjed om å ta seg sammen. Love is love, liksom. Og for å sitere Kong Harald; “Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre”. Det er ikke vanskeligere enn det. Embla gjør i hvertfall nybrottsarbeid her hjemme, og hun gjør det virkelig med stil.
Ellevilt fengende “Rhinestoned Cowgirl” gir oss Embla som gir klar beskjed om at country er like mye en holdning og en livsstil som en fødselsrett som gatekeepes. “Jeg har vært køntri lengre enn deg” er nok en greie som påtreffes både her hjemme og der ute. Og de får effektivt svar. Linjen “I’m just a rhinestoned cowgirl whose never been on a horse // But maybe you can teach me if you just come down from yours” er noe av det stiligste jeg har hørt! Embla er velkjent for å stå på barrikadene for verdier hun tror på, og dete ringen krompromisser her! Helt nydelig!
Vi trenger en ballede til. Og “Closet Drama” er på alle måter en fortsettelse av “My Own Moon”, som på den ene siden er en ganske kald og beskrivende gjennomgang av det praktiske ved et samlivsbrudd. Og på den andre siden det hjerteskjærende om at når bare de døde tingene er fordelt, så er det hjertet som må få oppmerksomhet.
But please give me back my heart
I need it for a fresh start
Please give me back my heart
I need it for a fresh start
Albumet avslutter med en lett tøysete låt som strengt tatt bare skal lage god stemning og godt humør – og oppfordre til linedance. Og der treffer de blink på alle punkter. Om ikke “Another Honky Tonk Song” får deg ut på gulvet så er det du som er problemet, ikke Embla and the Karidotters.
The Fool er et helstøpt countryalbum, med mye inspirasjon fra 90-tallets country – med både Dolly, Shania Twain, Martina McBride, Joe Dee Messina og Dixie Chicks lurende bak hjørnet. Embla har utviklet seg enormt siden debuten, både som entertainer, men også som tekstforfatter og låtskriver. Bandet låter bedre enn noen gang, og det er veldig tydelig at de har hatt det ekstra gøy i studio denne gangen. Du har følelsen at at noen har sagt, “vi gir rett og slett faen, og bare gir ALT og tar den HELT ut, og ser hvor vi ender”. Skeiv eller ikke, dette er nok en fulltreffer fra Embla and the Karidotters- som kan og bør nytes av alle som elsker countrymusikk.
