Bendik Brænne satte seg ved tangentene sine og informerte oss om at han skulle spille noen triste sanger. Bandet hans dukket etterhvert opp én og en, og det som åpnet som en neddempet hyllest til tristesse eksploderte i et fyrverkeri av musikalsk glede der Bendik og bandet bare ga alt og leverte det de hadde samlet opp av innestengt spillesug.
Og fyrverkeri er det eneste som beskriver konserten og dette bandet korrekt. Det er en musikalitet og en spilleglede som er en rein fryd å overvære. Hele bandet gnistrer fra start til slutt, Bendik leverer den ene kremlåten etter den andre – og veksler mellom tangenter, gitar og saksofon. Hele veien med sjarmerende kommentarer til publikum.
Han tøffer seg tidlig i konserten, og informerer om at han allerede ved ankomst fikk høre at Erlend Styve i Twang Gang hadde sunget feil på en Elvislåt. Bendik ypper til bråk med lokalbefolkningen, og får tilsvar fra Styve i salen om å møtes utenfor. Nå hører det med til historien at Brænne og Twang Gang er gamle venner, så det ender godt og Bendik slipper å hente frem sitt hemmelige våpen fra bak trommene.
Musikalsk har Bendik Brænne utviklet seg enormt fra første plate frem til fjorårets Personal Best, men live så tilpasser han alle låtene til dagens lydbilde og det fungerer så til de grader. Det er slags Motown sound i bunn, og det svinger noe så infernalsk.
Det gnistrer kanskje aller mest når han henger på seg saksofonen og vandrer rundt på scenen mens bandet hans bare øser på alt de makter. Gårsdagens konsert var en sånn kveld du bare blir glad og lykkelig av. Brænne seiler gjennom på sjarm, musikalitet og en låtkatalog som etterhvert er særdeles imponerende. Det hele tar så alt for tidlig slutt, og vi kan ikke annet enn å glede oss til neste gang…
(Alle foto: Arnulf Østerdal)
