Unnveig altså… mer undervurdert kunstner og artist skal man lete lenge etter.
Tre diktsamlinger, tre aldeles utsøkte album, og nå roman OG ny plate. Jeg har til sammenligning nok med å finne på noe til middag i morgen.
Boken skal vi snakke minst om, for den har jeg foreløpig ikke lest. Men den heter Ste, og handler i følge forlaget om “å være stemor. Og om omsorg, og om å være familie uten å være familie”. Kjenner jeg Unnveig rett så er det velskrevet og fullt av følelser. Og sikkert litt trist. Boken skaffer du hos Flamme Forlag.
Vi skal snakke desto mer om det nye albumet Amused by a Muse / Salt Water Blues som er ute i dag. Albumet er delt i to. Side A består av EPen Amused by a Muse som vi skrev om i fjor høst. Jeg henter noen uklipp derfra for å sette stemningen;
Amused by a Muse er en aldeles nydelig, varm og genuint behagelig lytteopplevelse. Den er skreddersydd for å bare lene seg tilbake, lukke øynene og bare flyte avgårde på et teppe av melankolsk vellyd.
Poeten Unnveig har virkelig fått utfolde seg, der hun gjennom fem låter utforsker det som inspirerer en kunstner. Lydbildet er ganske så annerledes fra forrige plate, den aldeles utsøkte Old Soul. Men det er helt riktig for disse låtene. Det nedstrippede lydbildet kler låtene og gir tekstene og poesien det rommet som behøves.
Der side A, Amused by a Muse særlig henter sin inspirasjon fra livet til den italienske poeten Francesco Petrarca – og har et lydbilde som er mye større, mer polert og – etter Unnveigs utsagn, mer pompøst, så er side B, Salt Water Blues nærmere, mer personlig og har et veldig nedstrippet lydbilde. I følge Unnveig; “litt som å få innblikk i dagboka mi”.
Dualiteten i de to EPene er virkelig fascinerende, og er et nydelig eksempel på skrivekraften og talentet til Unnveig Aas. I det ene øyeblikket så setter hun seg inn i situasjonen rundt den særdeles inspirerte poeten fra 1300-tallet, i neste øyeblikk sitter hun på rommet sitt og jakter på en sang, men hverdagslige krav står foran kreativeten i køen.
Albumet er produsert av Øyvind Røsrud som har jobbet med Louien, Frida Ånnevik, Lucky Lips, Ole Kirkeng, Dig Deeper og mange flere.
Han spiller også en rekke instrumenter på platen. Fra synth og perk til bass og gitar. Øystein Aarnes Vik spiller trommer, Roger Græsberg bass, gitar og synth – g så får hun besøk av Torgeir Waldemar på en låt, og pedal steel virtuos Krister Skadsdammen på en låt.
Sammen har disse fire skapt et kunstverk av et album, som på overflaten kan virke tematisk delt på midten, men det er det slettes ikke.
Selv om Unnveig stuper lengre ned i den mytiske “musen” på side A, denne inspiratoren som driver kunstnerens visjon – så snakker også Side B om inspirasjonen og lengeselen etter å skape.
Lydbildet endrer seg merkbart fra side A til side B, men det er akkurat det som skal til for å gi disse låtene riktig liv. De siste 5 er mye mer personlige, ærlige, direkte. Og SKAL låte litt røffere og mer avkledd enn de mer symfoniske dykkene ned i det store havet der musene gjemmer seg.
Som artist har Unnveig Aas gjennomgått en enorm utvikling over disse fire albumene. Hun står ikke stille, og utvikler en stil og et lydbilde til hvert enkelt album – og på den måten føles det som om det er tekstenee som bestemmer hvordan albumet skal låte – ikke omvendt.
Jeg likte Amused by a Muse VELDIG godt da den kom ut. Jeg liker den enda bedre i dette formatet, som en slags motvekt til de personlige tekstene på Salt Water Blues. Men jeg simpelthen elsker Salt Water Blues. De fem intense låtene som utgjør den personlige delen av dette albumet er fem virkelig vakre perler.
“Salt Water Blues” handler om å lengte vekk. For så å lengte tilbake når man endelig har kommet seg ut. Unnveig minnes barndom, skolegang. Synthen til Røsrud slenger oss rett tilbake til 80-tallet, akkurat slik det skal være. Dette er minner, og lydbildet setter den perfekte stemningen. Sammen med “Amused by a Muse” er nok dette albumets sterkeste spor.
“Fool’s Gold” er en melodisk lettbeint hilsen til Side A, der Unnveig sitter og venter på inspirasjon, mens hverdagens krav hele veien kommer i veien for kreativiteten. Ypperlig utført.
Hun utforsker følelsen av lengsel videre i “Easy”. Lengsel etter å komme “hjem” til en tid da alt var enklere. Følelsen av å være fortapt og på søken etter noe enklere.
Poeten Unnveig får virkelig vise seg frem i “Child of Winter”. Her er det lag på lag med tolkninger som kunne frustrert selv den mest litterære skoleelev som har fått “diktanalyse” på tentamen. Men en tolkning er kanskje hvordan kirsebærtreet som er en metafor for hvordan livet forandrer seg, og at man av og til må kutte ut situasjoner, steder eller personer som forgifter livet.
Albumet avslutter med den aldeles nydelige “Undying Love”. Skadsdammen kommer med en innsmigrende vakker pedal steel her som virkelig løfter frem budskapet i teksten, og i teksten sitter protagonisten og gjør opp status over livet sitt. Det er en del fortvilelse over drømmer som ikke har blitt oppnådd, og stilltiende aksept over at tiden går, og har gått mens man har gått der og drømt.
Unnvig Aas er en fantastisk tekstforfatter, enten det er poesi eller låttekster. En imponerende kunstner som leverer i flere formater. Det er ingen automatikk i at en låtskriver kan skrive dikt. Heller ikke romaner. Det mangler vel bare at hun begynner å male. Jeg regner med hun hadde fikset det også minst like godt.
Jeg håper dere gir Amused by a Muse / Salt Water Blues en skikkelig sjanse, det er så mange lag å utforske både i musikken og tekstene. Og personlig vil jeg også oppfordre til å få med deg Unnveig live når du har sjansen, eller book henne til en konsert / huskonsert om du kan, for du kommer til å få en kveld du sent vil glemme – fylt av store og små følelser og vakker musikk fra en utrolig vakker stemme.
