Det var som det skal være. Solen skinte. De frivillige smilte. Publikum som strømmet til i hopetall smilte. Alt lå til rette for en festdag på Bergenhus Festning. Det virket passende med strålende sol på en dag der rapporten om Brian Wilsons bortgang preget nyhetsbildet.
Etter en steike lang kø i akkrediteringsteltet, som vi får gleden av å nyte hver dag siden årets fotopass av årsaker ingen kunne forklare må fornyes hver dag, så fant vi plass foran scenen for å se Lissie åpne årets fest.
Foran scenen på en smekkfullt Bastion var det meget god stemning. Andelen fans var nok stor, for Lissie leverer et sett helt på det jevne, som ikke gjør noe spesielt annet enn å levere pen popmusikk til fansen. Jeg tror fansen fikk det de ønsket, men jeg tror ikke Lissie vant så mange nye.
Soul legenden Lee Fields var første act på Plenen, og deri ligger vel litt av utfordringen. Det er ikke så mange soul-legender igjen, og det må vel sies at Lee Fields denne kvelden var mer enn soul artist enn en soul-legende. Vi har fått noen kanongode soulkonserter på Bergenfest, fjorårets gjensyn med St. Paul & The Broken Bones er ikke spesielt vanskelig å trekke frem i så måte.
Hyggelig, men ikke så mye mer enn det.
Så begynner det å bli komplisert, for nå starter konsertene å gå samtidig. På Bastionen møter vi Shane Smith & The Saints, og Arnulf melder følgende:
Shane Smith & The Saints skuffet ikke publikum på Bastionen i går. Man kan si mye om formlene låtene er skrevet rundt, men live leverer Shane og bandet over forventning. Tight, høyt og med pondus. Skulle vi ønsket oss noe mer er det større variasjon i dynamikk og låtvalg. Etter konserten dro bandet rett i ølteltet for litt skummende drikke. Vi må faktisk si at det var vel fortjent!
På Hjertebankscenen har jeg tatt plass for å høre de lokale stjerneskuddene i The Clumps. Greit, de er fra Rogaland. Men de har base i Bergen. Og er det noe Bergensere er gode på så er det gjøre entusiastiske innflyttere til sine egne. The Clumps er forlengst godkjent som et Bergensband, og slik vil det for alltid være.
Bandet vant Eggstock i fjor, og har tydeligvis bygget seg opp både en following og en hype. Ikke minst på grunn av snedig og effektiv posting på TikTok og ymse sosiale medier. Det er nesten fullt på Hjertebankscenen, og de unge gutta i The Clumps trøkker ganske enkelt til fra første tone – til folkets store glede. Deretter skrudde de enkelt og greit opp med enda mer trøkk og holdt nivået hele konserten.
Den første skikkelige hylet fra deler av publikum kommer når den virale hiten “Kem sprøyta vindusviskar på meg?” leveres. Bandet har, for de som ikke kjenner til det, laget en låt basert på den virale videoen av den sinte rogalendingen som har fått vindusspylervæske sprutet på seg mens han sykler, og forlanger at den skyldige skal melde seg selv til politiet. Aldeles nydelig gjennomført.
Til tider er de nesten i et poplandskap, og bandet låter skikkelig tight og konsekvent fett. Disse hører vi garantert mer fra i årene som kommer!
Deretter er det spisepause, og det er på sin plass å komme med en advarsel til de som spiser vegetarmat eller glutenfritt. Spis godt og mye hjemme før du drar, for i de særdeles overprisede matteltene er det virkelig å lite å hente for slike som oss.
Dessverre hadde fjorårets matvinner Søtt&Salt valgt å kjøre rein glutenmeny. I fjor hadde de bokser man kunne få den grisegode pitaen i, uten pitabrød. I år var det ikke et alternativ.
Så jeg gikk for en entrecot-taco på Ostra. Det kan du spare deg.
Den hjemmelagde maislefsa var nesten like god som min, men resten var en smakløs greie som ikke frister til gjentagelse. Det er taco, man forventer i det minste et minstemål av krydder. Tror ikke det har vært noe krydder i nærheten av dette. Så en liten bit kjøtt, sju pommfrites-strimler og en geléaktig chutney som smakte ingenting. 195 spenn. Maten på festivalen er generelt eksepsjonelt dyr, justert for mengdene man får. Brusen koster 60 kroner. Akkurat det trekker ganske kraftig ned for min del.
Neste konsertrunde er klar. Arnulf tar turen til Magic Mirrors, og melder følgende:
The Hard Quartet er årets supergruppe i den mer hardtslående delen av Bergenfestprogrammet. Ledet av av legendariske Stephen Malkmus og Matt Sweenay brukte bandet noen få minutter på å vekke oss i salen før det brakte løs. Det låter så skakt og skranglete man kan forvente før skrustikka sakte strammes til og det triller ut flere tøffe og nydelige låter fra det selvtitulerte debutalbumet. Bandet imponerer stort med sin omrokkerende instrumentering og smektende vokalharmonier på sitt beste. Festivalens fremste indieøyeblikk?
På Bastionen leverer Lucy Dacus et sett som hadde alt potensiale til å bli en feststund, men de virker veldig preget av stundens alvor. Bandet henger ikke helt sammen, de har masse interne lydproblemer og de forteller at det er første konsert på Europaturnéen. Det kan virke som om de enten er nervøse eller ikke har øvd sammen særlig mye før denne kvelden. Det er noen fine øyeblikk, men ikke nok til at dette blir en konsert vi husker. Veldig synd, da vi vet at dette er en artist som virkelig har noe på hjertet og kunne levert nydelig pop.
Så kommer det alle hadde ventet på – og som er grunnen til at onsdagen er full av gamliser som oss. Alanis Morissette fyller Plenen til randen, og selv om konserten starter med en ganske underlig selv-hypende video på over tre minutter så treffer hun sitt publikum som et damplokomotiv når hun åpner med “One Hand In My Pocket” fra Jagged Little Pill.
Vi har dessverre ingen bilder fra konserten, da kveldens headliner virker å være såpass usikker at hun krever å få tilsendt og godkjenne alle bilder som blir tatt, før de blir publisert. Ingen av de tilstedeværene medier har gått inn i en slik avtale, dermed blir dekningen deretter. Trist, når man ser 4000 mobiler som knipser og filmer fra første sekund, for så å dele kornete bilder på sosiale medier.
Uansett – det er tydelig at Alanis fortsatt er i besittelse av stemmen vi kjenner fra tidlig 90-tall. Det er imponerende trøkk og range, jeg tror ikke det har gått tapt en tøddel gjennom disse årene. Og FOR en energi! Hun er overalt, spinner rundt og jobber som en helt. Det er god overraskende at det er NULL kontakt med publikum utover et par spredte takk, men hun foretrekker vel å la musikken snakke.
Og der ligger vel også litt av utfordringen. For stemningen faller kontant i 70% av publikum når nyere materiale dukker opp. Det virker kun å være blodfansen helt foran som har et forhold til det – noe som gjør sitt med den totale stemningen. Skravlingen bakover øker på, og det skjer ingenting før hun henter frem nok et knippe låter fra “gamle dager”. Så kjører hun et gnistrende godt akustisk sett, der bandet – som ellers ser ut til å kjede vettet av seg (med unntak av bassisten som har en meget god dag på jobb), setter seg på ene enden av scenen med akustiske instrumenter og gir oss både “Mary Jane” og “Perfect” i en nydelig akustisk tapning.
Når hun like etterpå måker til med “Ironic” så koker det på Plenen inntil hun pent takker for seg og går inn i Bergensnatten med begge hendene utenfor lomma.
Alt i alt en flott konsert, som tok seg kraftig opp underveis.
Men det er i Magic Mirrors dagens høydepunkt (som ventet) skulle komme.
Der har Stephen Wilson Jr. bygget om hele scenen til en rødfarget klubbscene, spekket med små detaljer, grønne busker og et band som altså er så SVINETØFT at det nesten må grense til ulovlig.
Det er dessverre ikke mer enn ca 600-650 personer i teltet, men de som er der vet virkelig å sette pris på det de får. På første rad synger folk med fra aller første strofe, og bakover står folk som fjetret når en meget ydmyk og jovial Wilson leder oss gjennom låtene, i hovedsak fra sin store suksess Søn of Dad. Han har jo en stemme som bare roper levd liv, og synger med hjerte utenpå jakka. Det er intenst, det er enormt kraftfullt og publikum eter det opp.
Høydepunktene for min del var naturlignok “Father’s Søn” og den totalt enorme “Year To Be Young 1994”, som i livetapning var flere lysår bedre enn på plate. Hele settet var egentlig det. Konsekvent tøffere enn platen.
Vi går ut i Bergensnatten med en tydelig oppfatning av at vi har sett storhet.
