Hver sommer tilbringer vi noen uker i vakre Nordfjordeid. Vi er så heldige at familien til fruen har et feriehus med stor hage og verdens mest avslappede sommerstemning. Det er aldri skikkelig planlagt når vi er her, så det er ti år siden sist vi kunne søke om pressepass på festivalen. Den gang var det Vintage Trouble som trakk, og ferien ble innplassert med et tydelig krav om at DEN helga skulle tilbringes på Eid. I år ville tilfeldighetene ha det slik at vi veldig plutselig befant oss på Eid Malakoffhelga. Jeg visste at mine nye favoritter i Oddny stod på plakaten på lørdag, så når vi hadde pakket ut og satt i hagen og hørte The War On Drugs så fyrte jeg avgårde en mail til festivalen og spurte om det aller nådigst var mulig å få et pressepass for å få ta noen bilder og dekke litt av festivalen.
Folkene bak Malakoff er like greie som bygda er velvillig til festivalen, så det var innvilget i løpet av rekordtid. Takk for det, Malakoff! Jeg pakket kamera i sekken og stilte meg i kø før klokken 14, for jeg var her for å høre Oddny. Hadde gjort litt research på resten av lineupen, så jeg siktet meg inn på Gangar seinere på kvelden som en outsider.
I køen summet det “Oddny Oddny Oddny” overalt, så bandet som nesten spilet på hjemmebane var et genistrek for å få folket inn på festivalen tidlig på dagen. Det var nemlig tjåka fullt i Amfiet.
Det skal også sies at Malakoff må ha ett av landets vakreste festivalområder. Den gamle eksersisplassen Malakoff som ligger i utkanten av Nordfjordeid sentrum, inntil Eidselva er bygget opp som en nydelig park med eget amfi og masse trær og vakker natur.
Siden sist har festivalen snudd om på området, og virkelig tilpasset dette slik at det nå er en festival som er genuint tilrettelagt for både 18+ og barnefamiler. Begge grupper har store, fine områder med sitteplasser, toaletter, matservering og ikke minst – hengekøyer. Campen på Malakoff er stort sett alltid full, der de store lavvoene er utsolgt tidlig – og hele Nordfjordeid er full av et yrende folkeliv over og rundt hele sentrum. Hingsteplassen er full av både privatbiler og bobiler, og på høyden over fotballplassen sitter Harald på sin faste plass og passer på at alt er på stell.
Det koker overalt, matvognene på parkeringsplassen mellom sentrum og parken får virkelig kjørt seg, og uansett hvor man går så er det smil, musikk og folk som virker å kose seg glugg fordervet.
Det er en fryd å gå rundt og se unge og gamle om hverandre, som smiler og koser seg og nyter sommeren, solen og all musikken. På under18-området løper det barn fra 5-6 alderen rundt, synger med og danser i solen. På over 18-området chiller folk i skyggen mellom slagene, og det er jo ganske tydelig hva de fleste venter på. Det er en viss overvekt av Kaizers t-skjorter denne dagen, men hver eneste konsert er fullstappet på området foran scenen, og alt flyter prikkfritt på scenen. Lyden er uten unntak god, band går på til tiden og går av scenen på tiden. Neste band er på motstående scene, og publikumsområdet er delt av med en svær walkway som både fungerer som en fristende løpetur for enkelte artister – og deling mellom 18+ og under 18. Meget effektivt, selv om det er litt synd å miste amfiet som naturlig konsertarena.
Jeg får med meg Oddny (se egen artikkel) som innfrir, og dumper borti min kollega Henrik som har dratt med seg en campingvogn fra Bergen for å Malakoffe. Hører litt av Sarah Klang (som var veldig fint, både på festivalplassen og hjemme i hagen der vi hørte minst like godt) før jeg tok turen hjemom for å grille litt og spise før kveldens maraton.
Tilbake på plassen møter jeg nok en gang kollega Henrik, som skal se sine bandet han en gang delte øvingslokale med. Det er klart for Slomosa. Lang utenfor min foretrukne sjanger “Trist mann med skjegg og kassegitar”, men fy skinn og bein for et band Slomosa er. Jeg digger det. Les mer om det i egen artikkel!
Deretter er det en rundtur på festivalområdet for å sjekke ut litt av området mens vi venter på Cezinando. Deretter er det Gangar i Amfiet (se egen artikkel), og jeg gleder meg til å se om de er like bra som videoene på YouTube skulle tilsi. Og de er MILEVIS bedre, og dagens store overraskelse for min del. En enorm stemning i Amfiet, og de sørger for at alle går med en smil om munnen for å finne seg plasser på Kaizers. Jeg har ikke sett Kaizers på lenge. En av de første gangene jeg så dem var i kjelleren på Garage, og det har vært gøy å se bandet utvikle seg fra noe skikkelig rart med gamle oljefat i en mørk kjeller, til det gigantiske bandet som fyller plassen på Malakoff med en enorm scenerigg.
Likevel, jeg innrømmer det glatt – jeg skjønner det ikke. Noen låter er fantastiske, men mesteparten er ikke min greie i det hele tatt. Jeg ser jo at det treffer, folk synger, danser, hopper. Barn sitter på skuldrene til foreldrene og synger med – og jeg hører de bedyrer at de IKKE er trøtte, de vil se resten av konserten. Men jeg trekker meg stille tilbake når ekstranumrene kommer, og hører de siste tonene fra hagen.
Skal du bare prioritere EN festival i sommerferien, så kan jeg ikke anbefale Malakoff nok. Til tross for at de tidligere het Malakoff Rockefestival, så er det et bredt program som har noe for alle (selv om hovedtyngden fortsatt er rock på den tunge siden), og så familievennlig som det er mulig å få til. Dessuten kan du bade i elva utenfor festivalområdet, eller i sjøen eller på badestranda i sentrum om det blir for varmt. Vi tar av oss hatten for det de har fått til og fortsatt får til, og jeg tenker vi snakkes til neste år!
Takk for i år, Malakoff. Vi kommer tilbake.
(Bilder fra Kaizers og Cezinando i galleriet under. Klikk på bildene og bruk piltastene for å bla)