Det var varmt som bare Bergen kan være varm. På Bastionen rant det inn folk som hadde sneket seg ut fra jobb en time tidlig for å få med seg Oddny, som etterhvert begynner å få et solid fotfeste i bevisstheten til folk. Naturligvis godt hjulpet av døråpneren “Oktober, Bergen by”, men det hadde ikke funket om ikke resten av materialet også leverte varene.
Og nettopp derfor var det som skjedde før konsertstart et tydelig tegn på at de blir lagt merke til. For presis klokken 15:00 poppet Frank Hammerslands ansikt opp på storskjermen bak på scenen. Når Doddo, flankert av en representant fra BRAK og Odd Martin Skålnes kom inn på scenen så forstod man kjapt hva som ville skje. Det var utdeling av Frank Hammerslands Minnefonds låtskriverstipend, og fjorårets vinner Odd Martin Skålnes delte det naturligvis ut til vokalist og låtskriver Iver Strand Senneset og Oddny. Som holdt en kort og sjarmerende takketale, muligens var de blitt tatt litt på senga – men de var veldig glade for prisen – “vi driv no bare å bala på” som Senneset sa.
Deretter tok de plass bak instrumentene og satte igang. Vi fikk høre låter fra de nye platen og fra EPen som inneholder “hiten” som fikk Bastionen til å hoie av glede. Det er jo ikke til å komme i fra at Oddny funker aller aller best i et litt mørkere lokale, der folk har fullt fokus på musikken. Som de skal i oktober når de kommer tilbake til Kulturhuset. Men det funket bra på Bastionen. Lyden var god. Bandet så ut til å kose seg. Selv om de fortsatt ikke har øvd på smalltalk mellom låtene slik jeg nevnte da jeg sist så dem på en utescene på Malakoff i fjor sommer. Men det er så dynket i sjarm og spilleglede at det funker uansett. Folk vugget med. Sang med. Klappet og prøvde seg til og med på et “tjoo” som det ble oppfordret til fra scenen.
Det var kort vei rundt hjørnet til scenen på Plenen for å se John Olav Nilsen og Nordsjøen. De skulle spille hele For sant til å være godt, debutplaten til Nilsen og Gjengen. Og folk var klare. Nilsen kommer spankulerende inn på scenen, og har full kontroll fra første sekund. De første førti radene – og spredt utover i resten av publikum, var det allsang fra første tone.
Når turen kom til innertieren “Diamanter og kirsebær” så sang Nilsen knapt en strofe. Publikum tok hele jobben, og med bravour.
Det ble litt mye skravling bakover i rekkene, så jeg flyttet meg frem og mer sentralt, og der var flesteparten kommet for å høre musikk. Musikken til Nilsen og Gjengen er jo soundtracket til en generasjon Bergensere, som vokste opp med disse låtene – og de viser at de setter pris på at Nilsen fortsatt er vital og tøff. Det ytres ikke et ord som kontakt med publikum utover “takk”, men her er det så til de grader tekstene som gjør jobben, så det funker.
Kvelden ble avsluttet litt tidlig på grunn av litt familiært ansvar, men jeg rakk å få med meg Love Dance i Hjertebankteltet før jeg stakk hjemover. Eirik Vestrheim og Kristopher Straus er forsterket med Morten Mjørlaug på bass og Petter Beyer på alt sånt jeg ikke forstår – men som lager masse kul lyd! (loops og litt keys og ting jeg ikke kan nok om). Sammen gjør de greien sin, og som jeg beskrev det til kumpan Arnulf etter på – det var ganske snodig, men skikkelig fint!
På plate lager de tidvis helt perfekt, lettbeint pop, men her fikk de fylle ut lydbildet og virkelig røffe det opp – og det låt rett og slett skikkelig kult. Vestrheim og Straus har et knippe skikkelig gode låter i sekken, og trekker dem frem en etter en til stort velbehag. De spiller uhyre sjeldent, så det føltes nesten som en ære å få lov å høre dem live. Gøy! Mer!
