Tove Bøygard gjestet oss på livestreamen i Foajeen på Gamlekinoen, der vi snakket litt om bakgrunn, punk og hvordan det påvirker musikken hun lager nå. Og av en eller annen merkelig grunn har jeg aldri sett Tove Bøygard live før – men jeg kan garantere at det ikke blir siste gang etter konserten hun leverte i Gamlekinoen lørdag kveld.
Hun stiller i front av et helt absurd godt og tight band, bestående av Freddy Holm på assorterte strenger, Jørun Bøgeberg på bass og Eivind Kløverød på trommer. Og Tove på vokal og gitar. Og attitude.
Hun griper tak i publikum fra første sekund, og det er punke-attituden som skinner gjennom. Budskapet skal frem, og Tove er budbringeren som skal sørge for at ikke en eneste person er uberørt før de går hjem.
Det er show, det er artisteri, det er dønn tøft. Holm brilijerer på strenger, understreker alt på riktig sted. Fyller rommene, og gir vokalen plass til å fly. Vokalen er som en rocka versjon av Edith Piaf hadde vokst opp på Ål, og fått smake på norsk folkemusikk blandet med punk og country.
Rytmeseksjonen er dønn solid, Bøgeberg spiller en deilig solo på bassen sin. Det spilles generelt for lite bass-soloer på norske scener. Og i front viser Tove Bøygard hvordan tekster skal leveres. Med overbevisning, trøkk og ærlighet. Det er drama, intensitet, varme og personlige historier.
Hun kommuniserer med publikum mellom låtene, gir oss knagger på henge tekstene på – forteller akkurat nok om seg selv og tekstene til at vi forstår.
Hennes versjon av Mary Gauthiers “Mercy Now” er aldeles nydelig, og gir en allerede kanonsterk låt enda mer dybde og personlighet. Jeg er overbevist at Mary ville elsket denne om hun snakket norsk.
Og når hun spiller “Koma Heim” fra Bøygard-skiva Røre ved deg så får jeg et rusk i øyet. I begge øynene, faktisk. Det er så nakent og ærlig og intenst, der hun forteller historien om den unge jenta hun traff som miljøarbeider i Oslos rusmiljø. Jenta ber om å få låne en telefon for å ringe hjem, og vi får være flue på veggen underveis i samtalen.
Det som gjør Den Forvitnelege Countryfestivalen spesiell, er jo nivået på artistene. Det er så svimlende høy kvalitet på alle som spiller, og de leverer på et nivå som gjør en enkel sjel fra Gudbrandsdalen litt svimmel.
(Alle foto: Arnulf Østerdal)