La det være helt klinkende klart, når det gjelder rock av typen tung – så aner jeg ikke hva jeg snakker om. Jeg har aldri hørt på den typen musikk utover litt spredt Purple og Zeppelin og desslike, og vet ikke forskjellen på alle disse moderne kategoriene som finnes innenfor metall. Min kumpan Erik i radioprogrammet “Kortreist og Økologisk” forsøker sakte men sikkert å lære meg opp, så sakte men sikkert skal jeg nok lære meg det grunnleggende.
Men uansett – jeg synes altså Slomosa er så innihelsike tøft, at jeg – som tekstnerd der majoriteten av platesamlingen består av plater med “trist, tjukk mann med skjegg og kassegitar” – virkelig storkoste meg når Slomosa filleristet Amifiet på Malakoff. Sist gang de spilte på Malakoff så satt jeg i hagen foran feriehuset til min kones familie, og det hørtes ut som de stod rett ute på jordet foran meg og spilte. Det var ikke noe stort poeng å forsøke å sove før de var ferdig. Det var ikke MINDRE trøkk denne gangen.
Bandet er tight som Guran vasket Fantomets trikot på 90 grader, spillegleden ligger tjukt utenpå – til tross for at de stod opp klokken 0500 denne dagen, for å reise fra Bukta til Malakoff. Det er ikke akkurat direktefly mellom Tromsø og Nordfjordeid, så det er ekstra imponerende med så mye trøkk og energi.
Midt på plassen er det en meget aktiv og tydelig jovial moshpit, og både foran og på scenen er det bare smil å se. Og hoder som går opp og ned i takt med musikken. Det er mest unge folk, naturligvis. Gamle folk som meg, med gamle prolapser i nakken og fast time hos manuellterapeut hver fjortende dag gjør ikke sånt. Vi har ørepropper og vet bedre enn å utsette nakkene våre for sånt. Vi passer oss også for trekk.
Men tilbake til det som skjer på scenen. Marie Moe er en av de tøffeste bassistene jeg vet om. Ikke bare leverer hun perfekt countrybass i Embla & The Karidotters, men hun er DØNN rytmen og groovet i Slomosa denne dagen. OG kjører et energisk rockeshow på scenen som bare såvidt overgås av gjengen i moshpiten. Bandet turnerer jevnt og hardt, og til høsten skal de legge Amerika for sine føtter. Jeg tror de kommer til å bli meget godt mottatt der borte – for den kombinasjonen av musikalitet og sjarm som de har med over er sånt som amerikanerne elsker.
Første gang jeg hørte utsagnet “I don’t know much about art, but I know what I like” så kom det fra Monty Python. Det er visstnok et parafrasert utsagn fra Orson Wells, og det dekker vel strengt tatt min lille epistel om Slomosa. Jeg kan ingenting om metall, men jeg vet hva slags musikk jeg liker. Og det er noe med melodiene og energien og trøkket til Slomosa som gjør at jeg liker det de leverer.
Jeg leste anmeldelsen fra Tromsø, der anmelderen avslutter med noe i retning av “det var ok, men ikke nok til at jeg kjøpte t-skjorte”.
Vel, jeg kjøpte t-skjorte. Jeg valgte den i burgunder, for det blir LITT for metall med svart t-skjorte med Slomosa på.
(Klikk på bildene under for å se galleriet fra konserten – bruk piltastene for å bla)
