Etter utgivelsen av EP’en Stink i 1982 turnerte bandet beinhardt, og gikk i ”studio” i oktober. Studioet var et lagerbygg et eller annet crappy og gudsforlatt sted nord for Minneapolis, nærmere bestemt i Roseville, Minnesota.
På debuten og EP’en gikk det unna med studioarbeidet, og det var kort prosess og full fart som gjaldt. Det nye med denne innspillingen var at de befant seg i studioet i hele fire måneder, mye pga av at mannen som styrte knotter, taster og spaker denne gangen var Paul Stark (medeier i Twin/Tone), og hans tilnærming til selve innspillingsprosessen var langt mer nitidig og nøyaktig enn det de var vant til. Dette førte til en del gnisninger og et generelt vanskelig arbeidsklima, som igjen påvirket Westerbergs låtskriving og bandets innsats. De gikk rett og slett lei i lange perioder. Noen artige episoder førte dette riktignok til, noe jeg kommer tilbake til senere.
Av mer triviell informasjon må det bare nevnes at Tommy hoppet av ungdomsskolen (!) da skiva ble sluppet 29.april 1983, 16 år gammel, og at denne sjitungen faktisk var med på å spille inn sitt tredje album med bandet full av kviser og testosteron. Det er faen steike sprøtt, det! Bandet hadde begynt å få en viss fanskare utenfor Minneapolis, og startet derfor på sin første USA-turné etter plateslippet, og da kunne ikke Tommy gjøre annet enn å droppe ut. Selve turnéen, som i stor grad foregikk på østkysten, inneholdt mange mystiske opptredener, og de opplevde bl.a. å bli ”okkupert” av punkere i New Jersey, Bob ble pælmet ut av CBGB i New York nesten før han kom seg inn, og folk rømte lokalene enkelte steder fordi de spilte så høyt og oppførte seg så jævlig.
Skiva ble på mange måter en liten suksesshistorie, gjennom bl.a. å bli kåret til årets viktigste plate av New York-avisa The Village Voice, og bli spilt på mer enn 200 radiostasjoner landet rundt. Gutta begynte å bli store, og forhåpningene begynte å stige. Artig, og ikke mer enn det minste de fortjente. Men som vi skal finne ut senere, så finnes ikke musikkverden rettferdig, selv om alt lå til rette for at The Mats skulle bli unntaket som bekrefter regelen.
Som nevnt var ikke Stark spesielt fornøyd med alt som skjedde rundt denne utgivelsen. Han har sagt at gutta aldri tok dette seriøst, og at hele greia var en vits for dem. Det er mer enn mulig at han hadde en god sak når man hører på åpningssporet og tittellåten Hootenanny. Vi blir presentert en slags sløy og amatørmessig blueslåt, hvor ”Hootenanny” repeteres gjentatte ganger. Denne noe særegne åpningslåten var et resultat av at guttene byttet instrumenter da de kjedet seg en dag; Paul tok over trommene, Bob spilte bass, Tommy tok seg av rytmegitaren, mens Chris tok ansvaret for ”lead guitar”, i den grad de lydene som kommer ut kan kalles det. De bestemte seg raskt for at dette skulle være låt nummer en på side en, og at dette var tittelsporet. Låten i seg selv er lite å skrive hjem om, annet enn for å konstatere at de hadde det morsomt i studio.
Run It er 1:12 med klokkeklar punk, og kunne like godt vært et spor fra Sorry Ma, I Forgot To Take Out The Trash. Dette er høyoktan rock’n’roll, Paul som halvveis brøler, halvveis messer ut om ”Red Light”, ”Lyndale” og ”Garfield” i noe jeg tror må dreie seg om horekjøp, mens Chris, Bob og Tommy leverer de vanlige varene.
Put the monkey on the mirror
Won’t you pass the bill to Chris
Intoxicated lover ending our French kiss
Om det ikke begynner å skje nye saker og ting på tekstfronten, dette handler om fyll og festing som så mange ganger før, så bringer Color Me Impressed noe nytt inn på melodisiden. Dette er en låt som glatt kunne glidd inn på neste skive, Let It Be, og er den mest ”typiske” Mats-låten som er innspilt så langt. Bob legger på en støygitar som durer i bakgrunnen gjennom hele låten, samtidig som han utvider gitarsoloen til hele tolv sekunder. Kompet er tettere enn stål, Paul synger som han gjør ti år senere, og i det hele tatt så høres de plutselig langt mer ”modne” ut. For øvrig så er låten brukt som utgangspunkt til tittel (Color Me Obsessed) på den brillefine dokumentaren om bandet, en film som ligger ute på YouTube i sin helhet. Denne kan jeg ikke anbefale varmt nok, fordi den er en typisk ”må sees”-sak, for de som ennå ikke har fått med seg bandets storhet (sjekk for øvrig rulleteksten etter 1:59:05!).
Om noen skulle finne på å tro at tredjesporet var et blaff eller et eksperiment, så blir de overbevist om at noe er i gjære når Willpower kommer ut av høytalerne. Den bassdrevne låten høres for meg ut som en miks mellom R.E.M. og Joy Division, og da mener jeg med elementer av det beste fra begge band. Dette er en av de store 80-tallsperler, og gutta spiller som drevne spillemenn, med pondus og kreativitet som beviser at de er blitt ”voksne”. Og igjen mener jeg i ordets mest positive betydning. Bare lytt til Bobs følsomme og forsiktige gitarspill, den kule og varierte takten til Chris, og den nevnte basslinja til kvisegutten. Men ikke minst er vokalen til Paul viktig. Han mikser inn flere stemmer ispedd alskens effekter, synger på hele sitt register, og skaper en så deilig stemning som bare han kan. Dette er en låt som minner om Go fra EP’en, og den var som alle vet en höydare. Teksten er repetitiv, og handler om at viljestyrke er en god ting som kan få deg til å stoppe i tide og få deg ut av kniper, potensielle og reelle. Som for eksempel å gi faen i å kjøre bil når du er drita. At låten varer i godt over fire minutter er nærmest Gale-Matias, og stadfester at nye tider er i emning.
Take Me Down To The Hospital følger på med straight rock’n’roll, gitarbasert så det hyler etter, og med små partier hvor både Chris og Tommy får imponere litt med instrumentene sine. St. Paul imponerer som vanlig med alt han foretar seg, og i denne låten foretar han seg mye. Ikke minst driver han med avanserte nødrim..
Lyin’ in back
With your heart attack
In the front seat
With Pete Pete Pete
Det hele åpner med et blødtøft riff, etter 10 sekunder kommer Chris og Tommy inn i samme tusendels sekund, før Vår Mann kommer inn og briljerer på alle vis i de nesten fire minuttene låten varer. Tematikken er som vanlig det å leve et hardt og brutalt liv, sånn stort sett.
Side A avsluttes med en snodig Beatles-medley, spilt småsurt og storskeivt. Åpningsriffet er fra Strawberry Fields Forever, og så sveiper de innom The Twist og Oh! Darling før de gir seg. Herligheten heter Mr. Whirly, og må vel kunne kategoriseres som en parodi, selv om St. Paul, som alle andre mennesker på denne planeten, har et godt forhold til The Fab Four. Jeg synes uansett at låten er tøff, kul og festlig, selv om ikke alle musikkritikkere følger meg her. Låten er med på å gi plata et rykte som sprikende og med svake spor. Hørt sånn!?
Side B åpner med Within Your Reach, og her har St. Paul tatt 100% styring. Han spiller alle instrumenter, og presenterer en låt om kjærleik på en måte som sier meg at Paul har gått fra å være gutt til å bli mann..
Go without so much
Can die without a dream
Live without your touch
I’ll die within your reach
Trommingen er enkel, det samme kan sies om bassingen, men gitarspillet er strøkent og spenstig. Spesielt liker jeg ekkoeffekten han har lagt på gitaren, og som sensasjonelt nok minner meg veldig om den lyden Eddie Van Halen har på gitaren sin på Fair Warning. Tøft er det åkke som..
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=d3b4cFqlWSI[/youtube_video]
Buck Hill er en instrumental hvor låttittelen er hentet fra en bakke i et skianlegg i Minnesota. Her snakker vi om surfgitar, glitrende komp, gutter som trives med å spille sammen, og som klarer å fram akkurat det. Det halvgale ropingen er et krydder som er å regne som en soleklar The Mats-signatur.
Lovelines er nok en eksperimentell låt, med sine halvjazza melodilinjer, St. Paul sin halvt syngende, halvt snakkende vokal, men ikke minst fordi sjefen sjøl tok for seg en eller annen avis (eller var det et rent kontaktmagasin? Jeg husker ikke i farten) og leste/sang kontaktannonser av det lettsindige slaget. Og det ble teksten. Hvilket nummer vi snakker om er dokumentert for all tid..
Wednesday, October 13th, 1982
Volume 4, number 79
Låten slutter med at det knitrer i papir, og nok en gang har gutta klart å gjøre en kul låt ut av en enkel idé. De kan liksom ikke gjøre noe kjipt.
(Are we gonna record this one
I see…well…that figures)
Slik åpner You Lose, og vi er tilbake i gode, gamle omgivelser. Full fart, rett fram rock, og en energisk og hissig frontmann som messer og vræler om tapere. Denne sinnataggen kunne like gjerne vært på debuten, men samtidig viser de at de har blitt tightere, mer proffe, dyktige musikere, og at St. Paul har blitt mer raffinert som låtskriver.
Hayday åpner med at Westy roper “Hit it, Bob!”, og deilig feedback kommer ut av seksløperen til eldsteutgaven av Stinson. Sekunder etterpå kommer et tight komp inn, med påfølgende vokal som sier oss at han mener alvor. Det er fortsatt fyll og fanteri som er tema, men så klarer jo som vanlig Paul å putte inn små, festlige meldinger..
Idiots act like geniuses
Geniuses act like idiots
Avslutningssporet på originalutgaven, Treatment Bound, er det eneste resultatet som kunne komme ut av all fylla og spetakkelet som gutta har beskrevet og sunget om. Dette er en slags skeiv countrylåt/rock’n’roll-ballade, fullpakket av godstemning som et resultat av drukkenskap på settet. At låten fader ut til lyden av tomgods og en ungsau som sier at Westerberg har fucka opp låten fordi akkordene er glemt, er bare som seg hør og bør. Nok en av mine favoritter med The Mats, og en type låt som det skal komme flere av senere.
We’re gettin’ nowhere
Fast as we can
We got a noseful
Of them so-called friends
Herrrlig!
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=093hT8xMzLE[/youtube_video]
Så er vi over i ekstramaterialet fra Expanded Edition, og først ut er Lookin’ For Ya. Dette er originalutgaven av Lovelines (låten hvor Paul leser kontaktannonser), men dette er laaangt mer rocka enn den funky saken den endte opp som. Vi snakker om en skikkelig killer av en låt, gutta spiller på hele sitt register, tema er knulling, og her er de akkurat så bredbeinte som de skal være.
Got a walkin’ talkin’ and few less lick
Got a handful of wives and I’m gonna sit
Kneel round my chair, stand on a chair
Someone’s at the door, nobody cares
Lookin’ for ya baby, let’s get it on
Got nobody, are ya comin’ along?
Junior’s Got A Gun er så tung at det minner om metal, og så kjapt og kompromissløs at vi snakker steinhard hardcore. Samtidig får det lytterens tanker til The Clash og Ramones, så de flykter ikke akkurat fra røttene sine. Nok en herlig låt.
Gutta er nå i siget, og pøser på med mer bredbeint rock’n’roll i Ain’t No Crime. Brødrene Stinson leverer ei basslinje fra øverste hylle, og en så gjennomført kul gitarsolo at jeg herved utroper dem til tidenes kuleste brødrepar. Punktum, finale, ferdig diskutert, og selvfølgelig..
Johnny Fast er en slags kjapp, punka utgave av “Johnny’s Gonna Die” fra debuten. Nok en gang en strålende versjon, og ekstramaterialet viser seg å være langt mer enn en pose smågodt. Tight, frekt og imponerende om Johnny Thunders.
Gutta har heldigvis funnet plass til en alternativ versjon av Treatment Bound, og selv om den bærer preg av å være en slags øving, så er det så tøft, så Green On red, så skitten cowpunk-vokal, så stilfull gitarplukking, og en så grisebra låt at jeg tåler å høre denne et titalls ganger i lang tid framover. Dæven døtte!
Vi nærmer oss slutten på herligheten, og de finner plass til nok en utgave av Lovelines, denne gangen med samme uttrykk som i den endelige utgaven på skiva, men med en alternativ tekst. Jeg har ikke lyttet spesielt til hva disse forskjellene går ut på, men jeg hører at St. Paul driver og blar i en avis her óg, og at bl.a. Cliff Richard namedroppes. Men det er vel bare en annen side av avisa han har tatt for seg..?
Siste spor er Bad Worker, en bluesbasert låt med kun Paul og akkustisk gitar. Strålende håndtert, forøvrig. Saint Paul synger som en helt om en anti-helt som yter minimalt til minstelønn. En strålende tekst fra Westerberg..
All I need is another warnin’ slip, oh no
Well I drank a cup of coffee and I read a magazine
Looking for the boss who was nowhere to be seen‘Cause I’m a bad worker
My father would be ashamed
I’m a bad, bad worker
I’ll give you minimum effort for a minimum wage
Hootenanny er den vanskelige andreskiva, om vi ser bort ifra Stink, men selv om de fyrer fra hofta med avsagd pumpehagle sjangermessig sett, så lander de stødigere enn støtt. Skiva byr på et mangfold av låter, fra seig, akkustisk blues og cowpunk, via typisk 80-tallspop, til tung rock’n’roll, straight rock’n’roll og speeda punk. Prosessen var altfor lang for de utålmodige adhd-gutta, og det bærer albumet preg av, men på en god måte. Dette er kanskje den mest humoristiske og ”useriøse” skiva de ga ut, men krydret med ekstramaterialet blir dette et helt enestående album. Rhino-utgivelsene til The Mats er rett og slett obligatorisk for alle som er i nærheten av å like bandet, og samtlige skiver har vokst noe voldsomt.
The Replacements setter med dette albumet et slags punktum for punken, og alle tegnene vi ser og hører er ikke innbilte. De endrer seg, og det som skal komme er så avsindig mye mer enn fire sinte, unge herrer, Minneapolis-skurker som kun er ute etter fyll, fart, spenning og kose seg. Gutta er på vei, og jeg er på vei til å meske meg med bandets indrefiléet. Skivene ”alle” er enige om er mesterverk, den hellige troika, overgangen til en stor label, og album fullstappet av låter fra rock’n’roll-himmelen. Det er bare to problemer med dette bildet; for det første er det altfor mange som glemmer den briljante starten til bandet, de skivene som nå er omtalt, og for det andre finnes det faktisk folk som rett ut overser den utrolig fine svanesangen, som består av ikke mindre enn to album. Men den tid den sorg. Dette skal behørig omtales etter hvert.
Er det så mer å sin om albumet som på mange måter avslutter den rølpete delen av karriera til bandet? Helt klart, og i hvert fall ”Hold på hatten for ei skive!”..
Se filmen om The Replacements – “Color Me Obsessed” gratis på YouTube Movie.
