Fredag på Den Forvitnelege Countryfestivalen på Voss startet med steikende sol som minnet oss om Nashville, og besøk av Jeffrey’s Reverie.
Jeff Wasserman er på mange måter en skjult skatt i Norsk musikkliv. Alle har hørt noe han har laget, men som soloartist så har han foreløpig ikke nådd frem på samme måte som han har gjort som låtskriver. For du tror vel ikke at Dance With a Stranger skrev monsterhiten “Everyone Needs a Friend Sometime?” eller at Eriksen skrev “Movin Time'” som de gjorde med Delbert McClinton? Eller at Silje Nergård laget “Tell Me Where You’re Going”? Neida – det var Jeff Wasserman som skrev de tekstene.
Og som han sa på gårsdagens konsert, “når jeg skrev de tekstene så hørte jeg dem som folk music, men det vet jo ikke de…”
Wasserman og hans 6 mann store Jeffrey’s Reverie stilte i stuen vår, og fraktet oss rett til de amerikanske fjelltraktene der denslags musikk fortsatt lever i beste velgående. Vi fikk tre låter på teip, og det det er veldig godt å være tilbake i produksjonsmodus. Arnulf er på plass bak lydutstyr og fotoapparat, og video besørges som vanlig av undertegnede. Vi har en bunke flotte artister lainet opp for sessions gjennom helgen, så det blir mye fint å glede seg til utover høsten.
Senere på kvelden stod Jeffrey’s Reverie på scenen på Park Hotell, og leverte et akustisk sett med et stjernelag av musikere i ryggen. Og det var rein balsam for sjelen.
Bandet bak Wasserman består av Erlend Viken (fele, perkusjon), Anne Marit Bergheim (tenorgitar, trekkspel, autoharp, mandolin, mandocello, vokal), Gideon Andersson (akustisk bass, djembe), Marius Graff (gitar, banjo, resonator gitar, mandocello, mandolin, vokal) og Michael Barret Donovan (fele, gitar) . De presenterer en blanding av tradisjonelle amerikanske folkelåter og Wassermans egne låter i det formatet de ble skrevet. Både låter fra hans egen soloproduksjon, og låter som andre har hatt hits med.
Wasserman flyttet til Norge fra New York på 80-tallet, og har god tid til å observere det norske samfunnet fra utsiden etterhvert som han har blitt en del av det, og skriver tekster som kommenterer forbrukerkjøret og om kjærlighet tapt til djevelen.
En låt som traff ekstra kraftig var “Trains Don’t Stop Here Anymore” fra Jeffrey & The Free Radicals platen hans fra 2009. En tekst som handler om små samfunn som stenger ned, og du skjønner det er alvor når togstasjonen legges ned. Den var enda mer kraftfull og traff som et tog i hjertet i helakustisk tapning.
Publikum på gårsdagens konsert var meget stille og veloppdragne overfor såpass neddempet musikk. Og ble belønnet med blendende musikalitet, individuelle prestasjoner fra alle på scenen, gjettekonkurranse, sterke tekster og kort oppsummert en av de beste konsertene jeg har sett på mange mange år.
Jeg må på det sterkeste anbefale å oppsøke enhver scene der Jeffrey’s Reverie dukker opp, og ikke minst håper jeg konsertarrangører kjenner sin besøkelsestid og booker denne perlen av et band nå som landet sakte men sikkert skal starte opp igjen. For maken til musikalitet, spilleglede og ikke minst repertoar skal du lete lenge etter her hjemme.
Alle foto: Arnulf Østerdal
