Vintage Trouble har fulgt oss i noen år, og har forlengst bevist at våre spådommer om kommende storhet har truffet blink. Bandet turnerer konstant, og en vellykket turné som oppvarmere for The Who har blitt etterfulgt av nye runder på europeiske og amerikanske klubbscener, før sommerens festivalturné, som denne gangen brakte våre venner fra Los Angeles til Vinjerock og til Malakoff Rockfestival i Nordfjordeid.
Turen går videre til en rekke Spanske festivalscener, før de spiller et knippe allerede utsolgte konserter i England, og deretter flyr til Japan.
Malakoff Rockfestival i Nordfjordeid kunne i år skilte med band som Monica Heldal, Stein Torleif Bjella, et gjenforent Kåre and The Cavemen, Skambankt, Bernhoft, Highasakite og Ylvis.
I fantastiske omgivelser, midt i Nordfjordeid sentrum, så har Malakoff siden 2003 bygget seg opp til å bli en av landets aller beste festivaler. Lørdag var utsolgt før festivalstart, og godt hjulpet av et nydelig sommervær ble også fredagen utsolgt.
Uheldige omstendigheter førte til at undertegnede bare kunne overvære dag 2 av festivalen, med et naturlig hovedfokus på showstopperne Vintage Trouble.
Bandet måtte forsere festivalens bratteste bakke. De skulle nemlig følge Ylvis, som spilte på Festivalscenen. De joviale brødrene fra Ylvisåker levérte som forventet et kanonshow, der dyktige musikere og god produksjon sørget for at det sydet og kokte foran scenen.
Det er en prestasjon i seg selv å få tusenvis av folk til å hoppe og synge med på det som jo i praksis er tullesanger. Men Ylvisbrødrenes scenepersonlighet, kombinert med gode melodier, tighte arrangementer,enorme musikalitet og glitrende humor gjør dem lette å like, og ikke overraskende nok fungerer det på en scene. Kveldens høydepunkter var nok likevel danseband-saksofonist-coveren “Private Dancer”, og yngstebror Bjarte Ylvisåkers “I Will Never Be A Star”.
Ylvisgutta tar alle sjangere de er innom på kornet, og alle klisjeer er på plass der de må være for at dette skal henge sammen.
Og til slutt kommer låten “alle” venter på. “The Fox”.
Som småbarnspappa har jeg dessverre blitt utsatt for kraftige overdoser av den irriterende revelåten. Og jeg tar meg selv i å håpe at brødrene svetter LITT (mye) ekstra inne i revekostymene sine i solsteiken i Nordfjordeid, mens jeg tusler bort til Amfiscenen for å vente på Vintage Trouble. En liten straff for å utsette oss for dette.
For Vintage Trouble skal altså på scenen omtrent i samme øyeblikk som “The Fox” toner ut på Festivalscenen.
Ulastelig antrukket entrer de scenen foran et glissent publikum.
Heldigvis har en gruppe lokale og tilreisende Troublemakers samlet seg foran scenen, og gir litt respons når vokalist Ty Taylor spør om folk er klare. Litt spredt, bekreftende mumling følger, og jeg tenker nok i mitt stille sinn at “du verden, dere vet virkelig ikke hva dere har i vente”.
Gutta samles bak ved trommeslager Richard Danielson, håndhilser på hverandre før knyttnevene møtes i en bandhilsen og fyrverkeriet eksploderer så Nordfjordeid aldri blir det samme igjen.
For den energien dette bandet innehar, og den spillegleden de viser er like eksepsjonell som den er unik.
Jeg har sett en del hundre konserter i mitt liv. Jeg har sett band slite seg til seier, etter å ha møtt et publikum som enten var uinteresserte eller ikke visste hva som stod foran dem.
Og på Malakoff møtte Vintage Trouble et publikum som ikke ante hva som stod på scenen. Drahjelp fikk de av festivalens gjennomgående godstemning, nydelig vær, og det faktum at alle jeg så gikk rundt og smilte. Likevel gikk de på scenen foran et glissent publikum som på norsk vis satt godt tilbaketrukket og nøt sitt brygg mens de ventet på å bli overbevist.
Jeg har aldri før sett et band snu et publikum fra tilnærmet uinteressert til sydende blodfans på knapt tre låter. Publikum fra Ylviskonsertet strømmet til, og sletten foran scenen fyltes opp med smilende, hoppende og dansende festivalgjengere som nok nå kan regnes som nyomvendte Troublemakers.
Stemningen står etterhvert i taket, og fordelen med å spille ute er at det er uendelig langt opp til taket.
Blant de fire første låtene får vi VT-klassikere som “Blues Hand Me Down”, “Nancy Lee” og “Pelvis Pusher”. Og publikum er med. Ty Taylors enorme scenepersonlighet gjør at Ylvis blir en fotnote i Malakoffs historie. Bak meg står Jarle Bernhoft med et enormt smil og rocker med. Ved siden av meg står en underlig fyr i bar overkropp og fremfører en slags hånddans som går over i en form for lufttrommesolo. Og alle smiler. Hele tiden.
Bandet spiller “Lo’ and Behold” fra den nye, akustiske EPen, før de fyrer igang “Run Like The River” og Ty hopper ned fra scenen. Han løper ut blandt publikum. Gjennom hele folkemassen. Opp i amfiet. Løper rundt blant de som sitter. Så går han opp på skuldrene til en i publikum, og derfra går han fra skulder til skulder gjennom hele folkemassen. Delvis på velvillige skuldre, delvis på sperregjerdet i midten av sceneplassen. Synger, engasjerer, peker, smiler. Stopper opp, og til slutt er han tilbake på scenen – etter å bokstavelig talt ha blitt støttet i mål av sitt publikum hele veien.
Litt senere gjentar han stuntet. Løper ut blant publikum, og får alle på sletten til å sette seg ned på kne sammen med seg. På scenen holder Nalle Colt gitartrøkket oppe, mens Rick Barrio Dill stødig parérer Danielsons bunnsolide trommegroove perfekt på bass.
Vintage Trouble er ikke et band med fire musikere. De er en enhet som låter og oppfører seg som ETT instrument, én enhet. Ett band mot røkla, ute på veien for å spre kjærlighet og glede til stadig nye horder Troublemakers. “Nobody Told Me” smyger seg inn i øregangene til publikum, og de er fanget. Alle jeg snakket med etterpå var i tilnærmet ekstase, og smilte fra øre til øre. Dette bandet har en unik evne til å fange lytterne og tilskuerne.
Før siste låt inviterer de publikum med til Merchandiseteltet, hvor de lover å dele ut klemmer og det folk vil ha til de som vil ha. Når siste låt er spilt så går ikke bandet av scenen på “vanlig” vis. Her er det ingen som løper backstage og tusler til et avstengt artistområde. Én etter én hopper de ut blant publikum og går en æresrunde fra scenen, tvers over amfiplassen, opp i amfiet – hilser på alle de møter, som klapper, hoier, klemmer og danser med. De løfter opp og klemmer barn, og går hele veien rundt amfiet, ut publikumsutgangen og ned til merch-teltet, hvor mengdene hoper seg opp – og rubb og rake av medbrakte plater og t-skjorter er utsolgt lenge før alle har fått. Bandet poserer villig vekk på bilder og selfies, og møter sine Troublemakers på samme måte én-til-én som de gjør på scenen – med fullt engasjement og på Vintage Troubles sedvanlige inkluderende vis.
Ty Taylor går på publikum (beklager dårlig lyd, mobilkamera…)
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=rFVCQf6HYmA[/youtube]
Ty Taylor engasjerer (igjen, beklager dårlig lyd)
[youtube]https://www.youtube.com/watch?v=jVJ07VogByY[/youtube]
Vintage Trouble, Malakoff Rockfestival 19.07.2014. Alle foto: Rune Letrud
[…] er her, så det er ti år siden sist vi kunne søke om pressepass på festivalen. Den gang var det Vintage Trouble som trakk, og ferien ble innplassert med et tydelig krav om at DEN helga skulle tilbringes på Eid. I år […]